Korrespondentbrev

I slavenes fotspor

OUIDAH, BENIN (NRK): Én million afrikanere gikk om bord i skip fra Vest-Afrikas største slavehavn. Fotsporene deres er for lengst vasket bort i sanden, men den brutale historien lever videre.

The Door of no Return

Én million slaver gikk på veien der minnesmerket Door of no Return står i dag. De kom aldri tilbake.

Foto: Ida Titlestad Dahlback

Bølgene slår mot de lange sandstrendene i havnebyen Ouidah i Benin. Det er 30 klamme varmegrader og svetten renner. Likevel går det kaldt nedover ryggen på meg når jeg ser utover havet.

Det er 160 år siden det siste slaveskipet forlot Vest-Afrikas strender. Likevel er det som om sjøbrisen bringer bilder fra en svunnen tid tilbake foran øynene mine.

Dagens fotspor på stranda er fra turister, som har gått her med kameraer og mobiltelefoner i hendene. Jeg tenker på alle dem som gikk barbeint på glohet sand med håndleddene lenket til hverandre i varmt metall.

Tidligere slavehavn

På denne stranda i havnebyen Ouidah i Benin lå den største slavehavna i Vest-Afrika. Det lille landet grenser til Togo i vest, Nigeria i øst, Burkina Faso og Niger i nord.

Foto: Ida Titlestad Dahlback

De siste skrittene på afrikansk jord må ha vært smertefulle på mange vis. For hvert skritt de nærmet seg havet, kom de lenger bort fra landsbyen der de hadde vokst opp. Slavene gikk fra besteforeldre, foreldre, kjærester og søsken.

Kanskje led noen av familiemedlemmene samme skjebne. Aldri mer skulle de sette sine føtter på denne stranden og se sine kjære igjen.

Jeg snur meg mot minnesmerket Door of no Return, som er en stor portal til minne om alle som ble sendt med skip fra Vest-Afrikas største slavehavn. Tanken på at én million mennesker møtte samme skjebne på akkurat denne stranda, er vanskelig å forstå.

På vei til slaveskipet

Slavene ble pisket hele veien fram til slaveskipet. Mange døde før de kom fram til havet.

Foto: Ida Titlestad Dahlback

Glemselens tre

Noen timer tidligere setter vi oss i bilen sammen med guiden Agbenonci François Magloire. Vi skal kjøre den fire kilometer lange veien som slavene måtte gå til fots for å komme fram til havet og slaveskipene.

Sjåføren er vant til det varme, fuktige klimaet og synes ikke det er nødvendig med aircondition. De 400 årene slavehandelen foregikk fantes det verken biler eller klimaanlegg.

Jeg lar være å klage og bruker journalistblokka som håndvifte.

Vårt første stopp på veien er Glemselens tre, som slavene måtte gå rundt flere ganger for å glemme fortiden sin og forberede seg på sitt nye liv på den andre siden av Atlanterhavet.

Treet

Et nytt lite tre har vokst der Glemselens Tre en gang stod.

Foto: Ida Titlestad Dahlback

François forteller at mennene måtte gå rundt treet ni ganger og kvinnene sju. De ble fortalt at de skulle glemme mer og mer av fortiden sin for hver gang de gikk rundt treet. Ingen skulle minnes hjemlandet og familien, som de aldri ville få se igjen.

Kunne man virkelig glemme alt man hadde kjært bare ved å gå rundt et tre? tenker jeg.

Jeg går flere ganger rundt det lille treet som har vokst opp der Glemselens tre en gang stod. Jeg blir småsvimmel og tenker at jeg aldri ville klart å viske ut fortiden min på den måten.

Vinden plukker opp noen brune blader som danser av gårde nedover jordveien. Vi setter oss i bilen og kjører videre mot kysten.

Bomba

På veien ut mot kysten møter vi Veronica som forteller at mange fortsatt er preget av den dramatiske historien i Benin. Hun sier at forholdet mellom etterkommere av slaver og slavehandlere fortsatt er anstrengt.

Foto: Ida Titlestad Dahlback

Måneder i mørke

Vi stopper ved grunnmuren til det som engang var Mørkets Hus. Ikke et lysglimt kom inn i dette huset; det var fullstendig mørkt.

Statue

Slik satt slavene i flere måneder før noen av dem ble godkjent for reisen over Atlanteren. Det anslås at mellom 1,2 og 2,4 millioner afrikanere døde under overfarten på grunn av kummerlige forhold og sykdommer.

Foto: Ida Titlestad Dahlback

Her satt slavene fastbundet på huk i månedsvis; de skulle venne seg til de umenneskelige forholdene om bord på skipene. Mange døde i løpet av oppholdet, forteller François.

Stemmen hans sprekker og en tåre kan skimtes i øyekroken når han forteller om forholdene slavene levde under. Selv for en guide som har fortalt historien mange ganger er den ikke enkel å videreformidle.

Ute i lyset ble helsa deres sjekket av en lege. De som klarte denne testen, var sterke nok til å klare reisen over Atlanterhavet.

De andre ble beordret til å gå ut på en planke og hoppe ned i et dypt hull. Få overlevde fallet på åtte meter, og de som gjorde det led en langsom død.

For de slavene som overlevde de dramatiske prøvelser før avreise, var det ingen belønning ved enden av veien. Skipene lå og ventet et stykke ute på havet, og slavene måtte vasse ut til småbåtene som fraktet dem ut til skipene. Bare på denne siste distansen var det mange som døde. De som ikke hadde krefter igjen, ble kastet på sjøen.

Guide

Agbenonci François Magloire jobber som guide fordi han mener vi ikke må glemme slavenes historie selv om den er smertefull. Han blir rørt når han forteller om historien til forfedrene i Benin.

Foto: Ida Titlestad Dahlback

12 millioner slaver

Mens vi kjører videre forteller guiden om slavehandelen mellom Vest-Afrika og Amerika, som foregikk fra 1500-tallet til midten av 1800-tallet. «Cotilda» var det siste slaveskipet som fraktet afrikanere til Amerika i 1860. I alt ble over 12 millioner afrikanske slaver sendt over Atlanteren til plantasjer i Brasil, Karibia og Nord-Amerika.

Mektige konger i Benin fanget afrikanere og solgte dem som slaver til blant andre portugisere, franskmenn og britiske handelsmenn.

Heldigvis var det også afrikanere som kom seg unna slavehandlerne, blant annet ved å bosette seg i den flytende landsbyen Ganvie.

Flytende landsby

Menneskene som bor i Afrikas største flytende landsby har brukt båt som framkomstmiddel helt siden 1500-tallet.

Foto: Ida Titlestad Dahlback

Den flytende landsbyen

Dagen før turen til Ouidah sitter vi i en trebåt som glir forbi mangroveskog, mens fugler sirkler over hodene våre på jakt etter fisk. Vi er en times kjøretur fra slavehavna i Ouidah.

Det er søndag, og de som putrer forbi i båt, er på vei til kirken i sine fineste klær. Kvinnene har på seg fargerike kjoler som kalles bomba, mens mennenes variant av den tradisjonelle drakten er bukse og skjorte.

Benin

Det bor 20 000 innbyggere i den flytende landsbyen Ganvie.

Foto: Ida Titlestad Dahlback

Plutselig kommer Afrikas største flytende landsby til syne bak mangroveskogen. Vannet bukter seg som gater mellom hus bygget på påler i vannet. Forbi oss padler kvinner i trekanoer fylt av mango og bananer. Fiskere kaster garn med rask eleganse og fanger små fisk til familien.

Fiskere

De første som bosatte seg i Ganvie var mennesker som livnærte seg av jakt i innlandet. I den flytende landsbyen måtte de lære seg å fiske.

Foto: Ida Titlestad Dahlback

De første innbyggerne slo seg ned i Ganvie på 1500-tallet for å unngå å bli tatt til fange av lokale slavehandlere som solgte slaver til Europeere. Vannet gjorde det enklere å flykte, fordi de raskt kunne rømme i båter dersom noen kom for å fange dem.

Flåte

En tenåringsjente smiler mens vi passerer den flytende farkosten hun sitter på, en slags båt laget av gule vanndunker.

Foto: Ida Titlestad Dahlback

Hadde ikke forfedrene til innbyggerne i Ganvie bosatt seg her, hadde de kanskje blitt sendt som slaver til Karibia og Amerika. Det var vannet som reddet innbyggerne i den flytende landsbyen. Samtidig var det havet som fraktet så mange andre til et liv i fangenskap.

Innsjø

Den flytende landsbyen Ganvie ligger i innsjøen Nokoué, i nærheten av havnebyen Cotonou i det vestafrikanske landet Benin.

Foto: Ida Titlestad Dahlback

Door of no Return

Vi har kjørt fire kilometer og kommet fram til enden av slaveruta. Jeg svetter i de svarte joggeskoene og føttene synker ned i sanden for hvert skritt jeg går ut mot havet.

Jeg lurer på hvordan jeg selv ville reagert hvis jeg fikk lenker på hender og føtter og skulle tilbringe resten av livet på en sukkerplantasje.

Menneskene som gikk her må ha funnet en styrke og en overlevelsesevne dypt inne i seg selv som de kanskje ikke visste at eksisterte.

Jeg tørker svetten av pannen og går tilbake mot bilen. Dagen har vært full av mange sterke inntrykk. Mens vi kjører av gårde ser jeg minnesmerket Door of no Return forsvinne sakte i bakruta.

Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer tilbake hit, men jeg vet at jeg har lagt igjen en bit av meg selv i sanden den dagen jeg gikk i slavenes fotspor.

Ouidah
Foto: Ida Titlestad Dahlback

SISTE NYTT

Siste nytt