"Det er viktig å få en avklaring nå, ikke minst av hensyn til verdenssituasjonen," sa vår kommende statsminister, kledelig beskjedent, før han omsider klarte å kapre seg en taburett.
Der har vi det altså, endelig. Det er, såvidt jeg kan huske, første og eneste gang denne såkalte "verden" er nevnt i det som har foregått bak kulissene i regjeringsskiftet. I en bisetning riktignok. Og større plass fortjener den vel heller ikke.
Vestlig humanisme
Vi lever på en klode som daglig balanserer på kanten av det totale sammenbrudd, der Røde Kors-stasjoner bombes i humanismens navn og hundremillioner flakker rundt under tilstander intet menneske kan leve i.
Begrepet "vestlig humanisme" er på kort tid redusert til mindre enn en dårlig vits, det er en ufin fornærmelse mot den tredje verden, som på toppen av alle sine andre ydmykelser må høre at George Bush har bedt hvert amerikansk skolebarn gi én dollar til afghanske barn. Ikke for å veie opp mot milliardene som daglig går den andre veien, men for at bomberegnet skal få den riktige og menneskevennlige innpakning.
Verden har blitt et galehus, vanskeligere og viktigere å forstå enn noen gang tidligere i historien til noe levende menneske. Og vi har altså fått ny regjering i Norge. Det tok litt lenger tid enn nødvendig, for Fremskrittspartiet måtte først ha svar på om dokumentavgiften ville bli redusert.
Gitt opp ethvert prinsipp
Det mest forstemmende med det såkalte regjeringsskiftet, er ikke at det betyr så sørgelig lite for noen av oss. Alt kommer til å gå videre nøyaktig som før. Det er heller ikke det kuriøse faktum at vi igjen skal bli det eneste land i verden, ved siden av Afghanistan og Iran, som vil ha en prest som statsoverhode. Ikke engang det at ingen som så Carl I. Hagen utpeke Kongens råd, og allernådigst gi dem en prøvetid på ett år, kunne være i tvil om hvem de har solgt seg til.
Ingen tror på dem
Disse menneskene har gitt opp ethvert prinsipp, enhver overbevisning, hver minste flik av den idealisme som engang drev dem i retning politikken - for å få seg en ministerpost. Når Hagen kan gjøre sin egen snurthet fordi han ikke fikk bli stortingspresident til et konstisjusjonelt spørsmål, betyr det ikke at hans furtenhet er blitt stor. Det betyr bare at regjeringsspørsmålet er blitt lite og likegyldig.
Fått verden til å forsvinne
Likevel skal vi leve med det, og leve godt. Fattigdomsspørsmålet, miljøsakene, alt det som vagt kan minne om politikk i operettelandet nord for Skagerrak, det har forsvunnet og blitt ubetydelig fordi Bondevik så gruelig gjerne ville kunne kalle seg statsminister. Det finnes faktisk ikke en kjeft lenger som tror på regjeringen når de sier at det ikke handler om personlige ambisjoner. Og vi visste det egentlig hele tiden, så det gjør oss ikke noe.
Nei, det som kaller på vemod og tristesse ved morgendagens regjeringsskifte, det som gjør at vi burde slå øynene ned i skam, heller enn å undertrykke et knis, det er at de - ufattelig nok - har fått verden til å forsvinne.
Løpende kjendisreportasje
Det er ikke en måte å snakke på, det er ikke et lettvint kåsørpoeng, det er et faktum: Graden av Carl I. Hagens furtenhet og spørsmålet om Kjell Magne er mer taburettkåt enn Jan, var viktige spørsmål ved dette regjeringsskiftet. Den største internasjonale konflikt siden Hitlers innmarsj i Polen var det ikke.
Avislesere ser det daglig; norsk politikk er blitt en løpende kjendisreportasje. Dagsrevyen dekket overgangen fra sosialistisk til borgelig regime i Norge ved å følge Ellen Horn tilbake til rollen som politimester Bastians kone. Og antakeligvis gjorde de rett. Det er det minst uinteressante ved hele greia.
Store spørsmål på trikken
Politikken befinner seg alle andre steder enn hos dem vi kaller politikere. Politikk, i våre dager, er digre greier. Rundt hvert eneste kantinebord, på hvert trikkesete og ved hver kontorpult verden over, diskuteres det politikk nå. Seriøst. Store og vanskelige spørsmål, som går til politikkens kjerne – hva er forholdet mellom makt og rett? Hva skal til, for at uskyldige kan dø, for at vår rett skal seire?
Slike ting er politikk. Slike ting, som jeg vet sviver gjennom hodet til min femtenårige datter mens hun ser fjernsynsbilder av flyktningestrømmer fra bomberegnet. Det er vanskelig, og jeg vet at hun jobber med svarene.
Likegyldig for verden
Men hun tenker på politikk. Hvilket er mer enn parlamentarikerne gjør. De jobber med dokumentavgiften. Derfor er det mest forstemmende ved regjeringsskiftet at Bondevik tar feil. Det er ikke viktig for verden, det som skal skje i morgen. Det er faktisk knekkende likegyldig.
Av Anders Heger
Kulturbeitet, NRK P2, 18. oktober 2001