”Itogi” utgis i samarbeid med magasinet Newsweek. Stillingen for russisk-talende i Vest-Ukraina og i Moldova sammenliknes, og store forskjeller observeres. I språkstriden ramler skjelettene ut av skapene som levninger fra en uhyggelig fortid til preg for en vanskelig nåtid.
"Mitt språk - deres fiende"
Under overskriften ”Mitt språk – deres fiende” summerte den kvinnlige journalisten Galina Kovalskaja opp sine inntrykk etter lange reiser i Galitsia som området heter rundt byen Lvov i Vest-Ukraina. På ukrainsk kalles byen L’viv og på tysk var den kjent som Lemberg. Den russiske journalisten (”Itogi” Nr 47) stiller tilstandene i Vest-Ukraina for russisk-talende opp mot forholdene i Moldova. Hun gjør det med delvis forståelse, til dels med pietet, og det er det grunn til. For begge områder ble annektert av Josef Stalin som følge av Ikke-Angrepspakten med Tyskland anno 1939.
I sin bok ”Morderne iblant oss” beskrev Simon Wiesenthal sine studiedager i Lemberg. Antisemittismen var manifest.
”Judenfreien Tagen” var en årviss foreteelse ved Lemberg Universitet før andre verdenskrig da byen var polsk styrt. I dag fremstår Lvov og Vest-Ukraina med sine ekstreme nasjonalistgrupper som en reaksjon på Stalintidens russifisering. Moldova var før andre verdenskrig en del av Romania og het Bessarabia. Selv om russiske nasjonalister i praksis har fratatt den unge staten Moldova regionen langsmed østre bredd av Dniestr, er toleransen mye større for russisk språk i Moldova enn i Vest-Ukraina.
Men heller ikke i Moldova har språkstriden pågått uten drama og litt komikk. Yngre og velutdannede moldovere med rumensk orientering så seg mot slutten av 90-tallet lei på at det fortsatt var de berømte, russiske radio-kanalene ”Europa Pluss” og ”Russkoje Radio” som stadig hørtes på gatene.
I rettslig søksmål fikk de rumensk-orienterte medhold i at de russiske rasdiosendingene skulle stanses! Retten hjemlet sin kjennelse i et parlamentsvedtak om at 60 prosent av sendetiden skulle fylles med ”det statsbærende språket”, som ble rumensk etter at Sovjetunionen falt sammen. Med den rettslige kjennelsen stønnet mange innbyggere over å miste de mest populære musikkradioene.
Men kloke parlamentarikere i Moldovas hovedstad Kisenau fikk vedtatt en lovpresisering om at dette var en bestemmelse kun myntet på egne moldaviske TV- og radiokanaler. I bakhodet ringte nok også varselklokken om sensur hos noen.
Endelig utelukkes det ikke, at angreepet mot russisk pop-radio var motivert av irritasjon over lokale reklame-inntekter i Moldova for disse stasjonene.
Støvete provins
Som Balkankorrespondent i 1999-2000 var det lett å se Moldova fra rumensk side som en støvet provins. Tilbake i Moskva fra sist sommer er det like lett å merke holdningsendringen som forklarer hvorfor den politiske elite i hovedstaden Kisenau (Kishenëv på russisk) nå ikke vil bli en del av Romania selv om moldoverne er etniske rumenere: I Romania ville de bli støvete fylkespolitikere og drukne i en nasjon på 25 millioner. I et selvstendig Moldova er de nasjonale ledere på den internasjonale arena.
I Vest-Ukraina ble strid om russisk pop-kultur utgangspunktet for en hendelse i år som alvorlig skjerpet språkmotsetningene i Lvov. Myndighetene i byen påla ekstraskatt for salg av de russiske storavisene med lokalvarianten ”Izvestia på ukrainsk” og ”Komsomolskaja Pravda på ukrainsk”. Da gikk etterspørselen noe ned.
Den russiske businessavisen ”Kommersant” fikk ikke konsesjon til utgivelse i Ukraina. Men i Lvov kjempet myndighetene en forgjeves kamp mot russisk popmusikk. I mai i år kom det til en tragisk hendelse i Lvov. På en kneipe i byen satt den en gang så kjente, men nå ganske glemte komponisten Igor Bilozir med venner og irriterte seg over russisk-språklige gutter ved et nabobord som hørte på sanger av den kjente russiske popvokalisten Rosenbaum.
Komponisten og hans venner kjeftet på de russiske guttene fordi de mente disse hindret dem i å synge ukrainske sanger. Kort tid etter krangelen ble komponisten Igor Bilozir funnet med store hodeskader like i nærheten, og han døde senere av skadene. To av de russisksprålige guttene ble arrestert.
Den ene var sønnen til en av byens politisjefer. Komponistens begravelse ble naturligvis en demonstrasjon mot politiet. Fylleoppgjøret fikk politiske konsekvenser. Det ble vedtatt en kommunal instruks som forbød å synge ”lettlivede, utlandske sanger” på offentlig sted. Borgermester Stepan Kissil i Lvov forsikrer at politi-instruksen ikke er rettet mot russiske sanger, men mot at sanger synges ”for høyt” på offentlig sted.
Lvov-politiet nektet plent å bruke tid og mannskap på å tråle utestedene for å vurdere hva som var ”vulgære, utenlandske sanger” som dertil ble sunget for høyt. Helt død var ikke fornuften på alle hold i byen. Men på plankegjerdene i Lvov henger plakater med et vakkert, ukrainsk pikeansikt bak piggtråd og teksten ”Nei til russifisering!” Andre plakater bærer teksten ”Språksaken er folkets sak!”. På Lvov-universitetet klager unge studenter til ”Itogi” på at lærerne formaner dem om å snakke ukrainsk seg i mellom, selv om studentene i utgangspunktet godt kan ha russisk som morsmål.
Språkene er relativt like. Men ukrainsk ligger betydelig nærmere polsk enn russisk. Og avstanden mellom polsk og russisk er omtrent som mellom norsk og tysk. ”Itogi” skriver at de lokale lederne for russiske organisasjoner i Vest-Ukraina omtaler situasjonen da tyskerne trakk seg tilbake mot slutten av krigen slik: - I 1944 var Lvov tømt. Polakkene var deportert, jødene likvidert og det bodde ikke ukrainere i byen – de kom ikke i nærheten engang!
Bor i bakgården
Tyskerne hadde tanker om at gamle Lemberg skulle bli en del av Gross-Deutschland. ”Itogi” rapporterer at de unge studerende i Lvov vil bort så snart de er ferdig utdannet. De føler de bor i bakevjen, i en støvet bakgård, i en glemt provinsby. Det liberale Moskvatidsskriftet maner imidlertid til forsiktighet mot hissige russiske kommunister som påstår at Vest-Ukraina bare er et rede for nynazisme: - Sosial-nasjonalistene i Lvov er ikke mer populær enn den russiske facistlederen Barkasjov er populær i Voronesj i Russland! slår ”Itogi” fast. Ikke ved noe valg har de sosial-nasjonale oppnådd ti prosent i Vest-Ukraina.
Samtidig slår ”Itogi” fast, at språkhysteriet ikke kommer fra grunnplanet, men fra den politiske eliten.
Den ukrainske forfatteren Ivan Drac er i dag Ukrainas Presse- og Informasjonsminister. Mannen som 1. desember 1991 ble valgt til den første president i et selvstendig Ukraina, var sentralkomitesekretær i kommunistpartiet. Og Leonid Kravtsjuk utkommanderte opprørspolitiet OMON for å påse at ikke Rukh-folkene med Drac i spissen heiste det gamle og nåværende nasjonalflagget i Ukraina.
Ivan Drac sier for så vidt forståelig nok, at språk-bevisstheten blir en viktig del av den nasjonale idè for Ukraina etter rundt 350 år med russisk overherredømme.
- Den ukrainske etnos føler seg ikke hjemme i eget hus fremdeles, sier Ivan Drac etter russifiseringsprosessen som var hard, men aldri helt gjennomgripende.
På en lengre reportasje i den ukrainske landsbygden sør for Kiev i 1983 slo det meg at utenfor Kiev kunne bare folk snakke ukrainsk i landsbyene. Dette er Sentral-Ukraina. I øst dominerer russisk befolkning. I vest er innflytelsen fra polsk merkbar.
Fra russisk side møter Ivan Drac innvendingen om at det er rart ukrainerne ikke føler seg hjemme i eget hus når de utgjør 78 prosent av befolkningen og bemanner de aller fleste nivåer i maktapparatet. For en utenforstående virker det russiske argumentet noe ufølsomt stilt overfor senskadene av Stalintidens russifisering i Ukraina. Selv liberale Newsweeks søsterorgan i Russland, ”Itogi” blir arrogant når språkmotsetningen avveies. Det slås fast at 60 prosent av Ukrainas befolkning taler russisk til daglig. Tallet er trolig overdrevet.
Taper i konkurransen
Men det er mindre overdrevent når ”Itogi” peker på, at ukrainsk språk står seg dårlig i konkurransen med russisk fordi både russisk popmusikk og massemedia står så sterkt i Ukraina. ”Itogi” skriver videre: -Hverken ukrainske massemedier eller TV kan foreløpig konkurrere med russiske massemedia og TV. For det første skyldes dette at det statistisk finnes flere profesjonelle journalister blant 150 millioner russere enn blant 50 millioner ukrainere. For det andre er det betydelig mer penger i omløp i Moskva enn i Kiev.
Det første argumentet er bissart. Det andre er riktig nok. Men det tredje argumentet til ”Itogi” er en litt uhyggelig levning av russernes forgagne selvbilde. Fordi ukrainsk og russisk lyder så likt, har ikke den russiske-språklige del av befolkningen i Ukraina et fast forhold til ukrainsk som språk. De ser mer på ukrainsk som en parodisk dialekt. Hva kan man gjøre, når oversettelse av de russiske klassikerne til ukrainsk blir parodisk for et russisk øre?
Før Sovjetunionen oppsto, var russisk byspråket og ukrainsk landsbygdenes språk i Ukraina, som den gang var en del av det russiske imperiet, anfører "Itogi". Ekkoet av det norske, foreldete uttrykket ”landsmål” for nynorsk’en føles nært i denne slaviske språkstriden.
”Itogi” er en del av medie-imperiet til den ettersøkte, jødiske oligarken Vladimir Gusinskij her i Russland. ”Itogi” som kommer ut hver uke, forbauser i sin rapportering fordi tidsskriftet normalt er en del av et mediekonsern som er kritisk til sovjetisk historie, regime og politikk.
I språkstriden legger ”Itogi” til grunn et markedsliberalt syn når det konkluderes slik: "I fri konkurranse vil tospråkligheten i Ukraina henvise det ukrainske språket til landsbygden igjen, hvor ukrainsk vil stilne av under trykket av russiske massemedier. Og hva så? Irland snakker engelsk, Østerrike tysk!” Mer fremtidsrettet formår konklusjonen å virke når ”Itogi” ser inn i glasskulen for russerne i Moldova, der språklig liberalitet, toleranse og ro har slått rot: ”Den moldoviske liberalitet har en annen side: Russerne i Kisenau har ikke noe incentiv til å lære seg rumensk.
Vondt å bli sint når ingen blir redd
Og når rumensk språk har befestet seg som det dominerende om ti år, vil unge russere få problemer med å integrere seg i moldovisk dagligliv. Da må nok russisk UD uttrykke sin bekymring for russernes status i Moldova. Denne signatur føyer bare til, at foreløpig er russisk UD mer opptatt av energistrid og ubetalte strømregninger fra lutfattige Ukraina.
Når det gjelder russernes frustrasjon over avtakende innflytelse i de tidligere sovjetrepublikkene, er det dekkende å si at det gjør vondt å bli sint når ingen blir redd. Målt mot sovjet-russisk terror i Ukraina, blir strømkutt ingen trussel, selv denne vinteren. Samtidig gjenstår det for Ukraina å svare for et påstått tyveri av 10 milliarder kubikkmeter russisk gass i transitt til Vesteuropa bare i år.
I det ordskiftet er det kanskje like greit at ikke russerne og ukrainerne skjønner alt hva de andre sier når det skal forhandles om en løsning rett over bordet? For bostyret etter sovjettiden mangler fortsatt gode kart og kompass inn i det 21.århundre. Dette gjelder på begge sider i to av Europas største land, til daglig en glemt bakgård i Vesten.