Utenriksminister Jonas Gahr Støre advarte nylig mot å henfalle til en kald-krigsretorikk. Han har rett i at det historisk er feil å trekke direkte sammenligninger mellom den kalde krig og de utfordringer som Putins Russland stiller NATO og EU overfor.
Forbindelsene er mer tradisjonelle stat-til-stat-spenninger og mindre preget av ideologi. Jeg er helt enig i denne vurdering, for så vidt som dette avspeiler at geopolitikk og historie igjen er inne etter illusjonene om et demokratisk, markedsøkonomisk Russland som daltet etter USA og NATO som en temmet bjørn i bånd.
Putins statsideologi
Men en viss form for ideologi ligger det likevel i den putinske politikk. Vladimir Putin har kastet kommunismen på skraphaugen og har i stedet bygget opp en ny statsideolog bestående av tsaristisk nasjonalisme og religiøs ortodoksi. Det er en ideologi som i motsetning til kommunismen griper store deler av det russiske folk, og den kan bli problematisk for små nabostater når den mobiliseres.
Stalin spilte på disse strenger da det så ut som verst i begynnelsen av annen verdenskrig, men ellers eksisterte det ingen genuin folkeopinion i sovjettiden. I dag og i fremtiden vil lederne i Kreml kunne spille på de stemninger som rører seg ute i det russiske folk, stemninger de selv bygger opp ved hjelp av statskontrollerte massemedier som maler frem de farer som truer fedrelandet utenfra. Forestillingen om ”imperialistisk innsirkling” er en gammel ide som er kommet på mote igjen.
Russlandseksperten
USAs utenriksminister, Condoleezza Rice, var inne på de samme tanker som Støre da hun denne uken landet i Moskva for å forsøke å berolige russerne om at det planlagte rakettskjoldet ikke innbærer noen trussel mot dem. Rice sa at hun selv opplevde den kalde krigen og som spesialist på Russland kan hun si at sammenligningen ”ikke har noe fundament”. Condoleezza Rice satt i det nasjonale sikkerhetsråd og var administrasjonens fremste Russlandekspert under Ronald Reagan og George H. Bush – pappaen til den nåværende president. Som Washington-korrespondent hadde jeg nyttige bakgrunnssamtaler med henne og andre spesialister i det nasjonale sikkerhetsråd. Hun imponerte meg med sine solide kunnskaper og nøkterne holdning. Det var hun som bidro til at Ronald Reagan valgte å satse på Mikhail Gorbatsjov og dermed avslutte den kalde krigen. Under George H. Bush var hun en innflytelsesrik medarbeider til den nasjonale sikkerhetsrådgiver, Brent Scowcraft.
Amerikanske innrømmelser
Men mens de fleste av pappa Bushs medarbeidere ble holdt utenfor av sønnen, tjente Condoleezza Rice George W. i tykt og tynt, først som sikkerhetspolitisk rådgiver og deretter som utenriksminister. I disse posisjoner ble hun belastet med ansvaret for den feilslåtte Irak-politikk. Men enda merkeligere var det at en Russlandsekspert som Condoleezza Rice ikke forstod at russerne ville reagere svært negativt på rakettskjoldet. Det innrømmes nå fra amerikansk hold at man ikke forberedte russerne tidlig og grundig nok.
For sen brannslukking
Utenriksminister Rices Moskvareise er et forsøk på brannslukning slik forsvarsminister Gates besøk var det for kort tid siden, men det er et spørsmål om det ikke kommer for sent. Russerne ser ut til å ha låst seg fast. Om ikke annet blir de fanget av sin egen retorikk. Det er vanskelig å si hva som er reelt og hva som er spill i de russiske reaksjoner. Her er også vestlige, inklusive amerikanske, eksperter uenig. Mens noen mener at russerne har intet å frykte fra basene i Polen og Tsjekkia, siden de ikke berører de strategiske kjernevåpen, tror andre at russerne frykter noe av det samme som den gang USA plasserte mellomdistanseraketter i Europa på 1980-tallet. Frykten den gang fikk Kreml til å inngå et kompromiss. De fjernet sine SS-20-raketter, som startet det hele, mens amerikanerne avviklet mellomdistanserakettene.
Gorbatsjovs forsømmelse
Men mistenksomheten sitter dypt hos russerne, enten systemet er kommunistisk eller post-kommunistisk. Gorbatsjov lot en historisk sjanse gå fra seg da Reagan tilbød ham innsyn og medarbeiderskap i Star Wars-programmet. Da var Reagan villig til å ofre de fleste, om ikke alle kjernevåpen. Amerikanske og europeiske eksperter var den gang skeptiske til om programmet hadde noe for seg i det hele tatt. Hvis Gorbatsjov hadde lyttet til dem og ikke hadde fulgt sin egen og medarbeidernes mistro ville verden kunne ha sett ganske annerledes ut. Men Stjernekrigssatsingen hadde i hvert fall den effektiv at den skremte Gorbatsjov til samarbeid til slutt, fordi han innså at Sovjetunionen ikke kunne vinne et høyteknologisk rustningskappløp med USA. Men selv om historien ikke tar slutt, som det var populært å hevde ved den kalde krigs slutt, så gjentar den seg ikke automatisk.
Krenkede følelser
En ting er hvordan russiske generaler og sivile forsvarseksperter vurderer rakettskjoldplanene, noe annet hvilke sårede følelser det har skapt i et Russland som mistet sin fordums storhet under Yeltsin og føler at Vesten bare var ute etter å utnytte deres sårbarhet den gang. Da NATOs forsvarssjefer nylig møttes i Brüssel, var det en utbredt vurdering at det dreide seg om krenkelser mer enn faglige realiteter, slik forsvarssjef Sverre Diesen uttalte til norske medier. Men krenkede følelser kan også bli en politisk realitet. Diesen har rett når også han advarer mot å henfalle til gammeldags kaldkrigs-retorikk.
En bristende illusjon
Den amerikanske Russlandseksperten, professor Robert V. Daniels (kjent for flere standardverk om russisk historie og sovjetisk politikk), har i siste nummer av tidsskriftet The New Leader en interessant artikkel om dette kompleks. Daniels var en av dem som brøt med den alminnelige oppfatning i Clintons USA, nemlig at demokrati og markedsøkonomi kunne innføres raskt og effektivt i Russland. Han stiller det retoriske spørsmål. ”Hvorfor kan ikke russerne være som oss?” I dag fremstår Clinton-administrasjonens Russlandspolitikk som en illusjon som måtte briste.
Rå og brutal kapitalisme
Professor Daniels peker på at det verste sjokk for russerne etter 1989-90 ikke var den brutale og rå kapitalisme, som gjorde noen få oligarker til milliardærer på samfunnets bekostning. Dette var ille nok og forklarer hvorfor oligarkene møter mindre sympati i Russland enn i vest, der det ennå ikke har gått opp for mediene at millioner av vanlige russere ikke bare ble frarant sine voucheer til de privatiserte naturrikdommer og fabrikker, men også sine sparepenger. Det glemmes ikke så lett, og det forklarer hvorfor Putin er så respektert at han ganske sikkert ville ha blitt gjenvalgt dersom han kunne ha stilt for tredje gang. Heller en autoritær Putin enn demokratisk kaos og usikkerhet.
Avkolonisering
Det som svidde enda mer ifølge professor Daniels var Sovjetunionens oppløsning. Det innebar ikke bare at den sovjetiske sentralmakt mistet kontrollen over det enorme sovjetriket, men det var også en avkolonisering i forhold til det russiske imperium. St. Petersburg ligger nå inneklemt innerst inne i Finskebukta slik situasjonen var da Peter den store startet ekspansjonen ut mot havet. Tapt er også Katarina den stores landevinninger i Ukraina og Sentral-Asia. Sovjetriket mistet en tredjedel av sitt areal og halvparten av sin befolkning, blant dem millioner av etniske russere som føler seg og delvis er diskriminert i de nye selvstendige stater.
NATOs ekspansjon
Disse krenkede følelser har verken USA eller Vest-Europa helt forstått rekkevidden av. Heller ikke er det i vest stor forståelse for hvordan denne nye verden må fortone seg for lederne i Kreml og for det russiske folk. Russerne mener Vesten har brutt det angivelige løftet som Gorbatsjov fikk av Ronald Reagan og George H. Bush så vel som av gjenforeningskansleren, Helmut Kohl, nemlig at NATO ikke skulle ekspandere militært østover. I dag patruljerer NATOs AWACS-fly, med bl.a. norske mannskaper, grensen mellom de baltiske land og Russland, noe som ingen kunne forestille seg i sine villeste fantasier i 1989. Det arbeides også for å trekke Ukraina og Georgia inn i NATO, og i Sentral-Asia har amerikanerne i flere år motarbeidet russiske interesser. Når virkeligheten er slik, skal det ikke mye fantasi til for at russerne lett henfaller til konspirasjonsteorier som ”den imperialistiske innsirkling”.
”Gasputin” spiller sitt spill
Putins Russland svarer på denne utfordring på en måte som de fleste i vest oppfatter som angstbiteri. Samtidig vil ”Gasputin”, som sjefen over alle sjefer i den russiske energistormakt kalles, fortsatt bruke olje og gass som storpolitiske virkemidler, men på en måte som også sikrer leverandørrollen. Dette er ingen enveistrafikk. Kreml har ikke råd til å ta enda en belastning slik konflikten med Ukraina i 2006 og med Hviterussland i år skapte. Dette forstår Putin. Han vil gjøre sitt beste for å berolige EU og særlig Tyskland.
Men samtidig vil russerne gjøre alt for å unngå at Vesten får et overtak på dem. Avtalen om en ny oljeledning fra Bulgaria til den greske Middelhavskyst var et tegn i tiden. Nå kommer planene om en ny gassledning rundt Det kaspiske hav, som følge av avtalen med Kazakstan og Turkmenistan. Her opptrer egentlig Putins Russland som andre stormakter har gjort og fortsatt vil gjøre. Her er det ikke bare helgener og skurker, men en stor gråsone der makt og business rår.
Toppmøte EU-Russland?
Det planlagte toppmøtet mellom EU og Russland preges av alt dette. Polen og Estland vil avlyse møtet, og Litauen har sagt nei til nye forhandlinger med Russland. Men resten av EU vil ikke ofre det de ser som sine nasjonale interesser for disse lands særkrav. Polen er for lengst blitt et irritasjonsmoment i EU og kjører et løp som bare provoserer Angela Merkels Tyskland.
Putins folk vil passe på at dersom toppmøtet med EU finner sted, så skal det ikke forstyrres av ubehagelige protester. Først ville de si helt nei til demonstrasjoner med sjakkspilleren Garri Kasparov i spissen. Nå blir de tillatt etter press fra EU, men vil bli holdt under strengt oppsyn og vil sikkert bli utsatt for alle slags inngrep. Siste gang det skjedde, slo 7000 politifolk til mot 700 demonstranter. Det får naturligvis oss i vest til å spørre: Hva er egentlig Putins folk redde for?
Smart manipulatur
Men Putin er smartere enn som så. Han har manipulert hele det politiske spill ved å kjøre frem sitt parti ”Forente Russland” med et angivelig opposisjonsparti, ”Et rettferdig Russland”, som haleheng. Ved å tillate enkelte demonstrasjoner av gammelkommunistene og av reaksjonære og nasjonalistiske grupperinger kan Putin si til russerne: ”Disse ekstremister beskytter jeg dere mot!” Kasparov gikk rett på limpinnen ved å gå sammen med den reaksjonære, ultranasjonalistiske og antisemittiske Limonov. Samtidig holder Putin sin aggressive ungdomsorganisasjon ”Nasji” (Våre) i beredskap, klar til å slå til om nødvendig.
Autoritært, ikke totalitært
Dette er et autoritært system, ikke totalitært. Et autoritært regime behøver ikke øve total sensur, så lenge det behersker massemediene, og det er ikke nødvendig å skyte alle dissidenter og likvidere hele folkegrupper slik som Stalin gjorde. Putins modell fungerer i et land, som slik professor Daniels meget riktig formulerer det, har en helt annen historisk erfaring enn vi i vest, et system der det autoritære og sentralmakten fra gammelt av ble akseptert som den nødvendige pris for at den russiske nasjon skulle overleve. Hvis vi ikke innser dette, forstår vi lite av det som skjer i dagens Russland.