En byggeplass sju år etter det store jordskjelvet

Det første man legger merke til når man nærmer seg L'Aquila er de mange bygningskranene som kroner høyden der gamlebyen ligger. I sentrum møter man en skog av støttebjelker. Rundt vinduer er det bygget forsterkninger og i noen av de smaleste gatene står den ekstra avstivingen på tvers for å hindre de gamle murbygningene i å klappe sammen.

L'Aquila ligger bare 50 kilometer unna Amatrice, Accumoli og de andre byene som ble rammet av jordskjelv denne uka. Tragedien har vekket vonde minner og revet opp gamle sår.

• Les også: Bilder fra før og etter 2016-skjelvet

Vet ikke om hun får flytte hjem

Den 6. april for sju år siden ble alt forandret for innbyggerne i den gamle universitetsbyen. I flere måneder hadde det vært mange jordskjelv, men eksperter hadde konkludert med at det likevel ikke var økt fare. Så kom det store skjelvet. Folk ble kastet ut av sengene siden, vegger og tak falt, rundt 300 mennesker døde og 50.000 mistet hjemmet sitt.

Silvana Sebastiani var en av dem.

– Det er en tragedie å miste huset sitt. Hverdagen forsvinner, alt blir annerledes. Man mister virkelig røttene sine, sier hun til NRK.

• Les også: Forskere dømt etter jordskjelv i Italia

Vi møter henne utenfor noen blåmalte trehus i Bazzano, noen kilometer utenfor L'Aquila. De enkle husrekkene ble ført opp i hui og hast noen måneder etter at katastrofen hadde rammet.

Det nye skjelvet som tok nærmere 300 liv denne uka har brakt minnene om den fæle natten tilbake og nå er hun redd.

– Mamma Mia, vi er fylt med angst og panikk. Selv om husene her skal være trygge, er vi redde. Vi er allerede hardt prøvet og så skal vi få et nytt jordskjelv, sier hun.

Da de hjemløse i L'Aquila skulle bosettes, fikk de ikke selv velge hvilke av de provisoriske områdene de skulle flyttes til. Men kommunen tok hensyn til hvor de hadde bodd og forsøkte å plassere hele nabolag på samme sted. Sebastiani har fått lov til å hente saker og ting i det gamle hjemmet sitt. Selv om det nå har gått så mange år, vet hun ennå ikke om hun får lov til å flytte tilbake.

• Se bilder fra jordskjelvet i L'Aquila

– Her er ikke våre røtter, det er ikke her vi hører til. Selv om vi har det bra her, bedre enn i brakker, så vil vi hjem.

Startet «trillebåropprør»

En av de første som kom til L'Aquila etter jordskjelvet var journalisten Daniela Senepa fra TV-kanalen RAI. I årene som har fulgt har hun dekket saken og sier det har vært mange problemer med gjenoppbyggingen av den historierike universitetsbyen.

– En ting er å bygge opp igjen et hus, det er noe annet å bygge opp et monument. Dessuten var det både vanskelig og krevende å få brakt biler og utstyr inn de smale bygatene. Det forsinket gjenoppbyggingen.

Hun forteller at folk syns det tok så lang tid at de til slutt begynte på jobben selv.

– De møtte opp i byen med hver sin trillebår. De begynte å sortere i ruinhaugene og plukke ut steiner som kunne brukes om igjen, småroper Senepa for å overdøve pressluftboret i nærheten.

Mange av de hjemløse brukte søndagene til å rydde i de avstengte områdene. Etter hvert ble det døpt «trillebåropprøret». Myndighetene oppfattet initiativet som en provokasjon og dermed fikk noen av renoveringsprosjektene litt mer fart på seg.

– Men man skal huske at det var første gang i nyere tid gang en hel så stor by hadde falt sammen, forklarer Senepa.

• Les også: Mistet sin beste venn i ruinene

Mafiaen jaktet på lukrative oppdrag

Etter jordskjelvet begynte en det Senepa kaller "krigen" blant dem som ville bli rike på katastrofen.

– Her i L'Aquila var det en krig og her pågår dem fremdeles, sier hun.

Hun sier alle de tre store mafiagruppene forsøkte seg. En av de viktigste Camorra-gruppene skal ha kommet nær pengekassa, men ble stanset av myndighetene. Ifølge politiets etterforskning hadde et nettverk med forgreininger til Napolis Camorra-mafia opprettet en rekke selskaper som hadde fått tilgang på verdifulle kontrakter i gjenoppbyggingsarbeidet.

– Men selv om Mafiaen fikk ikke gjort det de ville her, er det fremdeles mye urent spill blant utbyggerne, forklarer journalisten.

Senepa blir blank i øynene når hun snakker om byen sin og sier det har vært tungt å gjenoppleve sju år gamle traumer gjennom den nye katastrofen denne uka.

Støv og bråk i sju år

Lyden av pressluftboret skjærer gjennom lufta gang på gang. Med jevne mellomrom kjører en sementbil eller en varetransport forbi. Støvet fra bygningsarbeidet klør i nesa og en gang iblant smeller stein og murrester ned i containerne på gaten.

– Sånn har vi hatt det her i årevis. På høyre side ser du det nå er blitt nytt og fint, men til venstre er det fremdeles bare skrammel, sier Pasquale Casale der han vandrer sammen med NRK i solskinnet.

På ærverdige Grand Café er det bare et lite tre som har fått noe drikke servert de siste årene. Det ser ut til å trives ganske godt mellom de sorte og gullfargede støttebjelkene som kanskje er ment å forskjønne bygningsprosjektet. Når vi går ned i noen smalere gater, blir det plutselig stille. Her er ingen bygningsarbeidere. Byggene er sikret, men det har det vært stengt lenge, og Pasquale har ikke gått her på sju år.

– Senga hoppet ti centimeter

Han biter seg i underleppa, blir stille og blank i øynene når han snakker om den dramatiske natten i 2009. Han ble først vekket av et skjelv ved 23-tiden, men sovnet igjen. Så kom det store skjelvet klokka 03.32.

– Jeg har en smijernseng og våknet av at den hoppet ti centimeter. Så begynte den å bevege seg fra vegg til vegg og jeg greide ikke komme meg ut av den. Da det hele var over gikk jeg ut på kjøkkenet. Der sto kjøleskapsdøren åpen og alt var ramlet ut. Da vi endelig kom oss ut av huset skjønte vi hva som hadde skjedd, sier han.

Han forteller at det gikk bra med familien hans, men at han mistet nære venner.

Det er vanskelig å være tilbake i gatene han ikke har sett på sju år. I en leilighet ser vi et Madonna-bilde som henger igjen på veggen over sofaen. I noen bokhyller ligger det fremdeles eiendeler.

– Jeg blir veldig rørt av å være her. Det som skjedde for et par dager siden åpner alle sår, sier han og strever med å snakke videre.

Dømt for uaktsomt drap

Vi går videre til studenthjemmet som ble et symbol på det kraftige skjelvet i 2009. På grunn av de mange rystelsene som hadde vært i tiden før, hadde mange av de unge reist hjem til foreldrene sine. Dermed ble trolig mange liv spart, men sju studenter døde.

Bygget som huset dem var blitt renovert, men det var tatt snarveier i bygningsarbeidet.

Fire menn er idømt fengselsstraffer for jobben som ble gjort her. De gjennomførte restaureringsarbeidet på studenthjemmet i 2000. Ifølge tiltalen svekket til syvende og sist restaureringen bygningen, som allerede fra før hadde svakheter i konstruksjonen. De fire ble blant annet dømt for uaktsomt drap og grovt skadeverk, skriver La Repubblica.

Pasquale går stille langs gjerdet der bilder av studentene fremdeles henger. Han rister på hodet, men sier samtidig at han skjønner at katastrofen ble alt for krevende for de lokale myndighetene.

– Det kan ikke ha vært lett å være ordfører her. På 30 sekunder mistet han en hel by. Hvem som helst ville hatt vanskeligheter, sier han og legger til at han ikke har lyst til å snakke om politikk.

Ordføreren: – Skal være ferdig renovert om fem år

Et av de gamle byggene som står åpent og som er tatt i bruk er rådhuset. Der treffer NRK ordfører Massimo Cialente på et staselig kontor i annenetasje. Han er frustrert over den tiden gjenoppbyggingen har tatt.

– Hvis sentrale myndigheter hadde hatt en finansieringsplan og vi hadde fått begynne gjenoppbyggingen av gamlebyen, slik vi fikk gjøre med andre deler av byen, hadde vi vært fire år lenger fremme i dag.

Ordføreren er ikke tvil om hvilke råd han vil gi til lokalmyndighetene i de byene som nå er rammet av jordskjelv:

– Få et program om hvordan ting skal finansieres, sier han og fortsetter med å ramse opp:

Skaff midlertidige boliger og lokaler til skolen. Hjelp næringslivet så de kan fortsette sin virksomhet i nye kontorer og produksjonshaller. Og selvfølgelig: sørg for at helsevesenet har et sted å være.

Han sier at det også er viktige å følge opp og å kontrollere de som er ansvarlig for alt dette.

– Men for Aquila er planene klare og hvis de følges de neste årene, skal den siste bygningsarbeideren være ute av sentrum innen 2021, lover ordføreren NRK idet vi går ut døren.

Dermed kan det bli flere år å vente før Silvana Sebastiani kan flytte ut av sin midlertidige bolig og hjem til huset sitt i L'Aquila.