En amerikaner i London

Felles språk og historie gjør at det nesten ikke er noe kultursjokk å snakke om. Og så er det dette "special relationship" mellom den tidligere kolonimakten og de tidligere kolonier i den nye verden som lederne deres aldri lar være å nevne.

Som det skal være

At en ny amerikansk president innleder sin første Europa-tur i Storbritannia er som det skal være, synes britene - og de soler seg i glansen. Ekstra stas blir det når æresgjesten heter Barack Obama og han har med seg sin like populære kone Michelle.

I dag kvitterte London med nydelig vårvær og blomstrende magnolia-trær, påskeliljer i Hyde Park og smil hvorhen de amerikanske gjestene beveget seg. Britiske medier har fotfulgt presidentparet som startet dagen med en privat frokost i Downing Street og avslutter den med en middag samme sted. (Men da sammen med de andre G20-lederne og deres ektefeller.)

Mens presidenten hadde sine politiske samtaler var førstedamen på et senter for kreftsyke sammen med Sarah Brown.

- Simply charming!

- Simply charming, sa de som fikk besøk om Michelle. Om dronning Elisabeth sa det samme da Obamaene avla Buckingham Palace en visitt i kveld vites ikke. Heller ikke om hun likte i-poden hun fikk med bilder fra hennes siste statsbesøk i USA.

Jeg for min del har vært innesperret i nærområdet til sentralbanken Bank of England mesteparten av dagen sammen med flere tusen demonstranter og dermed helt utenfor Obama-sonen. Faktisk enda mer enn jeg hadde ventet.

Hadde George W. Bush fortsatt vært USAs president er jeg ikke i tvil om at demonstrantene både hadde båret plakater som fordømte ham og brent dukker av ham.

Men i dag var det ikke et eneste bilde av Barack Obama å se på en plakat, ikke ett slagord rettet direkte mot ham bak politisperringene i City.