Unge tilhengere av president Laurent Gbagbo bad i dag USA om hjelp mot Frankrike (REUTERS/Luc Gnago)
Det vestafrikanske landet var fransk koloni fra 1881 til 1960. Etter uavhengigheten ble det en presidentstyrt republikk med tette forbindelser til Frankrike.
Ved uavhengigheten i 1960 var Elfenbenskystens demokratiske parti (PDCI) reelt det eneste.
Og det var grunnleggeren av det, Félix Houphouët-Boigny, som erklærte landet selvstendig, etter å ha blitt valgt til statsminister året før.
I 1961 ble flere avtaler med Frankrike undertegnet, blant dem noen om økonomisk hjelp og militær bistand.
I 1963 ble landet en av grunnleggerne av Organisasjonen for nasjonal enhet.
Felix Houphouët-Boigny styrte landet med jernhånd, men startet i 1980 hva han selv kalte en demokratiseringsprosess.
Og fra uavhengigheten i 1960 til 1980 hadde landet en gjennomsnittlig økonomisk vekst på syv prosent årlig.
Det økonomiske miraklet
«Det ivorianske mirakelet» ble en vanlig betegnelse, etter at landet ble skrytt opp i skyene av Verdensbanken i slutten av 1970-årene.
Dette lokket mange fremmedarbedere til landet, ikke minst fra Burkina Faso, og i dag utgjør innvandrerne rundt en fjerdedel av befolkningen.
Etter at landet ble selvstendig, økte også den franske befolkningen, og i dag er den etnisk svært sammensatt, noe som har stor betydning når landet i de fire siste månedene har vært herjet av en konflikt der etnisitet, religion og nasjonalitet er viktig.
Nord og sør
Kvinner støtter president Laurent Gbagbo (REUTERS/Luc Gna)
Landet er nå delt mellom nord og sør. En delelinje midt i håndheves av en fransk styrke.
Den nye presidenten Laurent Gbagbo holder stand i det økonomisk viktige sør, som er dominert av kristne og de etniske gruppene som tradisjonelt har hatt makten.
Opprørernes områder i nord er dominert av muslimer og den etniske gruppen diola, som strekker seg langt inn i Burkina Faso.
Opprørerne, som kaller seg Mouvement Patriotique de Côte d'Ivoire (MPCI), hevder å representere deler av befolkningen
som har blitt forfordelt og forfulgt. Immigranter er blitt fratatt rettigheter de tidligere har hatt, og gruppenei nord hevder seg systematisk trakassert og utestengt fra politi og militærkorps. Samtidig har økonomisk nedgang ført til bitter kamp om ressursene.
Og parallelt med den etniske konflikten pågår en maktkamp mellom ledere, som bruker etnisitet og religion for å skaffe seg selv makt.
Det var 19.september opprørerne tok kontroll over Elfenbenskystens nest største by Bouake, 350 kilometer nord for hovedstaden Abidjan, og over andre områder nord i landet.
I oktober ble partene enige om våpenhvile, og samme måned vedtok medlemmene i den vestafrikanske samarbeidsorganisasjonen ECOWAS å sende en fredsstyrke for å overvåke våpenhvilen, men kampene har stadig blusset opp igjen.
600 000 på flukt
Og ifølge Verdens matvareprogram (WFP) har borgerkrigen i løpet av de fire månedene drevet 600.000 mennesker på flukt.
FN-organet mener mellom 600.000 og 640.000 har flyktet til nærliggende land eller andre deler av Vest-Afrika for å komme seg unna de etniske konfliktene og sammenstøtene mellom opprørere og regjeringsstyrker.
Ifølge WFP har 400.000 mennesker flyktet fra den nordlige og sentrale delen av Elfenbenskysten, mens mellom 40.000 og 100.000 har forlatt områder i vest, og ytterligere 140.000 personer, de fleste fremmedarbeidere fra naboland, skal ha forlatt Elfenbenskysten for godt.
Folkemord?
En opprørssoldat vest i landet med bildet av general Guei, som ble drept ved byen Man (REUTERS/Luc Gnago)
Nye avsløringer av massegraver og en bølge av drap på sivile etter etniske og religiøse skillelinjer har også fått den belgiske organisasjonen Prevention Genocides til å rope et varsko om at det kan pågå et folkemord i Elfenbenskysten.
«Det bør umiddelbart settes inn en internasjonal politistyrke for å stanse massedrapene på sivile, og Elfenbenskystens egne myndigheter må etterforske alle overgrep som er begått i tiden etter at det væpnede opprøret
startet», oppfordret organisasjonen i desember.
Og den la til at en fransk fredsstyrke som var sendt til landet, ikke kunne hindre overgrepene og drapene, fordi disse skjedde langt fra frontlinjene.
De viktigste opprørsbevegelsene MPJ (Bevegelsen for rettferdighet og fred) og MPCI (Elfenbenskystens patriotiske bevegelse) kontrollerte da store deler av de muslimske områdene både nord og vest, der hovedtyngden av landets kakao-produksjon foregår. Elfenbenskysten har verdens største produksjon av kakao, noe som var grunnlaget for det økonomiske oppsvinget.
Opprørerne hevdet nå at det foregikk en utstrakt diskriminering av landets muslimske befolkning, og krevde at
president Laurent Gbagbo trakk seg og skrev ut nyvalg.
Senere truet de også med å gå til full krig mot de franske fredsbevarende styrkene, som de kalte okkupasjonsstyrker, siden de hevdet at franskmennene har tatt regjeringens parti i konflikten.
Fredsavtale
Den nyutnevnte statsministeren Seydou Diarra er en talsmann for muslimene i nord (REUTERS/Philippe Wojazer)
24. januar i år ble de rivaliserende gruppene enige om en fredsplan for å få en slutt på den blodige konflikten.
-Avtalen er bra for å starte gjenoppbygging og forsoning i Elfenbenskysten, sa en representant for den største opprørsgruppen MPCI.
Avtalen lar president Laurent Gbagbo bli sittende ved
makten, men han må dele den med nyutnevnte statsministeren Seydou Diarra, som skal sitte fram til det er avholdt presidentvalg, og som representerer muslimene i nord.
Fare for spredning
Men ennå ulmer konflikten, og det fryktes for at den igjen kan spre seg til nabolandene i denne eksplosive regionen av land som Liberia, Sierra Leone og Guinea.
Den store immigrantbefolkningen gjør faren for spredning høy, og en borgerkrig i Vest-Afrikas «lokomotiv» vil få store økonomiske ringvirkninger i hele regionen.