NRK Meny
Normal

Eksplosive Jerusalem

Jerusalem – en hellig by for muslimer, jøder og kristne. En by der små gnister kan bli til store branner. En by som vekker følelser verden over. NRKs mann i Midtøsten forteller om sin siste reise til byen, hvor gnistene i det siste har vært mange.

MIDEAST-PALESTINIANS/ISRAEL Jewish worshippers pray at a synagogue in Jerusalem where two militants killed four rabbis and a policeman

Jerusalem er merket etter flere tiår med konflikt. Et kulehull minner om hva som skjedde i denne synagogen, da to palestinske menn gikk til angrep og drepte fire ortodokse jøder tidligere i november.

Foto: RONEN ZVULUN / Reuters

Klagemuren i Jerusalem

Klagemuren i Jerusalem – en by hvor små gnister kan skape store branner.

Foto: AMMAR AWAD / REUTERS

Lukten av gammelt oppkast og råtne egg slo inn idet vi nådde Øst-Jerusalem. Jeg hadde akkurat forlatt Gazas sykehus og gravplasser under krigen i sommer, og kjente hvordan kvalmen spredte seg i kroppen på ny.

Det var som å kjøre inn i en luktvegg, og dette var bare etterdunsten. Først trodde jeg det var noe galt med et kloakkanlegg i byen, dernest snudde jeg meg mot mistenksomt mot sjåføren før jeg kom på at jeg hadde hørt om dette.

Jeg hadde hørt om en slags luktgass mot demonstrerende palestinske ungdom, og der vi nettopp hadde kjørt hadde det vært en stor demonstrasjon kvelden før.

Den palestinske sjåføren døde, da ha kjørte inn i en folkemengde

To døde og flere ble skadd da en palestiner kjørte inn i en folkemengde ved et trikkestopp i Jerusalem i begynnelsen av november.

Foto: Mahmoud Illean / Ap

Kjøttøks, kidnappinger, skytevåpen

Mens Gaza-krigen i sommer raste og til slutt fikk sin ende i en våpenhvile, har opptøyene i Øst-Jerusalem bare fortsatt og fikk sin så langt mest tragiske episode da fem israelere ble drept i en synagoge med kniv, kjøttøks og skytevåpen i forrige uke.

Det begynte i Jerusalem i juli, da en gruppe israelere kidnappet og drepte en 16 år gammel palestinsk gutt. De banket ham opp med brekkjern før de satt fyr på han.

Gjerningsmennene fortalte etterpå at de gjorde det som hevn for tre drepte israelere som haiket på den okkuperte Vestbredden. Med det var Jerusalem, som lenge har vært spart for uro, igjen i sentrum for konflikten.

200.000 israelere på okkupert jord

Jerusalem er ikke en delt by, slik det okkuperte Vestbredden eller Gaza er, innestengt med murer og kontrollposter. Israel har annektert hele byen og anser den som sin hovedstad, selv om omverden og aller mest palestinerne mener noe annet. Innbyggerne kan ferdes fritt og i teorien styres den som en og samme by.

Forskjellene er likevel store. Øst-Jerusalem er langt fattigere. Her bygges det for en billig penge og det synes, ofte også uten lov fordi palestinerne regelmessig blir nektet byggetillatelser. Søppelet flyter på gatehjørnene, i stor kontrast til de vestlige bydelene.

Den israelske koloniseringen av Øst-Jerusalem skjer med subtile skritt, som byggingen av en trikkelinje. Det skjer med byråkratiske grep, som byggetillatelser, eller snarere mangelen på det.

Og det skjer mer spektakulært, når bosettere fra den ytterliggående høyresiden flytter inn i palestinske bydeler slik de gjør i Silwan, rett på nedsiden av al Aqsa-moskeen. I alt bor det nå over 200 000 israelere på okkupert område i Jerusalem.

Uskyldige blir ofre

Øst- Jerusalem, som palestinerne ønsker som hovedstad for en palestinsk stat, er en drøm som virker langt unna, er adskilt fra resten av de palestinske områdene og det som en gang var en levende og rik kultur dør sakte hen og med det har også mye av middelklassens håp om et bedre og verdig liv forsvunnet.

Igjen står en befolkning med stor ungdomsledighet som oppfatter seg som grovt diskriminert.

Slikt blir det uro av på et eller annet tidspunkt, og det tidspunktet har kommet nå. Ikke i form av et organisert opprør, men heller av ekstremt voldelige enkeltaksjoner, en ung gutt som kjører ned fotgjengere eller de to fetterne som hakket og skjøt i hjel mennesker i bønn i synagogen i Har Nof i forrige uke.

Og som det ofte gjør i denne konflikten, så gikk det utover uskyldige. Den jødiske ortodokse bydelen er kjent for å være et rolig, og ikke spesielt palestinskfiendtlig, sted.

Sørgeprosesjon for drepte rabbinere i Jerusalem

En stor folkemengde møtte kisten med tre av de fire rabbinerne som ble drept i en synagoge i et ultraortodokst nabolag i Jerusalem tidligere i november.

Foto: GALI TIBBON / Afp
Utenfor huset til en av mennene som drepte ortodokse jøder

En gutt ser på et banner med bilde av de to mennene som ble drept da de gjennomførte et terrorangrep mot en synagoge, der flere ortodokse jøder også ble drept. Banneret henger utenfor hjemmet til en av mennene.

Foto: Sigurd Falkenberg Mikkelsen / NRK

Retter sorgen mot Gud

Det preget også sørgemarkeringen. Det var lite hat og rop om hevn og spore, bortsett fra hos et par unge gutter jeg snakket med som mente at alle palestinere var terrorister.

De rettet heller sorgen og spørsmålene mot Gud, og spurte seg om hvorfor de ble utsatt for slike prøvelser.

Har Nof ligger trygt plassert i Vest-Jerusalem i et område som det internasjonale samfunnet anerkjenner israelsk. Men med en halv million bosettere er forbindelsene mange.

Jeg traff Michael Kopinsky, bror av den drepte rabbineren David, som holdt shiva, den sjudagers jødiske sørgeseremonien hvor de tar imot kondolanser og besøk.

David var i bygården som broren bodde i. Den ligger bare noen hundre meter unna synagogen. Men selv bodde han på det okkuperte Vestbredden, eller territoriene som han kalte det, og det samme gjorde foreldrene hans.

PALESTINIANS-ISRAEL/SETTLEMENTS A stop sign is seen outside the Jewish settlement of Maale Adumim near Jerusalem

Den israelske bosettingspolitikken blir sett på som et av de store hindrene for fredsforhandlingene. Bildet viser israelske bosettinger nær Jerusalem.

Foto: AMMAR AWAD / Reuters

Bosettingene – et stridstema

Denne koloniseringen av okkupert område har pågått ufortrødent siden 1967, men har blitt utvidet de siste årene og særlig i høst. Det gjør at de fleste, også internasjonalt, nå innser at det er vanskelig å komme fram til en levedyktig palestinsk stat.

Bosettingene trekkes stadig oftere fram som årsaken til at det ikke er noen fredsløsning, og overskygger problemene på palestinsk side. Sverige har som første store europeiske land anerkjent Palestina.

Det britiske parlamentet har gjort det i en symbolsk avstemning og det franske og spanske forbereder seg på å gjøre det samme. Små drypp, men som alle renner i samme retning.

– Hellig sted, uhellige mennesker, hørte jeg turistguiden advare en gruppe amerikanske turister på vei inn i gamlebyen hvor de kjøpe dyrt orientalsk juggel, gjerne produsert i Kina og samtidig besøkte stedene som er hellig for nesten halvparten av jordas befolkning.

Men det har blitt færre turister her. Både Gaza-krigen og den nåværende uroen gjør at det flere holder seg borte. Opptøyene denne gangen har vart lenge har sammenheng med at nettopp helligdommene er dratt inn i konflikten.

Tempelplassen – Haram el-Sharif

Israels okkupasjon av Øst-Jerusalem begynte i 1967, etter den lynkjappe og totale seieren over de arabiske naboer i seksdagerskrigen. Da var det mange muslimer som var redde for at Al Aqsa-moskeen og den gylne Klippemoskeen skulle bli ødelagt.

De ligger på området muslimene kaller Haram el-Sharif hvor de tror profeten Muhammed reiste til himmelen og traff tidligere profeter. På samme sted lå jødenes andre tempel lå, det som ble revet av romerne.

Israels mest berømte general, Moshe Dayan, han med lappen over det venstre øye var datidens mest fryktede mann i nabolandene. Men trass hans nådeløshet på slagmarken og beslutning om å okkupere Vestbredden og Øst-Jerusalem, møtte han lørdagen etter krigens slutt de øverste muslimske lederne, inkludert muftien av Jerusalem i Al Aqsa-moskeen.

Han tok av seg skoene og forklarte at den eneste forskjellen fra nå av var at jøder også skulle han tilgang til området. Ellers kunne de fortsette som før og oppfordret til å holde bønn der neste fredag. Nabolandet Jordan har siden beholdt kontrollen over det religiøse rådet som styrer de hellige stedet.

Den riktignok skjøre balansen i dette kompromisset mellom okkupert og okkupant har holdt fram til nå, med noen unntak som Ariel Sharons spasertur dit i forkant av den andre intifadaen.

(Saken fortsetter under klippet)

Created by InfoDispatcher

En palestinsk bussjåfør ble gravlagt i Abu Dis, en forstad til Jerusalem tidligere denne måneden. Israelsk politi mente det dreide seg om selvmord, men mange motsatte seg påstanden og demonstrasjonene var store mot det palestinere mente var et drap.

En gnist i Jerusalem – kan bli til brann i verden

Resten av den messianske bevegelsen som ønsket å gjøre området jødisk og opprette et tredje tempel ble inntil marginale og ble sett på som til dels gale av flertallet av israelere.

Slik er det ikke lenger. Nå er det medlemmer av regjeringspartiene jevnlig beveger seg dit og som tar til orde for å opprette et tredje tempel og dermed ødelegge all mulig samkvem med verdens en milliard muslimer.

De palestinske muslimene nektes også regelmessig å be der, til stor frustrasjon. Mannen som har stått i spissen for denne bevegelsen, Yehuda Glick, overlevde et drapsforsøk i høst.

Han overlevde selv om han ble truffet av fire skudd, men allerede før det var han blitt en nasjonal kjendis og jevnlig intervjuet av internasjonal presse som følger med på hver minste lille episode i byen. En gnist i Jerusalem kan antenne branner over hele verden.

Slapp en fis

Da den franske forfatteren Gustave Flaubert kom til Jerusalem under sin reise her på midten av 1800-tallet kom han til en fattig provinsby på 25 000 innbyggere i det svekkede ottomanske riket. Han skjuler ikke sin forakt og slipper en fis i det han rider inn i byen.

I Jerusalem så han en by hvor de gamle religionene holdt på å dø og preget av fattigdom og dobbeltmoral. Med unntak av de armenske områdene, synes han alt var like forfallent og skittent.

Jerusalem er en by som framprovoserer sterke reaksjoner, selv kan jeg bli rammet av akutt metaforiske pustebesvær, kanskje fordi Flauberts religioner var som vi nå vet, ikke var døende, heller tvert imot.

I dag brukes de politisk for alt de er vært på alle sider av konflikten og det gjør at noen ganger, som nå, føles så håpløst.

Jeg skal ikke begi meg inn på spekulasjoner om hvordan det luktet i Jerusalem like etter at Flaubert lot det stå til på hesteryggen, men som førstehåndsvitne kan jeg fortelle at lukten som nå henger over noen av bydelen i Øst-Jerusalem skaper umiddelbare brekninger.

Palestiner

En palestiner diskuterer med væpnede israelske politimenn i Jerusalem i sommer, da krigen på Gaza var på sitt verste. Spenningen mellom israelere og palestinere kommer tydelig frem i Jerusalem.

Foto: Mahmoud Illean / Ap

Luktgass

I Jabal Mukkabar, bydelen hvor de to fetterne som gikk til angrep på synagogen bor har det vært jevnlig opptøyer siden de grusomme drapene. Da jeg kom dit, dagen etter angrepet, hang lukten igjen over bydelen, den samme lukten som jeg kjente i sommer, bare langt sterkere.

Jeg vet nå at det ikke var en luktgass som jeg trodde først. Israelerne bruker et slags konsentrert kloakkluktende vann som de spyler mot demonstranter og altså gjør området tilnærmet ulevelig for alle som bor der.

Jeg var der for å treffe familien til de som stod bak, for kanskje å forstå bedre hva som lå bak. Jeg traff onkelen deres, men hadde ikke mye personlig å si om hvorfor akkurat de to begikk denne handlingen.

Han forklarte det bare i generelle termer, med okkupasjonen, presset og alle spenningene rundt Al Aqsa-moskeen. Han så sliten ut, men viste ingen anger, som om dette bare var nok i et kapittel i en konflikt ingen ser noen utvei på akkurat nå.

Drøm, lengsel og redsel i Jerusalem

Jabbal Mukkabar, som navnet tilsier, ligger på en høyde i utkanten av Jerusalem. Og da jeg hadde krysset en kontrollpost med israelsk politi med skarpladde våpen, og videre derfra kjørt forbi FNs hovedkvarter i byen, kunne jeg se hele gamlebyen trone over de lavereliggende områdene på østsiden.

Det var et kaldt, men klart og skarpt vinterlys. Bak byen lå en regntung og gråblå himmel. I forgrunnen så jeg den gylne Klippemoskeen, alle kirkespirene og synagogene, og der i et kort øyeblikk var det som den moderne bebyggelsen rundt forsvant, som om de bare var et ferniss.

Og jeg kjente hvordan erkjennelsen av hvor mye denne byen har betydd og betyr for folk over hele verden bredte seg i kroppen, alle deres håp, drømmer, lengsler og redsler, og med hvilken katastrofal hybris vi mennesker opp gjennom historien har forsøkt å regjere, for ikke å si bemektige oss Jerusalem.

Kanskje ville vi alle hatt godt å gjøre som Flaubert en gang iblant.

Spent stemning i Jerusalem

Sigurd Falkenberg Mikkelsen rapporterer fra Jerusalem 19. november, da situasjonen i byen var særdeles spent.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt