NRK Meny
Normal

Mørket og frykten har senket seg over Egypt

Det er en mørk tid her i landet. Frykten som folket kastet av seg på Tahrir er tilbake. Men er veien mot et åpent og demokratisk Egypt stengt for godt?

Skyline i Kairo

For tre år siden rådde optimismen i Kairo. Nå har mørket senket seg over hovedstaden og det meste er som tidligere.

Foto: Sigurd Falkenberg Mikkelsen / NRK

Ukens korrespondentbrev er postlagt i Kairo.

Hva er frykt? Jeg har tenkt på dette spørsmålet siden en januarmorgen da jeg krysset den lille plassen bak Mosaikkmuseet, ett av de fredeligste, ja nesten mest harmoniske stedene her i Kairo.

I hagen på Mosaikkmuseet, som har vært stengt så lenge jeg har bodd her, står moderne skulpturer i forskjellige farger.

Litt lenger ned ligger det italienske kultursenteret, på den andre siden av gaten kafeen med det ikke så kledelige navnet Beano`s og også Lufthansas Kairo-kontor. Hundre meter unna; min datters barnehage.

Selv var jeg på vei for å trene i Gezira-parken, den gamle engelske koloniklubben som nå er tatt over av den egyptiske eliten.

Hør korrespondentbrevet som lyd:

Bombenes kvalmende frykt

Det var ikke slik at jeg stilte meg spørsmålet på et rasjonelt vis og veide fram og tilbake slik jeg gjør nå. Jeg var i frykten, kjente dens svimlende og kvalmende kraft.

Jeg hadde akkurat levert min datter i barnehagen, og gikk over denne plassen hvor det en uke tidligere ble funnet en bombe, rett foran Lufthansas kontorer.

Barnehagen ble evakuert, og i tillegg lå bomben på den veien hvor vi nesten daglig går med barna på vei til Gezira. For det er ikke bare en gammel sportsklubb, for oss er det først og fremst en lekeplass.

Da jeg kom fram til parken ble jeg stanset av en vakt som sjekket bagen min. Jeg er vant med at slikt skjer i Midtøsten, men det har aldri hendt i Gezira-parken før og det som sikkert skulle være et forsøk på å sikre området og berolige oss, virket motsatt på meg, blant annet fordi jeg ikke har særlig tiltro til egyptiske sikkerhetsvakters metodiske evner.

Jeg hadde allerede begynt å tenke det verste og var for eksempel lettet over at det ikke var noen parkeringsplass ved lekeplassen, med andre ord, ingen muligheter for bilbomber i umiddelbar nærhet. Jeg hadde det altså ikke særlig bra.

Revolusjonsmørket som senket seg

Det var en mørk periode i en mørk tid her i Egypt.

Landet er inne i sin voldeligste periode i moderne historie, og da dette hendte var det treårsmarkeringen for oppstanden som til slutt felte Hosni Mubarak, den 25. januar 2011.

Etter barnehageevakueringen, som var en tirsdag, kom flere bomber fredag morgen, dagen før de store demonstrasjonene. En rammet og ødela ett politihovedkvarter i Kairo sentrum og i samme slengen, deler av Det islamske museet.

Flere journalistkolleger ble lynsjet av menneskemassene da de kom dit for å dekke hendelsen.

På selve treårsdagen ble rundt seksti mennesker drept, hovedsakelig i to forsteder til Kairo der det ble arrangert demonstrasjoner mot militæret, uten at noen brydde seg særlig, hverken i Egypt eller i resten av verden.

Tahrir-plassen hadde skiftet ham og var inntatt av militærregimets tilhenger. De revolusjonære, som en gang hadde plassen som sitt territorium og stolthet, var tvunget til å samle seg noen gater lenger ned, og de gjorde det med livet som innsats.

Både politiet og deres lokale allierte av gjenger og kjeltringer var i stridshumør, og det tok ikke lang tid før det brøt løs. Tåregass og gatevold.

Men nå stod aktivister og revolusjonære ribbet tilbake, alene mot overmakten, ikke samlet slik de gjorde for tre år siden.

Da jeg kjørte rundt i dette dystopiske bylandskapet med store betongbruer og «flyvere» og forfalne tietasjes hausmannaktige bygg litt senere på ettermiddagen, lenge etter at jeg trodde de revolusjonære hadde forlatt området, så jeg en liten gruppe som presset seg sammen.

Som urolige dyr søkte de støtte i hverandre og ropte slagord både mot militæret og Det muslimske brorskapet mens deres fiender ruslet rundt med slagvåpen og skulte mot dem.

Der det er frykt er det også mot.

Fryktens republikk

Mange av oss snakket mye om hvordan folk i Kairo og hele den arabiske verden kastet av seg frykten, som den var et klesplagg, i den utrolige perioden som det første halvåret av 2011 var.

Vi pratet mye, fordi vi lot oss imponere, fordi vi visste hva de risikerte.

Det er enormt kraftfullt å se mennesker som bryter ut av undertrykking, som overskrider seg selv. Øynene deres skinner med en ubeskrivelig glans, en blanding av stolthet og besluttsom ro.

Selv om vi kanskje burde visst bedre, lite ante vi hvor fort frykten kan komme tilbake, og da i en verre form.

En av de tapende kandidatene i presidentvalget, den moderate islamisten Abdel Moneim Fotteh, som jeg under valgkampen så i et telt stappfullt telt av tilhører i Nildeltaet mens entusiastiske valgkampmedarbeidere i oransje skjorter ivrige organiserte, kalte nylig Egypt «fryktens republikk».

Han tenkte ikke da så mye på bombene, men på myndighetene, på politiet, på fengslene, på torturen alle vet foregår der. Han som vant valget, sitter som vi alle vet i fengsel.

Frykten er et politisk våpen, nyttig, velsmidd og velbrukt opp gjennom historien.

Frykten jeg følte for min families trygghet, kunne, hadde jeg vært egypter, kanskje ledet meg til å lukke øynene for overgrep begått i trygghetens navn. Det ville være kortsiktig, ja vel, men så lenge barna er trygge …. Kanskje ville jeg reagerte slik.

Eliten var ikke knust

Jeg vet ikke hvor modig jeg egentlig er. Men den mest effektive bruken er en indirekte, den som skaper selvsensur og presser folk unna den politiske arena slik at makthaverne alene kan dominere.

Det er det som skjer i Egypt nå, og ser man seg tilbake er det lett å se hvordan makthaverne, det vil si militæret og de gamle elitene, har tatt for seg sine fiender en for en.

De var kanskje hardt presset og redde en periode, men de var godt organiserte og hadde maktmidler å bruke.

Først tok de den mest umiddelbare faren, nemlig den unge middelklassen i Kairo som hadde startet oppstanden. Det var en blanding venstreaktivister og mer liberalt innstilte mennesker som ville ha et bedre og mer åpent liv, et liv med muligheter.

Det første året kjørte de over 12.000 mennesker gjennom militære domstoler, de knakk oppstand på oppstand på Tahrir-plassen som kom etter at Militærrådet tok makten.

Så, etter at islamistene og Det muslimske brorskapet hadde fått regjere ett års tid og gjort seg upopulære, var det deres tur. I stor grad er det de som fyller opp fengslene nå.

Det er deres medlemmer som blir drept i demonstrasjonene siden kuppet, og nå har vi kommet til denne ukas forventet konklusjon: Nemlig at forsvarsminister og hærsjef feltmarskalk Abdel Fattah al-Sisi erklærer sitt presidentkandidatur. De aller fleste regner med at han ville vinne valget ganske greit.

Drømmen fra Tahrir som brast

Er så alt over? Frykten er tilbake, en offiser sier han skal ta av seg uniformen og bli president slik Gamal Abdel Nasser, Anwar Sadat og Hosni Mubarak har gjort før ham, alle under femti år tvinges ut av politikken og politiet gjør igjen som de vil.

Kanskje er alt over. Mye er tapt, og verst av alt er at all den gode viljen, all optimismen og framtidstroen er borte, den som gjorde at folk organiserte seg og samlet sammen søppel Tahrir-plassen. Den kommer aldri tilbake igjen, ikke som den var.

Se dokumentarfilmen The Square som nå finnes på nett og har visninger i Norge og dere vil skjønne hva jeg mener.

Likevel klarer jeg ikke resignere helt, selv om det egentlig ikke er noen grunn til ikke å gjøre nettopp det.

Tre år har gått. Det har vært to grunnlover og fortsatt finnes det ikke en eneste valgt representant i noe embete. Likevel, jeg tror ingen som var på Tahrir de dagene i 2011 kan resignere helt.

Selvfølgelig gikk altfor lettvint og de burde ikke ha gitt fra seg makten til militæret i første omgang, men hvis det er noen som har fått merke det siste året, både i form av kritikk, latterliggjøring og fengslinger og vold, så er det ungdommene som trodde de hadde styrtet en diktator og som var på vei mot en ny framtid, deres egen framtid.

Men noe i meg tror fortsatt at en endring er mulig, at det har skjedd noe, kanskje ikke umiddelbart med de politiske mekanismene, men at når dette legger seg vil en annen bevissthet gjøre seg gjeldende og kanskje skape noen endringer. Kanskje.

Jeg tror i hvert fall at hærsjef og nå presidentkandidat Sisis popularitet raskt kan snu seg. Vi vet lite om ham, og hans popularitet virker på meg ikke å være personlig betinget, slik Nassers var.

Hans popularitet er knyttet til institusjonen han representerer og til et håp om stabilitet som projiseres på ham nedenfra heller enn omvendt.

Hvis noen lærdommer skal trekkes, er det at skiftene kommer raskt og han tar over et land i alvorlige problemer som er svært langt unna en likevekt og stabilitet.

«Islamisten» ved katedralen

På den personlig siden har jeg fortrengt frykten siden januar. Det har ikke vært flere bombefunn, det har ikke vært flere journalistarrestasjoner eller journalistlynsjinger, og det er vel slik mennesker overlever, vi tar noen forholdsregler og fortrenger det vi ikke kan gjøre noe med.

Men uroen er der fortsatt, og den blusset opp igjen for noen dager siden da jeg så på Twitter at en mann med langt skjegg, med andre ord en skummel islamist, var skutt og drept like ved All Saints-katedralen.

Den ligger vegg i vegg med barnehagen. Nå begynner det igjen tenkte jeg, men det sosiale nettverket eller ryktebørsen som Twitter kan være, klarte aldri å oppklare hva om som hadde hendt.

Det fikk jeg heller høre gjennom en langt mer pålitelig ryktebørs, nemlig den som går fra mann til mann, og i Kairo går den fort. «Den arabiske telefonen» kaller franskmennene det.

På vei hjem fra kontoret fortalt min sjåfør Samy nemlig om et utrolig innbruddsforsøk i nærområdet. Det var som tatt ut av en Charles Dickens-roman.

Den velstående bydelen Zamalek hvor vi bor, er en øy i Nilen. Rett på den andre siden ligger Imbaba, et tettbygd og svært fattig område.

Der bodde en kvinne som tjenestegjorde hos en gammel og ensom og selvfølgelig rik dame på Zamalek. Tjenestekvinnen gjorde rent og holdt orden. En dag var hun blitt overtalt av mannen til å stjele den gamle, rike kvinnens eiendeler. Mannen skulle vente nede og hjelpe henne hjem med byttet.

Det var bare en hake. Den gamle damens datter kom uventet på besøk, og skapte et voldsomt leven. Da politiet kom, begynte mannen å løpe og nektet å stanse. Han ble skutt i flukten.

«De gjorde rett, hva? Synes du ikke, hva ellers skulle de gjort, gitt mannen blomster og latt ham løpe?» sa Samy. Vi hadde før dette diskutert massedødsdommen som kom tidligere denne uka.

Jeg forklarte at jeg mente at overdreven voldsbruk ikke vitner om en stat med selvtillit eller trygghet. Å møte vold med vold er en ting, møte all motstand med vold er noe annet, og heller enn å vise styrke, vitner det om at frykten går begge veier.

Det er det som gjør situasjonen så farlig.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt