Historien om en målvakts død

Tameer al-Fahla brukte sine siste timer på kafé.

Han fulgte, som de fleste andre innbyggerne i Port Said, rettssaken mot de tiltalte i tribunevoldssaken på TV. Den ble sendt direkte.

På tiltalebenken satt tilhengerne av laget hans, Al-Masry, samt noen som jobbet på stadion og noen politimenn.

Da dommen falt, reiste han seg fra bordet og gikk til fengselet hvor de tiltalte ble holdt.

• Les: 75 tiltalt etter fotballtragedie

Han var ikke alene. En stor gruppe mennesker forsøkte å storme fengselet, og drepte to fangevoktere.

Politiet skjøt tilbake med skarpt, og Tameer ble rammet av to kuler. En i brystet. En i hjertet.

• Les: 30 drept etter dødsdom for fotballopptøyer i Egypt
• Les: Mann skutt og drept i Port Said

En familie i sorg

Jeg møter broren hans, Yassir, på gravplassen i Port Said. Han forteller meg sin versjon av hva som hendte.

Han står ved familiegraven, inne i et lite smug i byens store gravplass, sammen med andre slektninger. Tanter, onkler, grandtanter, svogere, svigerinner. Og enken og datteren på tre.

– Hun er blitt en liten jente som sier: «Mamma, pappa er død». En liten jente, bare tre år. Nå snakker hun om døden, og hun skjønner ingenting av dette.

– Hun er så liten, og hun skulle bare sagt «mamma og pappa». Ikke at «pappa er død», sier Shaima Gad.

Om to måneder kommer barn nummer to, som aldri vil få møte sin far.

Bak den unge enken sitter en gammel tante og gråter. Alle kvinnene er kledd i svart. Broren går i en treningsdress som det står Brasil på.

• Les: Innfører unntakstiltstand i Egypt

Må ta dommen for andre

Dommen som ble lest den dagen Tameer ble skutt var nådeløs: 21 fotballtilhengere ble dømt til døden. Alle de ansvarlige fikk utsatt domfellelsen til begynnelsen av mars.

Dødsdommen skjer i et land som ennå, etter 2 år og over 1000 drepte demonstranter, ikke har klart å dømme noen av de ansvarlige politifolk til ordentlige dommer, og der de fleste fra det gamle regimet rolig lever sine liv videre.

For Tameer og resten av Port Said var dette for mye.

De følte de ble ofret for resten av landet, for å blidgjøre fotballtilhengerne til storlaget Al Ahly i Kairo.

– Det er konspirasjon mot Port Said. De kjører over oss fordi vi er en liten by, sier Shaima.

Den blodige fotballkvelden i februar

I ett år har livet i Port Said dreid rundt fotballstadion, eller det som hendte der den 2. februar 2012. Også den hendelsen ble sendt direkte på egyptisk TV.

Kairo-laget Al-Ahly hadde reist til Port Said for å spille mot byens stolthet, Al-Masry.

Selv om det kommer fra en liten by, er det ikke noe dårlig lag. De vant den egyptiske cupen i 1998, og er, akkurat som Al-Ahly, stiftet som en patriotisk klubb i kontrast til kolonitidens utenlandske elite. Al-Masry betyr «Egypteren».

Fiendskapet mellom tilhengerne er kjent, og stemningen i forkant av kampen var hatsk. Kampen ble likevel spilt, AL-Masry vant 3-1, et resultat som for ettertiden har blitt ubetydelig.

• Les: – Dette er ikke fotball, dette er krig

For etter kampslutt stormet Al-Masrys tilhengere banen, de angrep de tilreisende supporterne og et blodbad fulgte. 74 unge menn fra Kairo ble drept den kvelden.

En av de overlevende fortalte meg at han hadde sett en kamerat bli kastet ned fra tribunen og spiddet på en gjerdestolpe.

I Port Said er det vanlig å skylde på fremmede elementer, «noen» kom og gjorde dette.

Broren til Tameer, sier noe av det samme, men han forteller også noe annet:

– Siden jeg var guttunge, har jeg gått på stadion med Tameer. Dette er første gang jeg så portene helt åpne, og de som ville kunne gå inn. Før ble vi sjekket. Vi fikk ikke gå inn med lighter eller sigaretter og vannflaske. Ikke engang en boks med Pepsi. Ingenting.

– Denne gangen var alt åpent. Innenriksministeriet la ut agnet og våre unge menn bet på. De betaler prisen for det.

• Les: – Hvor var politiet og innenriks-ministeriet i Egypt? Hvor var de?

(Artikkelen fortsetter under videoen.)

Avis mener politiet var innblandet

Mye er, som vanlig i Egypt, uklart i dommen som ble felt.

De 21 mennene ble dømt til døden for å ha planlagt volden. Men TV-bildene viser også at politifolkene stod og så på, at lyset ble slått av mens det var som verst og at porten som var bak bortetilhengerne var låst. Mange ble trampet i hjel.

Egyptiske journalister kan straffes med fengsel hvis de rapporterer om detaljene, ifølge avisen McClatchy. Avisen har fått tilgang på domstolens rapport og antyder at politiet hadde en rolle i det som hendte.

Port Said preges nå av portforbudet og unntakslovene. Det er stridsvogner i gatene. Politistasjonene ser ut som utposter i beleiret territorium. De skyter med skarpt, og det har blitt skutt med skarpt tilbake.

Fotball og politikk er sjelden noen god blanding, enda mindre i det revolusjonære Egypt.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Anklager presidenten

Ute på gravplassen til Tameer al-Fahla er det i hvert fall ingen tvil om hvem de skylder på.

Slektningene hans oppfatter dommen og drapene som fulgte som politiske, og de skylder på president Mohammed Morsi og Det muslimske brorskapet.

– Mohammed Morsi er ikke president. Jeg har aldri trodd på han som president, sier Shaima og kaller Morsi for« hunden til Brorskapets ledere», Khairat al-Shater og den spirituelle guiden, Mohammed Badie.

– Innenriksministeriet drepte min bror og flere enn 40 unge menn. Det var på ordre fra Morsi. Og jeg ber Gud om våre rettigheter. Morsi har aldri kunnet være president. Jeg ber Gud om mine rettigheter fra Morsi og Brorskapet, sier broren Yassir.

En annen slektning, Fawsi Mahmoud, har et lignende budskap:

– Jeg sier til Morsi: Vær forsiktig. Innbyggerne i Port Said vil aldri glemme, hverken deg, sønnene dine eller Brorskapet.

Drepte annenkeeperen

Familien mistet ikke bare en nevø, en sønn, en far eller en ektemann. De mistet også familiens stolthet. Han var ikke noen tilfeldig fotballsupporter.

Tameer Al-Fahla var annenkeeper på Al-Masry.

– Jeg var veldig, veldig stolt. Han var en høflig og respektert spiller, sier faren, Awd al-Fahla, som kommer til med friske palmegrener.

Han legger de på graven og rekker hendene i været, gråter og ber til Gud om rettferdighet.

Han har ingen andre å henvende seg til.