Her skjer ett barnedrap hver uke

Hvordan kunne skole, kommune og helsepersonell unngå å fange opp en fire år gammel gutt som var så utsultet at han veide under 10 kg?

Hvorfor meldte ingen fra om gutten som aller mest så ut som han kom fra en konsentrasjonsleir? Var det ikke grunn til å slå alarm når den samme gutten lette etter mat i søpla og i tillegg kom på skolen med store bloduttredelser under øynene?

Spørsmålene er stilt mange ganger, både før og etter rettsaken mot moren og stefaren til fire år gamle Daniel Pelka ble dømt til livstid i fengsel tidligere i sommer.

• Les: Livstid for å ha mishandlet 4-åring til døde

Gutten døde utsultet, forslått og alene i et kott i huset, et kott uten oppvarming, på en urinstenket madrass.

Under rettsaken kom det også frem at mange hadde sett guttens desperate forsøk på å skaffe seg mat, sett guttens sår og blåmerker, men ingen hadde altså grepet inn – selv om de så at mye var galt.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Utbredt med barnedrap

Drapssaken fikk enorm oppmerksomhet i britiske medier, både på grunn av detaljnivået i grusomhetene som ble begått mot ham og den åpenbare svikten i systemet som skulle fanget opp mishandlingen.

Samtidig viser statistikken over barnedrap i Storbritannia at de skjer relativt ofte, i England og Wales under ett er det i snitt et barnedrap i uken.

Og hvem står bak? To av tre drap begås av en av foreldrene, enten det er biologiske foreldre, steforeldre, fosterforeldre eller adoptivforeldre.

Organisasjonen National Society for the Prevention of Cruelty to Children (NSPCC) har jobbet for å bekjempe overgrep mot barn gjennom 125 år.

NRK.no møter Tom Rahilly som leder arbeidet mot såkalte høyrisikofamilier, familier med sosiale utfordringer, ved hovedkontoret i London sentrum.

Rahilly sier hvert eneste drap er sjokkerende, og mener det må jobbes enda mer for å beskytte britiske barn.

NSPCC har egne nødlinjer for barn som trenger hjelp og for voksne som er bekymret for barn. Og de har ulike rådgivningstjenester, både til foresatte og voksne som jobber med barn.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Ødelagte hjem

Vi spør Tom Rahilly om hvorfor det de som står barnet nærmest, foreldrene, som oftest begår drap?

– Ingen sak er lik, men i veldig mange av tilfellene er det snakk om enten tidligere tilfeller av vold i hjemmet, psykisk ustabilitet eller rus. Økonomiske problemer er en annen gjenganger, foreldrene er stresset og ustabile over aldri å kunne strekke til og tar det ut på barna.

– Lokale myndigheter må bli flinkere til å fange opp slikt tidligere og gjøre noe. Noe Pelka-saken var et åpenbart eksempel på, sier Rahilly.

Kvier seg for å ta barna ut av hjemmet

Det viste seg nemlig at de som hadde tilsyn med familien til Daniel Pelka sjelden så gutten selv.

Han var ikke tilstede når helsepersonell besøkte hjemmet, og det skjedde også ofte at moren og stefaren avlyste når de var kalt inn til undersøkelser på helsestasjon. Og dermed kunne mishandlingen fortsette.

– De som har tilsyn må være flinkere til å forstå når et barn bør tas fra foreldrene og omplasseres, og hvordan de skal løse det, sier Rahilly.

– Altfor ofte tror kommunen at det beste for barnet er å være hos foreldrene, mens det i mange av tilfellene hvor barn er omplassert har vist seg å være det riktige.

De minste særlig utsatt

Statistikkene som omhandler barnedrap føres over drap på de som er 16 år og yngre. Og de viser at det er de aller yngste som er de mest utsatte.

I England og Wales, hvor tallene er klart høyest, er det samlet et snitt på 18 drap på babyer, altså de som er under ett år gamle, hvert år.

I Skottland og Nord-Irland er det kun ett drap i året i den samme gruppen, på nivå med Norge.

Hvorfor forskjellene er så store innad i Storbritannia, vet ikke NSPCC, men Tom Rahilly tror mye handler om hvordan lokale myndigheter håndterer bekymringsmeldinger som kommer inn.

Et mørkt kapittel fra London i så tilfelle, er utvilsomt historien om «Baby P» fra 2007.

En 17 måneder gammel gutt som døde av 50 forskjellige skader, påført av mor, stefar og stefarens bror. Og det til tross for at familien jevnlig var på kontroll hos det lokale helsevesenet.

Kritikken mot bydelen og det offentlige var enorm etter rettsaken mot familien. Tre granskninger og en landsomfattende undersøkelse ble satt i gang for at noe lignende ikke skulle skje igjen.

Flere ansatte mistet også jobben fordi de ikke klarte å oppdage den grove omsorgssvikten i hjemmet. Ved en anledning hadde foreldrene smurt sjokolade over blåmerkene til gutten, slik at helsepersonellet ikke skulle oppdage dem.

– Et hvert dødsfall er altså helt uakseptabelt, og vi kan ikke gi oss før dette ikke lenger skjer, sier Tom Rahilly.

Organisasjonen har nå satt i gang to kampanjer; «Pass på babyen» og «Foreldre under press», i håp om å forhindre vold og drap i britiske hjem.

– Noe av det mest grunnleggende er at foreldrene må forstå barnet, forstå hva de kan forvente og enda viktigere, hva de ikke kan forvente av et lite barn. Økt forståelse håper vi skal virke preventivt, sier eksperten.

Selv om Tom Rahillys arbeidsplass NSPCC har lagt 125 år bak seg i kampen for barna, er det enda en lang vei igjen, statistikken har vært stabil med sitt snitt på et drap i uken gjennom flere år.

Barneansiktene til Daniel Pelka, Peter «Baby P» Connelly og mange andre forteller alle sine historier om svikt der det ikke skulle svikte.