Dette innebærer nemlig den audiovisuelle dramatikk som de elektroniske medier spiller på.
Det er typisk for dekningen av de forskjellige Midt-Øst-konflikter at det kun er når rakettene slår ned og bombene faller eller det er store landsmilitære operasjoner at amerikanske og europeiske medier er godt representert.
Mediene skal ha dramatikk
Så lenge den militære dramatikk er der, blir konfliktene dekket døgnet rundt, men journalistene og TV-kameraene trekkes ut straks det blir mindre dramatisk. Det er typisk at det i dag er få fast stasjonerte amerikanske og europeiske korrespondenter i Bagdad. Det blir mindre spennende med "stand ups" - fjernsynsjournalistenes direkte og ustoppelige rapportering fra stedet - når det politiske og diplomatiske spill erstatter den audiovisuelle dramatikk.
De evindelige "stand ups"
Det er det store problem med fjernsynets døgnkontinuerlige dekning at de utsendte, som sjelden har spesialkunnskaper om det området de er sendt til, er bundet til det tunge kamera- og satelittutstyret og ikke får tid til å bevege seg ut i landskapet for å skaffe seg uavhengig informasjon. Det hender ofte at redaksjonene hjemme gir dem "siste nytt" og detaljer.
Dramatiske perspektiver
For tiden har den amerikansk-iranske konflikten ingen slike audiovisuell dramatikk som fjernsynet vil ha. Når det likevel er en viss mediedekning, særlig i avisene og på Internet, er det fordi perspektivene som åpner seg, er meget dramatiske.
En amerikansk militær intervensjon for å stanse iranernes kjernefysiske ambisjoner vil kreve en enorm innsats av fly og krysserraketter fra krigsskip. Enkelte amerikanske kilder spekulerer til og med om små og mellomstore atomvåpen.
Forberedelsene igang
Mange observatører mener at forberedelsene allerede er i gang, selv om det ikke er tatt noen endelig beslutning. Hangarskipsgrupper overrføres allerede til farvannene sør for Iran. Slike forberedelser er militær rutine og betyr ikke at vi står overfor noe umiddelbart angrep eller krig, men slikt har en tendens til å føre til krig.
Bare to år igjen
Det som gjør disse spekulasjoner ekstra "juicy", som det heter i journalistsjargongen, er at George W. Bush bare har to år igjen av sin presidentperiode, og han kan ha behov for å gjøre noe spektakulært før han går av.
Amerikanerne har kjørt seg fast i Irak. Det er få eksperter som tror at 25.000 mann ekstra, som presidenten har bedt om, vil bringe noen militær og politisk avklaring. Dette er bare mer av det samme som har vist seg å slå feil.
Dessuten er opposisjonen i Kongressen og i det amerikanske folk økende slik at presidenten kan få betydelige problemer, selv om ingen kan hindre ham i å sende ut flere soldater. Disse troppeoverføringer er allerede igang.
"Frelseren" George W. Bush
I denne situasjonen kan George W. Bush stå frem som den som frelser USA og Vesten fra en iransk atomtrussel. En slik misjon kan innhylles i enda mer religiøs retorikk enn invasjonen i Irak. For det amerikanske konservative høyre, The Religious Rigth, kan dette være det som skal til for at de igjen ser på George W. Bush med den største velvilje. For "endetidskristne" kan dette sikre ham en plass i Guds historiebok.
Israelerne utålmodge
Det kan legge et ekstra press på George W. Bush at hans rådgivere forteller ham at dersom ikke USA griper inn overfor det iranske atomprogrammet de nærmeste to år, vil israelerne gjøre det. De har tidligere demonstrert at de slår til på egen hånd dersom de tror at deres vitale interesser er truet. Atomvåpen i hendene på et regime som benekter Holocaust og vil fjerne Israel fra kartet, er nettopp den apokalyptiske trussel som vil bringe enhver opposisjon til taushet.
Uenighet i USA
Det er ingen enighet i USA om klokskapen i å gripe inn militært overfor Iran. For det første er enkelte eksperter i tvil om iranerne virkelig har planer om å skaffe seg egne kjernevåpen. Men etterretningsinformasjoner om at Nord-Korea bistår Iran og at iranerne gjennomfører vellykkede rakettprøver gjør mange usikre.
Det gjør ikke saken bedre at de er så lite samarbeisdsvillig med FN og Det internasjonale atombyrå (IAEA). Sikkerhetsrådet vedtok lillejulaften en resolusjon som påfører iranerne sanksjoner dersom de ikke stanser produksjonen av anriket uran (enriched uranium). Det brukes til atomreaktorer, man kan også anvendes til kjernevåpen.
Liten mulighet for kompromiss
Iranerne har utvist FN`s og IAEAs inspektører og vil ikke engang diskutere IAEA-sjef (og Nobelprisvinner) Mohammed El Baradeis siste forsøk på å finne et kompromiss, en såkalt "timeout". Han foreslo nylig at det iranske kjernefysiske arbeidet og FNs sanksjoner kunne stanses samtidig.
Men det vil ikke USA akseptere. Amerikanerne har mistet tålmodigheten med Iran og krever en resolutt gjennomføring av sanksjonsvedtaket, selv om de vet ( eller kanskje nettopp av den grunn) at russerne og kineserne ikke vil ha for strenge sanksjoner. USAs fungerende FN-ambassadør, Alejandro Wolf, sa nylig at det eneste som kan føre til at sanksjonsvedtaket blir opphevert, er at iranerne forplikter seg helt til å stanse produksjon av anriket uran og at det skjer nå.
Demokratene advarer
Det demokratiske flertall i Kongressen er skeptisk til et militært oppgjør med Iran, og det er også enkelte republikanere. Den demokratiske senator Joseph Biden, som er formann i utenrikskomiteen, og John Rockfefeller, som leder etterretningskomiteen i Senatet, har advart Bush mot å gå for langt. De er ikke bare imot et storangrep på Iran, men mener også at USA skal være forsiktig med å slå til mot iranske representanter i Irak, selv om det blir stadig flere av dem og de selvfølgelig arbeider mot amerikanske interesser.
Iranerne aktive i Irak
Det er bekreftet at iranerne har både etterretningsfolk og militære inne i Irak, men disse har ikke gått til angrep på amerikanske styrker. De opererer innenfor shiamuslimske militsgrupper, som regjeringen delvis er avhengig av. Iranerne bistår med opplæring, etterretning og våpenleveranser. Og ikke minst gir de penger, mye penger. Den iranske nasjonalbank har til og med åpnet et hovedkontor i Bagdad. Iransk økonomisk støtte til gjenoppbygging er et trumfkort både i Irak og Libanon.
Amerikanerne høster nå fruktene av at de gikk til angrep på de to mest Iran-fiendtlige regimer i området - Saddams Husseins Irak og Taliban i Afghanistan. Disse skapte en maktpolitisk motvekt til Teheran. Denne balanse gjenopprettes ikke så lett som George W. Bush kanskje tror.
Et angrep på Iran vil dessuten sette de amerikanske styrker i Irak i ytterste fare, fordi shiagrupper da vil gå til angrep på dem. Dette er neppe tomme trusler. Men det blir også galt dersom amerikanerne ikke foretar seg noe og lar iranerne styrke sin innflytelse i Irak samtidig som de fortsetter med sitt atomprogram.
