– Jeg skulle treffe Wojouds far for aller første gang, minnes Windstad.
Men han fikk brått andre ting å tenke på da militære styrker slo hardt ned på folk rett utenfor. Store folkemengder protesterte mot militærkuppet måneden før, ledet av den nåværende egyptiske presidenten Abdel Fattah al-Sisi.
– Vi var livredde. Jeg brukte store deler av bryllupsdagen min på å rapportere hjem til P4 om det som skjedde. Det ble innført portforbud, alt ble nedstengt. Det var væpnede soldater overalt, forteller den norske journalisten.
Han har hatt ufrivillig nærkontakt med flere av Egypts autoritære sider siden den arabiske våren.
Den arabiske våren
Det var det folkelige opprøret som spredte seg i arabiske land våren 2011 som hadde ført Windstad og den jemenittiske aktivisten Wojoud Mejalli sammen.
Hun var sentral i opprøret i Jemen, og de traff hverandre da hun holdt foredrag i Trondheim høsten 2011.
De måtte kjempe for kjærligheten. Ikke alle i familien var begeistret for valget av livsledsager. Men etter to år hadde de vunnet. 14. august 2013 skulle de endelig holde bryllup.
Massakre og bryllup
Dagene i forkant hadde Windstad møtt demokratiforkjemperne, som hadde barrikadert seg bak murer av sandsekker. Det var tydelig at de ventet å møte motstand.
– Det er seier eller død, sier en av demonstrantene i et opptak Windstad deler med NRK Urix i anledning tiårsmarkeringen for den arabiske våren.
Windstad vet ikke om den mannen overlevde.
Minst 817 mennesker ble drept av sikkerhetsstyrker på parets bryllupsdag, rett utenfor hotellet de bodde på. Massakren ble aldri etterforsket, ifølge Human Rights Watch.
– Først tenkte vi at vi ikke kunne holde bryllupsfest. I hvert fall ikke noen storslått feiring.
– Men så fant vi ut av vi ville markere vår protest mot det forferdelige som skjedde, med kjærlighet på tvers av både grenser og kulturer. Vi hadde slåss så hardt for forholdet. Det måtte være plass til litt kjærlighet også.
– Vi tenkte at «nå er det tøft der ute, men vi skal feire kjærligheten inne», forteller Wojoud Mejalli.
Arrestasjon
Al-Sisi ble president året etter, og styrer fremdeles Egypt med svært hard hånd. De nygifte reiste tilbake i 2014, og har fortsatt å reise tilbake til Kairo nesten årlig frem til 2019.
På grunn av konflikten som etter hvert førte til en storstilt krig i Mejallis hjemland Jemen, måtte faren hennes til Egypt for å få behandling da han ble alvorlig syk.
Sykebesøk kombinert med journalistisk arbeid trakk dem stadig tilbake, og i 2014 fikk de erfare den nye ledelsens autoritære kontrollbehov.
– Mens vi satt i en drosje på hovedveien inn til Kairo, begynte jeg å ta bilder av et esel som dro en kjerre. Vi ble arrestert på flekken, forteller Windstad.
Både han og kona ble mistenkt for å være spioner eller journalister.
Dermed fikk de et ufrivillig, og i overkant spennende opphold i et lite trivelig egyptisk fengsel.
Anklagen stemte jo - Windstad var journalist, og i tillegg var Mejalli en kjent aktivist. Hun mottok blant annet Bjørnsonprisen i 2012 for sitt arbeid. I et regime som ikke ønsket motstand og kritisk søkelys, var dette en potensielt farlig situasjon.
– Jeg fikk inntrykk av at de mente det var verre om jeg var journalist enn spion, sier Windstad.
Men de hadde forberedt seg. Windstad hadde fjernet profiler i sosiale medier som kunne avsløre at han var journalist. I tillegg serverte han en dekkhistorie om at han var lærer. Den norske ambassaden bistod også. De slapp med skrekken.
Levende håp om demokrati
Ti år etter den arabiske våren er det i dag bare Tunisia som har en form for demokrati. I mange land har det gått fra vondt til verre.
Wojoud Mejallis hjemland Jemen er sterkt rammet av krig. Det samme er Syria. Libya er preget av intern konflikt og politisk kaos. Og Egypt er altså styrt av en autoritær president som slår ned all motstand.
Likevel har både Mejalli og Windstad tro på at fremtiden skal føre til mer frihet og demokrati.
– Det er en hel generasjon som nå har sett at demonstrasjoner og opprør er mulig. En ung befolkning organiserer seg i sosiale medier. De dokumenterer og deler undertrykkingen som skjer. Gi det ti nye år, så vil vi se endringer, sier en optimistisk Windstad.
Mejalli er enig, men understreker at befolkningen er splittet.
– Det er mange som støtter presidenten. Noen har gitt opp og flyttet til utlandet. Andre kjemper videre for demokrati.
– Folk er forsiktigere enn for ti år siden. Og de ønsker ikke skape kaos nå midt i en pandemi. Samfunnsendring tar tid, men folk har ikke gitt opp.
Det norske paret var tilbake på Tahrir-plassen i Kairo sist i 2019. Plassen var sentrum for opprøret i 2011. Der hadde noen skriblet på veggen. Ingen hadde tatt seg bryet med å fjerne det. Ennå.
– We will never stopp singing, sto det. På engelsk og arabisk. «Vi slutter aldri å synge.»
Her kan du se Øystein og Wojoud i Urix: