Døden i Alpene

Sammen med Antonia, fotografen jeg ofte jobber med, var jeg i de italienske alpene for å lage en reportasje om en isbre som er i ferd med å forsvinne.

Det var tidlig på høsten og få folk i fjellet. Heis nummer to, den som går helt opp til Presena-breen, var stengt. Fra Paradis-passet, mer enn 2500 meter over havet, skulle vi gå en halvtimes tid til fots.

Oppe ved isbreen skulle et særegent, årlig ritual utspille seg denne formiddagen: Hver sommer dekkes det som er igjen av isbreen med store, spesiallagede presenninger som reflekterer sollyset.

Slik utsetter man den uunngåelige nedsmeltingen noen år. Skisesongen, som er livsviktig for nesten alle som bor og arbeider nede i dalen, kan starte tidligere her enn mange andre steder, takket være isen som fortsatt ligger igjen når sommeren er over.

Bråstopp

Et par klatrere hadde tatt gondolen før oss. Nå var de var allerede godt på vei oppover langs den steinete stien. Vi sto igjen og kikket på et kart for å være sikre på hvilken retning breen lå, da skiheisen brått stoppet.

Vi så på hverandre, og smilte nervøst, for vi hadde spøkt med hva som ville skje hvis vi ble hengende fast, høyt over den svartbratte slalåmløypa, nå da det var så lite trafikk.

Hvor lang tid ville det tatt før noen kom og hentet oss ned? Flaks at vi akkurat hadde kommet opp, ble vi enige om.

Det var da de ansatte ved skiheisen begynte å løpe fram og tilbake, i desperat jakt etter noe vi ikke skjønte hva var. Og så kom skrikene.

Noen ropte på en som het Giovanni, om og om igjen. En mann kom løpende med en svær verktøykasse, han forsvant opp trappen som leder opp til oversiden av skiheisen. En ung gutt, jeg tror det var kokken på kafeen som ligger vegg i vegg med heisen, stirret med vidåpne øyne opp mot trappa, helt uten å røre seg.

«Jeg så bare beina hans»

Jeg spurte om det var noe vi kunne gjøre for å hjelpe. Han ristet på hodet.

Den neste halvtimen er fortsatt nokså uklar for meg. Jeg husker Antonia, sittende på en stein, helt hvit i ansiktet, etter at hun hadde snakket med en av dem som hadde kommet ned trappa igjen.

«Jeg så bare beina hans», hadde han sagt. «Jeg kunne bare se beina». Så husker jeg en mann som brølte og bannet, med ansiktet vendt opp mot den blå himmelen. Og mannen med verktøykassa som kom ned igjen. «Det er ingenting å gjøre», sa han.

Helikopteret kom rett etterpå. Jeg husker vinden og støvet, og at vi alle måtte sette oss bak billettboden for å skjerme øynene. Så hjelpemannskapene som bar en båre inn i helikopteret.

58 år gamle Giovanni Delpero var død.

Noen sa jakka hans hadde festet seg i mekanikken der skiheisvognene snur før de vender nedover mot dalen igjen. Den skal stoppe automatisk, og kanskje gjorde den det også, men da var det for sent.

Han var blitt trukket inn mot de roterende hjulene, enten fordi han var blitt distrahert, eller på grunn av et illebefinnende, ble det konkludert med i ettertid. Livet sto ikke til å redde.

En annen historie

Etter en times tid pakket Antonia og jeg sammen og gikk videre opp mot breen.

Heisen sto, så vi kunne uansett ikke komme ned. Og vi hadde jo en jobb å gjøre. En reportasje om en isbre som smelter på grunn av klimaendringene, og om forsøkene på å holde den i live.

Som journalist hender det iblant at jeg lurer på om jeg egentlig skulle fortalt en annen historie enn den jeg forteller.

Ofte har man ikke noe valg, fordi noe større dukker opp. Som da jeg var i Paris for å lage reportasje om syklisme, da Emmanuel Macron innførte portforbud for første gang under pandemien. Før læreren Samuel Paty ble drept på grotesk vis dagen etter. Syklingen måtte vi ta senere.

Men nå? Dette var en grotesk hendelse, en hverdagstragedie, men var det noe mer enn det, noe et norsk publikum ville få noe ut av å høre om?

I månedene etter har jeg ofte tenkt at jeg burde ha skrevet om det som hendte med Giovanni Delpero. Det skjer hver gang jeg leser en artikkel om dødsfall på arbeidsplassen i Italia, og dét, viser det seg, er dessverre temmelig ofte.

Luanas smil

En av tragediene som fikk hele Italia til å snakke om dette igjen – en stakket stund i alle fall – fant sted 3. mai i fjor.

22 år gamle Luana D'Orazio døde da hun ble dratt inn i en maskin på en tekstilfabrikk i Prato utenfor Firenze. Hun etterlot seg en sønn på 6 år, som hun var alene med.

Etterforskningen viste at sikkerhetsanordningen som skal slå inn når maskinen går for full hastighet, var skrudd av. Tre mennesker, deriblant sjefen for fabrikken og en vedlikeholdsansvarlig, er anklaget for uaktsomt drap i en rettssak som begynner i april.

«Minnet om Luana D'Orazios smil gir oss alle i oppgave å ta tak i arbeidernes sikkerhet på en fast og bestemt måte», sa Italias president Sergio Mattarella i en minneseremoni.

«Etter at datteren min døde, hadde jeg håpet at noe skulle endre seg i Italia. Men ingenting har skjedd», sa Luanas mor i et intervju noen måneder senere.

695 mennesker mistet livet

Det som skjedde, var at det både ble flere ulykker og flere taler fra viktige politikere.

«Dødsfall på arbeidsplassen er en nasjonal tragedie», sa landets justisminister i en tale holdt noen uker etter at vi kom ned fra Alpene.

Statsminister Mario Draghi mente nye tiltak vedtatt av myndighetene var et signal: «Man kan ikke spare penger på bekostning av de ansattes sikkerhet», sa Draghi.

Men mistanken ble luftet mange steder. Er ulykkene enda en konsekvens av nedstengninger og trange tider?

Da året var omme, så ikke tallene bra ut: Hvis man teller med tall for svart arbeid også, mistet 695 mennesker livet på arbeidsstedet i fjor.

Det var nesten 20 prosent mer enn året før, til tross for at mange bedrifter har hatt redusert aktivitet på grunn av korona-pandemien.

Ifølge en rapport fra en organisasjon som kartlegger arbeidsrelaterte dødsfall i Italia, er en økende del av de som dør unge, ufaglærte arbeidere som «utfører farlige arbeidsoppgaver uten noen form for forberedelser.» Arbeidet utføres likevel fordi risikoen for å bli sagt opp hvis man klager er så stor, ifølge rapportens forfattere.

Ned fra fjellet

Giovanni Delpero var ikke uerfaren. Han visste godt hva han gjorde. Kanskje så godt at han ble uoppmerksom, mente en av kollegene hans, som satt og kjederøykte mens vi kikket opp på breen senere på dagen.

I ettertid kom det kritikk av hvorfor Delpero hadde fått lov til å utføre vedlikeholdsarbeid mens heisen fortsatt gikk.

Vi fikk følge med Carmen Delpero på vei ned. Hun var i slekt med Giovanni som hadde dødd, og hadde jobbet sammen med ham i mange år. Hun fortalte om hvordan det var å jobbe der oppe, hvor godt likt Giovanni var, hvor dyktig han var i jobben sin.

Og hun snakket om isbreen som forsvant, om hvordan barndomsminnene hennes var fulle av sommer-skikjørere i bakken der vi nå vaklet oss nedover i bar steinrøys.

Hun fortalte om faren sin, som var nær Giovanni, og som også hadde jobbet hele livet sitt der oppe ved breen. Vi ble invitert til dem dagen etter, og lagde ferdig reportasjen om breen.

Og omsider fikk jeg også skrevet litt om Giovanni Delpero selv, én blant 695 arbeidere som døde på jobb i Italia i fjor, og som jeg har tenkt en hel del på siden den septemberformiddagen.