Døden i Tarza – kolanordmennenes dystre skjebne

– Kom hit, her er det en gammel grav, jeg vet ikke hvor gammel den er, men dessverre er den litt for gammel.

Viktor Vikulin vinker meg bort til en litt forhøyning i bakken, som han oppdaget da han for nærmere 30 år siden lekte her som barn.

– Så her var det en liten kirkegård spør jeg.
– Ja her var det en liten bosetning og her var det en liten kirkegård. Alt er tilvokst fordi det har gått så mange år.
– Så de nordmennene som var her og som døde her, de ble begravet her?
– Ja alle er her begravet her sier Viktor.

Mistet fire sønner

Sammen med Viktor og Ilja Vikulin har vi gått flere timer gjennom skog og over fuktige myrer for å forsøke å finne spor etter en gruppe norskættede fra Fiskerhalvøyen på Kola, som ble evakuert hit høsten 1941.

Det var Olga Øien som i 1991 gjorde meg oppmerksom på den tragedien som skjedde nettopp her, ved den lille stasjonsbyen Tarza på jernbanen fra Arkhangelsk sørover mot Moskva.

– Barnene mine døde der. Uten mat, så døde dem, de ble syk, de hadde ikke noe å spise.» fortalte Olga.

Bestefar måtte begrave sine barnebarn

Gyda Øien Vasilenko var det eneste av Olga og Reidar Øiens fem barn som overlevde «Døden i Tarza». Da NRK snakket med henne i september 2017 var det eneste håndfaste minnet hun hadde fra sine brødre, dødsattestene til Emil, Karl, Odd og Valter. Alle ble begravet i skogen ved Tarza.

– Jeg husker bare at det var lite mat og at bestefar Hjalmar satte snarer i skogen for å forsøke å fange spurv, fortalte Gyda Øien, som NRK møtte på Kirkenes sykehus. Gyda Øien døde i mai 2018, 81 år gammel.

De siste årene av sitt liv bodde hun i Vardø. Mange av kolanordmennene har de siste 20 årene flyttet tilbake til sine forfedres hjemland..

Og det var nettopp bestefar Hjalmar Øien som måtte ta på seg den tunge oppgaven å begrave sine fire barnebarn. Men like etterpå ble han selv syk og døde, 63 år gammel. Ordet Tarza får det fremdeles til å gå kaldt nedover ryggen til de norskættede som overlevde denne forferdelige krigsvinteren 1941–1942.

Tvangsevakuert av Berija

Det var i en ordre, eller prikaz datert 23. juni 1940 fra sjefen for det sovjetiske sikkerhetspolitiet NKVD Lavrentij Berija, de norskættede kolonistene på Kolahalvøyen nordvest i Russland fikk beskjed om at de i løpet av 10 dager måtte flytte vekk fra sine hjemplasser.

Ordren gjaldt alle såkalte «utlendinger» i området, i praksis ikke-slaviske folkegrupper. Norske kolonister hadde slått seg ned langs kysten av Kola fra 1870-tallet, de fleste i det lille fiskeværet Tsypnavolok.

De glemte emigrantene

Bakgrunnen var den spente internasjonale situasjonen, der Tyskland 9. april hadde gått til angrep på Norge og etter hvert okkupert hele landet fram til Kirkenes.

Samtidig hadde Sovjetunionen etter Vinterkrigen mot Finland tatt kontroll over hele Fiskerhalvøyen, som lå like ved den viktigste norske kolonien, Tsypnavolok.

Vel 200 norskættede ble evakuert, først med båt til Murmansk og derfra med tog til Karelen. Etter at Finland sammen med Tyskland gikk til angrep på Sovjetunionen i slutten av juni 1941, ble de i fraktet videre, først på en pram gjennom Kvitsjøkanalen og så med tog til Tarza.

Der ble de plassert i noen brakker inne i skogen, med beskjed om å klare seg som best de kunne. Flere av mannfolkene ble innrullert i Den røde armé, der de blant annet deltok i etterretningsoperasjoner i Finnmark, bak de tyske linjene.

– Vi har hørt om nordmennene

Du finner ikke navnet Tarza på et vanlig russisk kart. Selv på lokale kart over Arkhangelsk fylke må du lete med lupe for å finne det lille stoppestedet langs jernbanen fra Moskva via Vologda til Arkhangelsk ved Kvitsjøen.

I dag er det bare et par av togene som kjører den ellers travle strekningen nordover mot Arkhangelsk som fremdeles stopper i Tarza, og som gjør at det kan bo vel 50 mennesker her, de fleste pensjonister eller arbeidsløse.

Valentina Bogdanova møter NRK på stasjonen, sammen med Ilja og Viktor Vikulin. Ilja har for sikkerhets skyld tatt på seg en T-skjorte med norske farger, selv om vi er de eneste passasjerene som går av toget.

– Jo, vi har hørt om dette. Men selv er jeg for ung til å ha egne minner om det som skjedde under krigen, sier Valentina Bogdanova, hjemme i det koselige trehuset hun bor i, noen hundre meter fra stasjonen i Tarza.

– Men jeg tror bestemt at nordmennene må ha bodd i det som en gang ble kalt for Kvartal 12.

Ilja og Viktor, som ikke er brødre men i slekt, nikker og sier at de som barn lekte i det området og der oppdaget det som må ha vært en gammel gravplass.

– Jeg husker også at vi den gangen for mer enn 25 år siden så noen råtne trekors sier Ilja. Men han kan ikke garantere at det er så mye igjen å se i dag.

To timer inn i skogen

Til Kvartal 12 er det 6–7 kilometer å gå rett østover fra jernbanelinjen og selve Tarza, og en del av turen går over en bløt myr. Så er det bare å utstyre seg med gummistøvler og regntøy.

Ilja og Viktor forteller at det her en gang gikk en slags smalsporet jernbanelinje der tømmer ble fraktet ut av skogen fram til sagbruket og jernbanen i Tarza.

I dag er det ikke mye igjen av denne lille jernbanen. Alt metallet ble på 1990-tallet solgt som skrap. Det var en måte å overleve i den kaotiske tiden etter Sovjetunionens oppløsning.

Ilja er som en hare der han hopper ut på myren for å finne noen multer til oss. Det har vært et svært godt molteår , og for Ilja og Viktor er salg av bær er den eneste inntektskilden, i tillegg til tranebærene som kommer litt ut på høsten.

Fant kors med latinske bokstaver

Etter en og en halv time tar vi av fra hoved-tråkket og går inn i skogen.

– Nå nærmer vi oss, sier guttene, som tilbrakte mye tid i dette området mens de var små. Dette var det beste området for blåbæreplukking.

Og inne i skogen, mellom høye trær, ligger ikke bare en, men et titalls forhøyninger i bakken. Det er ikke så lett å få øye på dem på avstand, men kommer du nærmere ser du at det er små hauger som skiller seg ut.

– Jeg husker godt at vi for 25–30 år siden fant kors med inskripsjoner med latinske bokstaver, sier Ilja.

Mer kan han ikke si. Om dette dreide seg om norske eller andre nasjoners navn. For det var flere ikke-russiske nasjonaliteter som ble evakuert hit til Tarza under krigen, blant annet finner.

Se reportasje i Dagsrevyen fra Tarza

Det var vinter da døden gikk som en farsott blant dem som bodde her. Derfor måtte de døde begraves i små hauger, av jord som det var mulig å skrape sammen rundt dem. Det var ofte ikke mulig å grave ned i den bunnfrosne bakken.

Måtte bytter klær og leker mot mat

Nå 80 år gamle Tore Martinsen kom høsten 1941 til Tarza sammen med sin mor Astrid og mange andre slektninger og naboer fra Tsypnavolok.

– Jeg husker at vi var nødt til å bytte klær og leker for å få tak i mat sier Tore Martinsen i dag, i sitt hjem i Vardø der han har bodd i 10 år.

Mange av kolanordmennene har benyttet seg av en ordning som norske myndigheter opprettet for å gjøre det mulig for dem å vende tilbake til sitt hjemland.

– Jeg var selv dødssyk, men klarte meg. Det gjorde ikke min fetter Georg, som døde i sengen ved siden av meg på den lokale sykestuen, forteller Tore Martinsen.

25–30 norskættede døde i Tarza

Det er i dag umulig å si med sikkerhet hvor de norske ligger begravet. Men det er stor sannsynlighet at de ligger i de små haugene som utgjør denne glemte gravplassen som vi finner i «Kvartal 12» denne fuktige juli-ettermiddagen.

Det finnes ingen oversikt over hvor mange av de norskættede som døde denne krigsvinteren i Tarza, men en opptelling som NRK har gjort med utgangspunkt i intervjuer og oversikter over de kolanordmennene som var i livet mot slutten av 2. verdenskrig, dreier det seg trolig om mellom 25 og 30 personer. Mest eldre folk og barn som ikke var sterke nok til å overleve sult og sykdom.

Mot slutten av 1942 ble situasjonen noe bedre, og Tore Martinsens mor Astrid fikk seg jobb på kjøkkenet til stolovajaen, matsalen.

Ikke tilbake til Tsypnavolok

Etter at 2. verdenskrig var over, prøvde de fleste av kolanordmennene å komme seg tilbake til Murmansk-området. Tsypnavolok og Fiskerhalvøyen var overtatt av de militære, så dit fikk de ikke dra.

Tore og Astrid Thorsen ble boende i Murmansk, der Tore etter hvert fikk seg jobb på fiskebåt. Reidar og Olga Øien havnet etter hvert i Ura Guba mellom Murmansk og grensen til Norge. Reidar Øien arbeidet hele livet på sjøen, og hjemme snakket han alltid norsk med Olga.

Brakkene som utgjorde bebyggelsen i det området de norskættede bodde under krigen ble allerede på 1950-tallet flyttet inn til selve Tarza. Bare noen rester etter tømmervegger og en gammel vedfyrt komfyr minner om at det her var et levende lite samfunn med barnehage og butikk.

Fint hvis vi kunne få satt opp et minnesmerke

– Det hadde vært fint å få satt opp en liten minnestein der i Tarza, sa Gyda Øien til NRK i 2017.

– Det trenger ikke å være en stor og kostbar sak. Min mor hadde lyst å finne gravene til sønnene sine, men hun snakket dårlig russisk å fikk aldri gjort noe med dette.

Olga Øien flyttet allerede på 1990-tallet til Norge og Mehamn, der hennes fars slektninger bor. Der døde hun i 2003, 93 år gammel. Hennes datter Gyda er begravet i Vardø.

Og så langt er det ingen som har gjort noe for å minnes nordmennene som ligger i Kvartal 12, ved Tarza langt inne i den russiske taigaskogen.