NRK Meny
Normal

Døden i Tarza – kolanordmennenes dystre skjebne

MOSKVA (NRK): «Barnene mine døde der. Uten mat, så døde dem, de ble syk, de hadde ikke noe å spise.» Dette fortalte Olga Øien i et intervju i august 1991. Stedet hun snakket om var Tarza, midt inne i taigaskogen mellom Arkhangelsk og Moskva.

Olga Øien

Olga Øien i Murmansk i 1991. Hun opplevde aldri å finne gravene til de fire sønnene sine som døde i Tarza våren 1942

Foto: Knut Erik Jensen

Du finner ikke navnet Tarza på et vanlig russisk kart. Selv på lokale kart over Arkhangelsk fylke må du lete med lupe for å finne det lille stoppestedet langs jernbanen fra Moskva via Vologda til Arkhangelsk ved Kvitsjøen.

Gyda Øien Vasilenko er i dag 80 år, og hun var det eneste av Olga og Reidar Øiens fem barn som overlevde «Døden i Tarza». I dag har hun bare dødsattestene til brødrene Emil, Karl, Odd og Valter. Alle ble begravet i skogen ved Tarza.

Gyda Øien og Morten

Gyda Øien-Vasilenko sammen med Morten Jentoft, september 2017

Foto: Jurij Linkevitsj

– Jeg husker bare at det var lite mat og at bestefar Hjalmar satte snarer i skogen for å forsøke å fange spurv, forteller Gyda Øien, som vi møter på Kirkenes sykehus.

Til vanlig bor hun i Vardø. Mange av kolanordmennene har de siste 20 årene flyttet tilbake til sine forfedres hjemland..

Og det var nettopp bestefar Hjalmar Øien som måtte ta på seg den tunge oppgaven å begrave sine fire barnebarn. Men like etterpå ble han selv syk og døde, 63 år gammel. Ordet Tarza får det fremdeles til å gå kaldt nedover ryggen til de norskættede som overlevde denne forferdelige krigsvinteren 1941–1942.

Odd Øiens dødsattest

Dødsattesten til Odd Øien. Han døde 24. mars 1942

Tvangsevakuert av Berija

Det var i en ordre, eller prikaz datert 23. juni 1940 fra sjefen for det sovjetiske sikkerhetspolitiet NKVD Lavrentij Berija, de norskættede kolonistene på Kolahalvøyen nordvest i Russland fikk beskjed om at de i løpet av 10 dager måtte flytte vekk fra sine hjemplasser.

Berija og ordren

NKVD-sjefen Lavrentij Berija ga ordren om å tvangsevakuere nordmennene fra Kolakysten

Ordren gjaldt alle såkalte «utlendinger» i området, i praksis ikke-slaviske folkegrupper. Norske kolonister hadde slått seg ned langs kysten av Kola fra 1870-tallet, de fleste i det lille fiskeværet Tsypnavolok.

De glemte emigrantene

Bakgrunnen var den spente internasjonale situasjonen, der Tyskland 9. april hadde gått til angrep på Norge og etter hvert okkupert hele landet fram til Kirkenes. Samtidig hadde Sovjetunionen etter Vinterkrigen mot Finland tatt kontroll over hele Fiskerhalvøyen, som lå like ved den viktigste norske kolonien, Tsypnavolok.

Norske tvangsevakuerte

Russiske myndigheter laget i 1992 en liste over tvangsevakuerte nordmenn fra Kola-kysten. På listen finnes også navene til Reidar og Olga Øien

Vel 200 norskættede ble evakuert, først med båt til Murmansk og derfra med tog til Karelen. Etter at Finland sammen med Tyskland gikk til angrep på Sovjetunionen i slutten av juni 1941, ble de i fraktet videre, først på en pram gjennom Kvitsjøkanalen og så med tog til Tarza. Der ble de plassert i noen brakker inne i skogen, med beskjed om å klare seg som best de kunne. Flere av mannfolkene ble innrullert i Den røde armé, der de blant annet deltok i etterretningsoperasjoner i Finnmark, bak de tyske linjene.

– Vi har hørt om nordmennene

I dag er det vare et par av togene som kjører den ellers travle strekningen nordover mot Arkhangelsk som fremdeles stopper i Tarza, og som gjør at det kan bo vel 50 mennesker her, de fleste pensjonister eller arbeidsløse.

Stasjonen i Tarza

Tarza ligger langs jernbanen fra Moskva til Arkhangelsk

Foto: Morten Jentoft

Valentina Bogdanova møter oss på stasjonen, sammen med Ilja og Viktor Vikulin. Ilja har for sikkerhets skyld tatt på seg en T-skjorte med norske farger, selv om vi er de eneste passasjerene som går av toget.

Etter hjelp fra administrasjonen i Njandoma-rasjonen, der Tarza ligger, har vi funnet fram til Valentina. Hun kan kanskje hjelpe oss å finne mer om hva som skjedde med de norskættede som ble forvist hit i 1941, fra de norske koloniene på Kola-kysten.

Valentina Bogdanova

Valentina Bogdanova har hørt historien om flyktningene som kom til Tarza under krigen

Foto: Morten Jentoft

– Jo, vi har hørt om dette. Men selv er jeg for ung til å ha egne minner om det som skjedde under krigen, sier Valentina Bogdanova, hjemme i det koselige trehuset hun bor i, noen hundre meter fra stasjonen i Tarza.

– Men jeg tror bestemt at nordmennene må ha bodd i det som en gang ble kalt for Kvartal 12.

Ilja og Viktor, som ikke er brødre men i slekt, nikker og sier at de som barn lekte i det området og der oppdaget det som må ha vært en gammel gravplass.

– Jeg husker også at vi den gangen for mer enn 25 år siden så noen råtne trekors sier Ilja. Men han kan ikke garantere at det er så mye igjen å se i dag.

Øiten-familien

Hjalmar Øien med sine seks barn Reidar, Håkon, Gunvor, Arthur, Kåre og Leif, fotografert rundt 1930. Hjalmar døde i Tarza i 1942

Foto: Privat

To timer inn i skogen

Så er det bare å utstyre seg med gummistøvler og regntøy. Til Kvartal 12 er det 6–7 kilometer å gå, og en del av turen går over en bløt myr. Og det har vært en fuktig sommer, så dette kan bli en tøff tur, sier Ilja og Viktor.

Men vi legger i vei, langs det som vi får høre en gang var en slags smalsporet jernbanelinje der tømmer ble fraktet ut av skogen fram til sagbruket og jernbanen i Tarza.

NRKs team i Tarza

Ilja Vikulin (foran), sammen med Viktor Vikulin og NRKs fotograf Jurij Linkevitsj på vei for å forsøke å finne gravene etter de norskættede som døde i Tarza under 2. verdenskrig

Foto: Morten Jentoft

I dag er det ikke mye igjen av denne lille jernbanen. Alt metallet ble på 1990-tallet solgt som skrap. Det var en måte å overleve i den kaotiske tiden etter Sovjetunionens oppløsning.

Ilja er som en hare der han hopper ut på myren for å finne noen multer til oss. Det har vært et svært godt molteår her i nord-Vest-Russland i år, og for Ilja og Viktor er salg av bær er den eneste inntektskilden, i tillegg til tranebærene som kommer litt ut på høsten.

Fant kors med latinske bokstaver

Etter en og en halv time tar vi av fra hoved-tråkket og inn i skogen.

– Nå nærmer vi oss, sier guttene, som tilbrakte mye tid i dette området mens de var små. Dette var det beste området for blåbæreplukking.

– Kom hit, sier Viktor, her kan du se en tydelig grav.

Og inne i skogen, mellom høye trær, ligger ikke bare en, men et titalls forhøyninger i bakken. Det er ikke så lett å få øye på dem på avstand, men kommer du nærmere ser du at det er små hauger som skiller seg ut.

Grav i Tarza

Gravene i Tarza ligger som små forhøyninger i skogen

Foto: Morten Jentoft

– Jeg husker godt at vi for 25–30 år siden fant kors med inskripsjoner med latinske bokstaver, sier Ilja.

Mer kan han ikke si. Om dette dreide seg om norske eller andre nasjoners navn. For det var flere ikke-russiske nasjonaliteter som ble evakuert hit til Tarza under krigen, blant annet finner.

Se reportasje i Dagsrevyen fra Tarza

Det var vinter da døden gikk som en farsott blant dem som bodde her. Derfor måtte de døde begraves i små hauger, av jord som det var mulig å skrape sammen rundt dem. Det var ofte ikke mulig å grave ned i den bunnfrosne bakken.

Morten foran grav

Korrespondent Morten Jentoft foran en av gravene i skogen i Tarza, der noen av de norskættede kan ligge begravet

Foto: Jurij Linkevitsj

Måtte bytter klær og leker mot mat

Nå 80 år gamle Tore Martinsen kom til Tarza sammen med sin mor Astrid og mange andre slektninger og naboer fra Tsypnavolok.

Tore Martinsen

Tore Martinsen bor i dag i Vardø. Han husker godt hva som skjedde i Tarza under krigen

Foto: Jurij Linkevitsj

– Jeg husker at vi var nødt til å bytte klær og leker for å få tak i mat sier Tore Martinsen i dag, i sitt hjem i Vardø der han har bodd i 10 år.

Mange av kolanordmennene har benyttet seg av en ordning som norske myndigheter opprettet for å gjøre det mulig for dem å vende tilbake til sitt hjemland.

– Jeg var selv dødssyk, men klarte meg. Det gjorde ikke min fetter Georg, som døde i sengen ved siden av meg på den lokale sykestuen, forteller Tore Martinsen.

barnehagen i Tarza

Barnehagen i Tarza en gang under 2. verdenskrig. Tore Martinsen er den lille gutten med et kryss over hodet, litt bak til høyre på bildet

25–30 norskættede døde i Tarza

Det er i dag umulig å si med sikkerhet hvor de norske ligger begravet. Men det er stor sannsynlighet at de ligger i de små haugene som utgjør denne glemte gravplassen som vi finner i «Kvartal 12» denne fuktige juli-ettermiddagen.

Det finnes ingen oversikt over hvor mange av de norskættede som døde denne krigsvinteren i Tarza, men trolig dreier deg seg om mellom 25 og 30 personer. Mest eldre folk og barn som ikke var sterke nok til å overleve sult og sykdom. Mot slutten av 1942 ble situasjonen noe bedre, og Tore Martinsens mor Astrid fikk seg jobb på kjøkkenet til stolovajaen, matsalen.

Ikke tilbake til Tsypnavolok

Etter at 2. verdenskrig var over, prøvde de fleste av kolanordmenene å komme seg tilbake til Murmansk-området. Tsypnavolok og Fiskerhalvøyen var overtatt av de militære, så dit fikk de ikke dra.

Reidar Øien

Reidar Øien en gang på 1960-tallet. Han var fisker og sjømann hele livet

Foto: Privat

Tore og Astrid Thorsen ble boende i Murmansk, der Tore etter hvert fikk seg jobb på fiskebåt. Reidar og Olga Øien havnet etter hvert i Ura Guba mellom Murmansk og grensen til Norge. Reidar Øien arbeidet hele livet på sjøen, og hjemme snakket han alltid norsk med Olga.

Brakkene som utgjorde bebyggelsen i det området de norskættede bodde under krigen ble allerede på 1950-tallet flyttet inn til selve Tarza. Bare noen rester etter tømmervegger og en gammel vedfyrt komfyr minner om at det her var et levende lite samfunn med barnehage og butikk.

Hus i Tarza

Dette huset i Tarza er flyttet fra stedet der de norskættede bodde under 2. verdenskrig

Foto: Morten Jentoft

Fint hvis vi kunne få satt opp et minnesmerke

– Det hadde vært fint å få satt opp en liten minnestein der i Tarza, sier Gyda Øien.

– Det trenger ikke å være en stor og kostbar sak. Min mor hadde lyst å finne gravene til sønnene sine, men hun snakket dårlig russisk å fikk aldri gjort noe med dette.

Olga Øien flyttet allerede på 1990-tallet til Norge og Mehamn, der hennes fars slektninger bor. Der døde hun i 2003, 93 år gammel.

Gravplass i Tarza

Dette kan være en av gravene til nordmennene som døde i Tarza under 2. verdenskrig

Foto: Morten Jentoft
Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt