Døde de forgjeves?

23. juli 2021. Forsvarssjef Eirik Kristoffersen går opp trappene til NRKs nyhetsavdeling på Marienlyst. Han skal være med i debattprogrammet Dagsnytt 18. Temaet er Natos uttrekning fra Afghanistan. Han smiler og virker rolig som alltid.

Likevel kan de som kjenner ham se at det er noe spesielt denne dagen. Det er et eller annet med ansiktsuttrykket. De samme følelsene kommer tilbake hvert år. Det handler om sorg og savn.

14 år tidligere, den 23. juli 2007, var Eirik Kristoffersen på jobb i Afghanistan som operasjonsoffiser i Forsvarets Spesialkommando. Han befant seg inne på basen for de norske spesialstyrkene. De holdt til i Camp Warhouse langs Jalalabad Road.

Denne dagen var en patrulje med norske spesialjegere i et område utenfor byen. På en støvete vei, i nærheten av noen bygninger, havnet nordmennene i en skuddveksling.

Kristoffersens nære og gode venn, den 33-årige småbarnsfaren Tor Arne Lau-Henriksen fra Rørvik i Nord-Trøndelag, var med i patruljen. Han ble skutt og døde nærmest umiddelbart.

33-åringen ble fraktet tilbake til den norske basen. Det var Eirik Kristoffersen som tok imot den døde kroppen. Det var også han som ringte hjem til Norge for å varsle om det som hadde skjedd. Senere fikk Kristoffersen oppleve smerten på nært hold. Han besøkte 33-åringens familie noen uker senere. En ung kvinne hadde mistet sin kjæreste og ektemann. En liten jente skulle aldri mer få møte pappaen sin.

Eirik Kristoffersen kjenner fortsatt på sorgen og savnet. Det merkes litt ekstra på årsdagen. Hva tenker han nå? Nato drar fra Afghanistan uten at alle målene ble oppnådd. Han mistet en god venn der. Var det verdt det?

Et land i oppløsning

Situasjonen i Afghanistan virker håpløs. Landet er i oppløsning. Det ser ut til å rakne langt raskere enn de fleste fryktet. Er det slik at Afghanistan holder stø kurs tilbake til det islamistiske terrorregimet landet ble frigjort fra i november 2001?

Samtidig som Natos soldater pakker sammen og reiser hjem tar Taliban-styrkene kontroll over stadig nye områder. Det skjer i mange tilfeller uten kamp. Regjeringsstyrkene virker maktesløse. Ute i distriktene overgir de seg uten motstand. Disiplinen i de militære avdelingene rakner. Soldatene tør ikke slåss.

I områdene de kontrollerer har Taliban tatt over alle samfunnsoppgaver. De fungerer som myndighetsapparatet. Talibans administrasjon styrer helsevesenet, politiet og utdanningsinstitusjonene. De sørger for at innbyggerne har tilgang til mat, elektrisitet og vann. Talibans krigere gir innbyggerne beskyttelse.

BBC la frem en oversikt for et par dager siden. Den viser at Taliban ikke bare har tatt kontroll over landlige områder der de tidligere har hatt sterk støtte i befolkningen. De er nå også i ferd med å ta kontroll over flere storbyer som Kunduz, Herat, Kandahar og Lashkar Gah.

I hovedstaden Kabul er det fortsatt regjeringen som har makten, men Taliban står like utenfor bygrensene. De kontrollerer også flere av de viktigste innfartsveiene.

I forrige uke uttalte en talsperson for Taliban til det russiske nyhetsbyrået RIA Novosti at de holder de fleste av Afghanistans grenseoverganger. De har dermed kontroll over trafikken til nabolandene Tadsjikistan, Usbekistan, Turkmenistan og Iran.

Det betyr at Taliban har styring på det meste som importeres. De får i tillegg store skatteinntekter som egentlig skulle gått til regjeringen.

Taliban hevder selv de kontrollerer 85 prosent av landet, men dette er nok noe overdrevet. Ifølge Afghanistan-ekspert Kristian Berg Harpviken fra Institutt for fredsforskning er omtrent halvparten av Afghanistan kontrollert av Taliban. Han er likevel overrasket over Talibans voldsomme fremmarsj. Harpviken beskriver den som «sjokkerende».

Den voldsomme fremmarsjen kan tolkes på flere måter, men den skjedde ikke mens Nato sto med sine styrker i landet.

Det ville ikke latt seg gjennomføre.

Mange drepte

Talibans offensiv har kostet blod. FN anslår at nærmere 1700 sivile har blitt drept i løpet av det siste halvåret. En tredel av de døde er barn. 300.000 afghanere er drevet på flukt. FN påpeker at dødstallene er de høyeste siden de startet med systematisk registrering av drepte i 2009.

Det anslås at det i Afghanistan har blitt drept 174.000 mennesker mellom 2001 og 2021. Av dem er om lag 47.000 sivile.

Samtidig som Taliban tar over kontrollen virker de afghanske myndighetene passive. Militært legger de lite press på Taliban. Det ser ut til at Taliban gjør omtrent som de vil mens president Ashraf Ghani venter på sin egen undergang.

De fleste har dermed konkludert med at Taliban er på vei tilbake til makten. Videre er konklusjonen den at et nytt islamistisk terrorregime vil bli innført. Afghanistan er dermed tilbake der landet var i 2001. Kvinnene skal holdes innendørs og skjules av burkaer. Menn må anlegge skjegg og befolkningen skal tvinges tilbake til et middelaldersk fundamentaliststyre.

Til sist slås det fast at alt Nato og deres allierte har ofret i Afghanistan har vært bortkastet.

Men er det virkelig slik?

Det finnes dem som mener det er en helt feil analyse. De påpeker at situasjonen er Afghanistan er langt mer komplisert enn at Taliban bare kan spasere inn i regjeringskontorene så snart den siste av Natos soldater drar hjem.

Både Taliban og afghanske myndigheter står foran noen viktige veivalg som vil avgjøre landets skjebne. Det er ikke selvsagt at landet kastes ut i en borgerkrig eller at Taliban vil styrte regjeringen med militærmakt. Det er heller ikke åpenbart at Taliban vil styre Afghanistan på samme måte som sist.

I alt mørket er det noen forhold som gir håp om en fredelig løsning.

Fredsforhandlingene

Samtidig som Taliban har satt inn sin offensiv pågår det fredsforhandlinger mellom islamistgruppen og den afghanske regjeringen. Det skjer i Qatars hovedstad Doha. Samtalene har pågått siden september i fjor, men har så langt ikke ført frem til noen løsning.

Partene møtes ikke ofte, men har jevnlig kontakt. De står langt fra hverandre, også i elementære spørsmål. Taliban vil ikke anerkjenne landets grunnlov. Partene greier ikke engang å enes om hva slags stat Afghanistan skal være. Regjeringen vil bevare republikken. Taliban ønsker et sultanat, slik det fungerer i Oman eller Brunei, eller et kalifat. Landet skal styres av et religiøst statsoverhode.

Det positive er at de er enige om at de må komme frem til det de kaller «en rettferdig løsning». Samtalene skal fortsette.

Talibans offensiv må ses i sammenheng med fredsforhandlingene. Samtalene vil gå inn i en ny fase når Nato har trukket seg helt ut. Taliban vet at jo mere de kontrollerer, jo bedre forhandlingskort har de.

Samtidig er Taliban klar over ansvaret de nå har. En hel verden følger med på hvordan de håndterer rollen som forhandlingspart. Ved at både USA og den afghanske regjeringen forhandler med dem har de blitt tatt på alvor. Også Kina og Tyrkia har startet samtaler med Taliban om fremtidig samarbeid.

Taliban vil ha internasjonale kontakter og vet at verdenssamfunnet vender dem ryggen hvis de bryter for mange folkerettslige prinsipper. Nå blir det opp til Taliban å vise at de er villige til å ta ansvar. De må bevise at de ikke lenger er en ekstremistisk og barbarisk militsgruppe som kun evner å føre geriljakrig.

Taliban har også uttalt at de er villig til å dele på makt og at ingen gruppering kan styre Afghanistan alene. Det har vært forsøkt mange ganger tidligere og har vært et feilgrep, ifølge uttalelsene. Afghanerne må styre Afghanistan sammen, på tvers av etnisk tilhørighet og religion. Det er det motsatte av det Taliban praktiserte da de tidligere satt med makten fra 1996 til 2001.

Det nye Taliban

Militære analytikere mener at Taliban er sterkere enn noensinne, både militært og politisk. Det betyr at Taliban har støtte ute i den afghanske befolkningen. De rekrutterer inn krigere, har gode logistikkløsninger og forsyningslinjene fungerer.

Taliban forsøker også å bekjempe den omfattende korrupsjonen som har preget det afghanske samfunnet. Det, sammen med å skape en følelse av trygghet, gjør dem populære ute i befolkningen.

Samtidig har 20 år med krig gjort noe med Taliban. Organisasjonen har modnet på et vis. Den politiske fløyen står sterkere. Den militante delen er blitt mer moderat. Ifølge Talibans talspersoner ønsker gruppen en fredelig og politisk løsning for Afghanistan. De vil ha makt, men den skal forhandles frem, ikke stjeles.

Det kommer også løfter om at menneskerettighetene skal følges. Taliban har i særlig grad understreket hvordan kvinnene skal få leve i et fremtidig Afghanistan.

Kvinner skal ha bevegelsesfrihet og få oppholde seg i offentligheten uten følge av en mannlig slektning. Jenter skal gå på skole, kvinner kan ta lønnet arbeid og samfunnet skal bli mer likestilt. Hvis det er sant vil Taliban fremstå som noe ganske annet enn de gjorde i 2001.

Får Taliban makt blir Afghanistan en islamistisk stat. Å leve i et konservativt og religiøst samfunn er likevel ikke det samme som at befolkningen utsettes for lidelse. Islam er en religion, ikke en ond måte å leve på.

Talibans krigere viser også bedre disiplin og respekt for menneskerettighetene i områder der de nå har gått inn. Det er noe annet enn hva som har vært tilfelle tidligere.

Taliban er militært underlegne

Det er ikke nødvendigvis slik at Taliban ønsker en ny og omfattende borgerkrig. Det er ikke opplagt at de vil vinne. Sammenlignet med regjeringsstyrkene er Taliban militært underlegne. Anslagene forteller at Taliban kan mønstre 85.000 krigere. Det er lite sammenlignet med nærmere 300.000 soldater fra regjerings- og sikkerhetsstyrkene.

De afghanske regjeringsstyrkene vil også fortsatt ha tilgang på amerikansk luftstøtte. Samtidig har de et eget flyvåpen. Det har ikke Taliban. Det gjør dem svært sårbare for luftangrep.

Taliban vil ikke ha noen problemer med å føre geriljakrig slik de har gjort i 20 år ute på den afghanske landsbygda, og gjennom terrorangrep mot byene. Det er likevel ikke det samme som å erobre hele landet ved å nedkjempe regjeringsstyrkene. Til det trengs tungt artilleri, stridsvogner, helikoptre og annen luftstøtte. Deretter skal landet sikres militært. Det er en annen form for krigføring enn bakholdsangrep i fjellandskap.

Enkelte av regjeringens stridsgrupper har overgitt seg der de er i mindretall. Likevel så vil godt trente enheter, som spesialstyrkene og mekaniserte infanteriavdelinger, gi Taliban hard motstand. De står langt over Taliban når det gjelder militære ferdigheter og er mye bedre utrustet. De vil være i stand til å påføre Taliban betydelige nederlag. De har fått langvarig trening av Nato-styrker. Det er også klart at opplæringen av de afghanske styrkene vil fortsette, men det vil skje utenfor Afghanistan.

Taliban vil også merke at de nå skal opprettholde militær kontroll over store og erobrede områder. Det vil binde opp betydelige styrker gjennom vakthold og sikring gjennom en borgerkrig. Det vil over tid skape slitasje og gjøre Taliban sårbare.

Talibans ledelse er strategiske. De vil ha makt, men er klar over at det er flere veier til det målet enn å kaste Afghanistan ut i en blodig borgerkrig. De vet det vil koste død og lidelse, også blant deres egne. Mennene som styrer Taliban vil sannsynligvis også leve i et fredelig og trygt samfunn med sine familier. Kan de få makt gjennom andre alternativer enn en ødeleggende krig så vil de trolig søke slike løsninger.

En felles fiende

Terrorgruppen Den islamske staten (IS) er i vekst i Afghanistan. Det kan ha en positiv påvirkning på fredsforhandlingene og et eventuelt politisk samarbeid mellom Taliban og myndighetene. Etter hvert som Taliban har moderert seg trekker IS til seg ekstremistene. Det gjelder både avhoppere fra Taliban, men også andre afghanere som vil støtte den radiale terrorgruppen. IS har gjennomført en rekke terrorangrep mot regjeringskontrollerte områder.

De har også vært i åpen og væpnet konflikt med Taliban. Blir IS større, og dermed utgjør en trussel både mot Taliban og regjeringen, kan dette føre dem sammen i en felles kamp mot IS. Ingen av dem ønsker at ekstremistgruppen skal etablere seg i Afghanistan.

Var det verdt det?

Det afghanske folket, det er 38 millioner av dem, er tilskuere til at deres skjebne blir beseglet. En liten gruppe mektige menn på begge sider avgjør hva slags liv som ligger foran dem.

9000 norske veteraner følger med. De har alle ofret noe i Afghanistan. Ti norske soldater ofret alt. De er ikke lenger blant oss.

Veteranene håper på det beste, men frykter det verste. Det afghanske folket fortjener mer enn at landet rives i stykker av enda en krig. Brutale krigsherrer, narkotikahandel og korrupsjon er ikke det Afghanistan trenger nå.

Hva med forsvarssjef Eirik Kristoffersen? Det er med blandende følelser han ser Nato-styrkene forlate et ustabilt Afghanistan som i verste fall er på vei inn i en ny borgerkrig. Han kjenner selv på tapet av en nær venn og kamerat. Var Afghanistan verdt det?

Kristoffersen er ikke i tvil. Dessverre var det prisen vi måtte betale. Nato gikk inn i Afghanistan for å fjerne Taliban fra makten og svekke al-Qaidas evne til å utføre terrorangrep mot vestlige land. Senere kom forsøket på å bygge et stabilt og demokratisk Afghanistan. Der har man ikke lyktes. De to første målene ble derimot oppnådd. Norge var med på det.

Det kostet norske menneskeliv. Noen mistet en kjæreste og ektefelle, en sønn, en datter, mor og far.

Norges forsvarssjef vet det gjorde vondt. Han mener likevel at det måtte gjøres.