I Midtøsten fortelles det en historie om en ambassadør som steg fram da orkesteret begynte å spille og sa: "Vakre lady i skarlagen-rødt, vil De danse denne valsen med meg"
"Nei, sannelig om jeg vil," var svaret. "For det første er du full. For det andre er dette ikke noen vals, men Israels nasjonalsang.
Og for det tredje er jeg ikke noen vakker kvinne i skarlagen-rødt, jeg er Pavens utsending."
Det er ingen garanti for at historien er sann, men det jeg kan garantere at en Midtøsten- korrespondent hører mangt og mye om diplomater som virker i regionen.
Det er knapt noen annen yrkesgruppe vi møter så ofte som nettopp diplomater. Og vi har noe til felles ettersom både diplomater og korrespondenter forsøker å finne ut hva som rører seg i regionen.
Det er også store forskjeller, mens korrespondenter videreformidler rapporterer, holder diplomatene dem gjerne hemmelige. Visse e-tjenester bruker da også diplomater som hemmelige agenter, dermed blir diplomatiet sett på som er en slags sivil etterretningstjeneste.
Da jeg forleden spurte en ambassadør om forskjellen mellom diplomatisk etterretning og militær etterretning sa han med et smil om munnen: ”Forskjellen mellom sivil og militær e-tjeneste er som forskjellen mellom musikk og militær musikk.”
Han levnet ikke den militære etterretningen særlig ære. For egen del vil jeg legge til at ambassadøren ikke var norsk.
Hva slags typer er da disse kvinner og menn som søker seg inn i diplomatiet? Er de ærlige personer som reiser utenlands for å lyve i beste hensikt på vegne av sitt eget land, eller er det diplomater som bygger broer slik at motparten kan gå over dem uten at retretten ser ut som nederlag.
Eller er diplomatene bare livsnytere som elsker å drikke champagne med andre diplomater og småsnakke om krig og fred og sånn.
For om en diplomatisk krise er akkurat slik som den ser ut til å være, blir krisen sjelden beskrevet offentlig med de rette ordene . Og når nye utenriksministere blir eksperter i diplomati over natten, så er det forståelig at diplomatene til tider må reparere.
Men når vi ser hvor mange diplomatiske utspill som ender i konfrontasjon er egenskapen med å lindre eller reparere åpenbart en mangelvare.
I disse dager må USAs diplomati i Midtøsten tåle mye negativ omtale. Cowboydiplomatiet er komedie i feil, fikk jeg høre av en amerikansk professor i Kairo forleden.
I en utgave av Djevelens ordbok skal det vissnok stå at USAs krigføring i Midtøsten er Guds metode for å lære amerikanerne geografi. Før invasjonen av Irak visste mange amerikanere knapt om at det var et land som heter Irak. Nå vet de det.
Hvor man enn reiser i Midtøsten snakkes det om amerikanernes diplomatiske krumspring. For eksempel: Femten år før invasjonen av Irak hadde amerikanske politikere og diplomater et godt forhold til Saddam Hussein.
På 1980 tallet, under krigen mellom Irak og Ayatolla Khomeinis Iran, var USA på Saddam side. Den gang, som, nå, var Iran den store fienden, og USA ga derfor Irak drahjelp.
Blant annet fikk Saddam Husseins etterretningstjeneste hjelp av USA for å hindre at iranerne vant krigen, selv om det var Irak som hadde invadert Iran.
Da Saddam Hussein planla å invadere Kuwait trodde han at USA fortsatt sto på hans side. Og da USAs kvinnelige ambassadør i Irak, April Glaspie, litt før invasjonen møtt opp i presidentpalasset for på protestere mot invasjon av det oljerike arabiske nabolandet, tolket Saddam den amerikanske ambassadøren feil.
Da ambassadøren sa at ”USA har ingen mening om konflikter araberstater imellom, som for eksempel grensekonflikten med Kuwait,” tok Saddam Hussein dette som et grønt lys for invasjon.
Og 2. august 1990, dagen etter at jeg begynte min andre periode som NRKs Midtøstenkorrespondent, rykket irakerne inn i Kuwait
Under samtalen med Saddam Hussein før invasjonen hadde den amerikanske ambassadøren skrevet ned alt som ble sagt, ord for ord. Ambassadøren henviste til at alt som var sagt var i henhold til amerikansk Midtøstenpolitikk.
Men ingen av ministrene i regjeringen til president Bush senior, forsvarte ambassadøren, de gjemte seg bak skjørtene hennes for å unngå å ta støyten for en feilslått amerikansk politikk.
For å reparerer gikk USA i spissen for en koalisjon som gjenerobret Kuwait, men uten å velte Saddam Hussein. Den irakiske presidenten svarte med å bryte sine diplomatiske forbindelser med Washington. Nå var venner med ett blitt fiender
Da amerikanerne forlot Bagdad ble det Belgia som fikk oppgaven med å passe på den amerikanske ambassaden. I tillegg fikk den belgiske ambassadør et problem i fanget. En irakisk opposisjonspolitiker hadde nemlig tatt tilflukt i den amerikanske ambassaden i Bagdad, og ambassadør Michel Dupret måtte overta ansvaret for flyktningens ve og vel..
Belgieren var en oppfinnsom diplomat og bestemte seg for å hjelpe irakeren til å flykte. Planen var dristig. Først arrangerte den belgiske ambassadøren et støyende selskap i den amerikanske ambassadeboligen.
Det ble sunget, spilt musikk og drukket tett. Utpå kvelden gjemte ambassadøren den irakiske flyktingen i bagasjerommet på bilen sin, kjørte han selv ut av porten, syngende av full hals.
De irakiske sikkerhetsvaktene på gaten utenfor trodde åpenbart sjåføren var nok en full europisk diplomat som forlot selskapet. De lot bilen passere uten å sjekke den.
Deretter kjørt den klinkende edru belgiske ambassadøren de nesten 1000 kilometerne fra Bagdad til den kuwaitiske grensen. Til de irakiske vaktene der fortale excellencen at han skulle på offisielt besøk til Kuwait.
Dermed ble han viftet gjennom grenseporten, nok en gang uten at bagasjelokket ble åpnet. Dermed var den irakiske flyktingen en fri mann.
Ambassadør Marcel Dupret kunne ikke lenger være diplomat i Bagdad og ble overført til den belgiske ambassaden i Marokko. Der ble det mer dramatikk.
Under et haveselskap i et av palassene brøt opprørere med automatvåpen seg inn. Nok en gang tok den belgiske ambassadøren et initiativ. Han gikk alene fram i et forsøk på å forhandle, men ble kaldblodig skutt ned og drept.
Så dette med at diplomatiet blir knyttet til pomp, prakt og det seremonielle, stemmer ikke alltid, selv om det har vært og er viktig for noen ambassadører å imponere kolleger og makthaverne, der de er.
Og det går langt tilbake i tid. I Iliaden beskrives det hvordan kong Agememnon tok imot utsendinger og skålte med dem i gull-beger.
I Russland tok Ivan den Grusomme seg av ambassadørene for å vise dem tsarens juveler og sabler, og diplomater som kom til Versailles skulle blendes av Solkongens prakt.
Selv i dag tar konger og presidenter i enkelte land imot ambassadører med stort oppbud, æresgarde, musikk og formelle oppvartingsseremonier. Æresbevisninger og ordener spiller også en viktig rolle.
De fleste land tillater at diplomatene tar imot ordener fra land de har tjenestegjort i. Av den grunn er mange ambassadører til tider dekket av stjerner, skulderskjerf, glitter og stas fra mangfoldige nasjoner.
Men ikke britiske diplomater. De får bare bære ordener fra eget velde. Det var dronning Elisabet I som i sin tid bestemte dette. Dronningen sa at ”mine hunder skal løpe med mine halsbånd, ikke med andres.”
Vi korrespondenter snakker ofte oss imellom om de ulike diplomatene vi møter eller har hørt om. Historiene er mange om at nye regjeringer skifter ut tidligere ambassadører når de kommer til makten enten ved valg eller kupp.
Så vidt jeg vet er det få som har hatt større overlevelsesevne enn en fransk prins som skiftet yrke og ble diplomat.
Prins Talleyrand var først i Ludvig den 16 tjeneste. Han overlevde også den franske revolusjonen, var i virksomhet under Napoleon den 1, Ludvig den 18, og Ludvig-Philip.
Under den franske revolusjonen snakket Tallyrand med en av sine rådgivere mens det var opptøyer i gatene, og det ble satt opp gatebarrikader.
”Hvem vinner”, spurte rådgiveren.
Vi, svarte Talleyrand
Hvem er vi? vil gjerne rådgiveren vite.
Ah, svarte Talleyrand , det skal du få vite i morgen.
Senere sa diplomaten: ”Jeg har aldri forrådt noen før de har forrådt seg selv, og jeg har aldri konspirert unntatt når jeg har hatt mine franske medborgere som likemenn i konspirasjonen.”
Den dag i dag blir Talleyrand sett på som en av de mest allsidige og innflytelsesrike diplomatene i historien.
Hva så med dagens diplomater i Midtøsten ? Hvor lenge skal vi vente for at det blir en slutt på den israelsk-palesinke konflikten ?
For mange kan det virke som om diplomatiet i Midtøsten er kunsten å utsette lengst mulig det som vil måtte komme, nemlig en selvstedig palestinsk stat.
For noen år siden var det blant palestinere en vits som stadig vekk ble fortalt om dette å vente. Vitsen er like aktuell.
Det ble fortalt at da Yasir Arafat døde og kom til himmelen møtte han Vårherre og spurte: ”Vil det noensinne bli fred i Palestina? Vil vi få vår egen stat?”
Gud så på ham og sa med sorg i stemmen, ”Ja, selvsagt, men ikke i min levetid.”
Atskillig muntrere er historien om haien i Rødehavet som svømte forbi en annen hai og ropte: ”Jeg er på vei til et herremåltid. Det svømmer en rekke ambassadører i farvannet. Det er mat nok for oss begge. Følg med.”
Den andre haien skjønte ikke helt entusiasmen, og spurte: ” hva er så spesielt med ambassadører?”
”Vet du ikke det ? De har en kjempestor lever og ingen ryggrad.”
