- Welcome to Stockholm! The capital of Scandinavia.
I flere år var veggene i ankomsthallene på Arlanda flyplass prydet med dette insisterende budskapet, umulig å unngå for travle reisende på vei til ventende buss, bil eller tog.
Det var et eller annet geni på turistkontoret i Stockholm som for noen år siden kom på den mildt sagt provoserende ideen med å utrope byen til Skandinavias hovedstad.
Selv hadde jeg som korrespondent for NRK bodd noen år i det jeg trodde var Sveriges hovedstad med kontor i Sveriges Radio.
Nå opplevde jeg at til og med svenske kolleger reagerte. Nesten litt brydde ville de ha meg til å kåsere fram en norsk protest i et populært søndagsprogram i radio. Det gjorde jeg, men la meg i et toneleie som også røpet min hengivenhet til byen.
Hvorfor skulle en av de vakreste hovedsteder i verden ha behov for å briske seg med en påklistret betegnelse som hele Skandinavias hovedstad?
Var ikke Stockholm imponerende og vakker nok som byen var?
Jeg tolket turistkontorets påfunn som en levning fra en lett forvirret storsvensk drøm om å framstå med hovedstaden i det store landet, det eneste som virkelig teller, i den skandinaviske familie.
Nå har det samme turistkontoret åpenbart forstått at slikt ikke går an. I dag blir vi reisende ønsket velkommen av en vegg tapetsert med en imponerende rekke smilende kjendiser – fra kongeparet og nedover – som alle har Stockholm som sin «hometown».
En fornuftig korrigering, vil jeg våge å hevde.
Størst i Norden, liten i verden
Men det er ikke lett å rive stockholmerne ned fra pidestallen. Det er London og Paris byen sammenlikner seg med og forholder seg til, mer enn Oslo og København, når den skal vise seg fram for verden.
Og Norge? Den svenske hovedstaden har alltid tidligere hatt et litt fjernt og uinteressert forhold til nabolandet i vest. Det finnes mange grunner til det. En av dem, kanskje den viktigste, er naturligvis geografien.
Med 450 kilometer til riksgrensa fortoner Norge seg et godt stykke under synsranda for den svenske hovedstaden.
Og siden Stockholm alltid har dominert svensk politikk, kultur og ikke minst medier og veldig mye hatt sitt ansikt vendt mot øst, i tillegg til London og Paris, så har du mye av forklaringen på den historisk sterke ubalansen i kunnskap om språk og kultur, politikk og samfunn mellom Sverige og Norge.
Mens halve Norges befolkning har Sverige ti mil eller mindre unna, klumper fire millioner svensker seg sammen rundt hovedstaden i Mälardalen og en million i Skåne.
Deres fjernhet til Norge blir ikke oppveid av nærheten som folk i Värmland, Bohuslän og Västra Götaland måtte føle til nabolandet i vest.
Legg til 50 års enveis TV-trafikk fra Sverige til Norge, og du har mye av forklaringen på hvorfor det er usigelig langt mellom hver gang norsk film, norsk populærmusikk, norske artister, norske begivenheter overhodet får noe avgjørende gjennomslag i svenske medier og i svensk allmennhet, mens en hvilken som helt ubetydelighet av en svensk film trekker fulle hus på norske kinoer.
Oljen drar opp
Slik har det vært, men finnes det tegn i tiden på forandring?
Jeg tror det. Og det har, selvfølgelig, med økonomi å gjøre. Og idrett.
Allerede under mitt korrespondentopphold i Sverige på 90-tallet merket jeg en påtakelig interesse for den norske oljerikdommen.
Under den svenske depresjonen (som gledet så mange nordmenn) midt på 90-tallet, registerte jeg mange leserinnlegg som tok til orde for en ny union med nyrike Norge under norsk ledelse.
Jeg tror til og med en del av dem var alvorlig ment.
OL på Lillehammer og norsk olympisk suksess de siste 20 åra har også gjort sitt. I et så idrettsfiksert land som Sverige går ikke Norges ufattelige gullfangst upåaktet hen, særlig ikke når vi også slår svenskene i sommer-OL.
Det er vel også grunn til å tro at de 60-70.000 svenske ungdommene som tjener gode penger på å oppvarte nordmenn som kelnere, butikkekspeditører, sykepleiere og håndverkere bidrar til å slå hull i noen myter og fordommer når de hjemme sprer litt norgeskunnskap gjennom sine erfaringer.
Når er de til og med så tallrike at de svenske partiene driver valgkamp i Oslo.
Lydighetsgenet
For om få dager går denne nasjon av mer enn ni millioner mennesker til valg. Og som det lydige folkeferd svenskene er, møter de trofast opp ved valgurnene.
Ikke ni av ti som tidligere, riktignok, men mange nok til å demonstrere langt større vilje til å utnytte sine demokratiske rettigheter enn nordmenn.
Det ligger et lydighets-gen dypt plantet i det svenske folkedypet som er vanskelig å spore i det langt mer individualistiske Norge.
Folkelivsgranskere har forlengst slått fast at den svenske lydigheten hører sammen med en kollektivistisk tradisjon og en tillit til staten som har sterke historiske røtter.
At svenskene mer enn nordmenn er flokkdyr er åpenbart. Er du ikke overbevist, vil jeg anbefale et lunsjbesøk på kjempekantina til Volvo i Gøteborg.
Tusener av ansatte innfinner seg samtidig, står i kø, får sine köttbullar på tallerkenen, spiser «i kor» og forlater lokalet som trekkfugler i flokk.
Nærmere Nord-Korea kommer du ikke.
Det svenske samfunnet er sterkere kollektivt organisert enn Norge. Ta boligmarkedet.
Tradisjonelt bor bemerkelsesverdig mange mennesker i hyresrätter, utleieleiligheter med et langt sterkere juridisk vern for den enkelte leietaker enn i Norge. Det oppsiktvekkende er at husleien blir regulert og samordnet på riksplan.
Derfor kan man fra tid til annen oppleve at dagens viktigste nyhet i Sverige er at husleiene blir fem prosent dyrere fra den og den dato. Det kan saktens også skje i Norge, men ikke samtidig over hele landet og i hvert fall ikke forkynt som en stor riksnyhet.
Vikingteorien
Alle nordmenn som kommer til Sverige med vår velkjente skippertakmentalitet i bagasjen blir også slått av svenskenes hang til planlegging, system og organisasjon. Det gjennomsyrer alt.
Som medlem av en båtklubb i Stockholm opplevde jeg at «hamnkaptenen» hadde en hel hærskare av funksjonærer i ren militær orden hver vår og høst når båtene skulle sjøsettes eller settes på land.
Og i alle bransjer flommer det over av ledelse på utallige nivåer i et sinnrikt byråkrati.
Det er blitt hevdet at forskjellen mellom norsk og svensk forretningskultur går helt tilbake til vikingetiden.
Nordmennene var sjøfarere som ble tvunget til å ta raske avgjørelser for å berge skipene gjennom stormen. Svenske vikinger herjet på land. Det krevde ingen raske beslutninger, men langsiktighet i planleggingen. Uoverveide handlinger kunne tvert imot få katastrofale følger.
Jeg vil ikke avvise at teorien kan virke besnærende.
Styrer gjennom direktorater
Også i politikken finnes det klare forskjeller mellom våre to land. I Sverige er for eksempel Centerpartiet borgerlig, blått og EU-vennlig til forskjell fra sitt grønne-røde søsterparti i Norge.
At Kongen av Sverige helt er satt helt på sidelinja ved regjeringers avgang og innsetting, er trolig velkjent.
Mer ukjent er det kanskje at den svenske regjeringen har større avstand til befolkningen enn i Norge. Den gir sine politiske direktiver, men overlater iverksettingen av politikken til sitt velvokste byråkrati av noen direktorater.
Myndigheter, kalles de i Sverige, og det finnes 190 av dem. Norge har bare et 20-talls.
De fleste av de svenske direktoratene ligger i Stockholm og bekrefter at der finnes både dem som utformer den politiske makten og dem som utøver den.
Om få dager skal folket peke ut 349 nye representanter til Riksdagen – vakkert beliggende på en holme midt i byen.
Welcome to Stockholm! The capital of Sweden!