– Nasams er nesten perfekt for akkurat den konflikten vi nå ser, sier Ole Jørgen Maaø, førsteamanuensis og historiker ved Luftkrigsskolen.
Tidligere var han offiser i Luftforsvaret og brukte akkurat det norskproduserte Nasams-systemet.
Tankegangen er at effektivt luftvern kan forhindre de russiske luftstridskreftene og kryssermissiler fra å spille en vesentlig rolle. Da kan ikke russerne utnytte at de har overveldende mer av disse våpnene enn ukrainerne.
Norsk våpen
– Nasams er et mobilt system, og det kan brukes mot mål i lav høyde. Det ser ut til at russerne bruker mange kryssermissiler. Nasams kan ramme dem, i tillegg til fly og helikoptre, opplyser Maaø.
Å være flyttbart betyr at motparten ikke så lett får kunnskap om hvor luftvernsystemene er, og at de kan bli flyttet på etter bruk slik at de ikke blir ødelagt av motangrep.
Den norske hæren har også en særdeles mobil versjon av Nasams. Dette kom på plass etter beslutningen i 2017 om å anskaffe det som kalles mobilt kampluftvern.
Finnes mange
Nasams brukes også av en rekke andre land. Blant andre har Finland, Nederland, USA, Litauen og Spania systemet.
– Nasams er ikke noe som ukrainerne kan lære å bruke på en uke. Fikk du det i fanget, så ville du nesten ikke ha funnet på-knappen. Kanskje det rent tekniske kan bli innlært innen en måned, mener Maaø.
Tidligere sovjetisk utstyr
Det Maaø og andre eksperter peker på, er luftvernutstyr som brukes av EU-land og Nato-land nå, og som ukrainerne er kjent med.
– Ukrainerne bør henvende seg til grekerne, bulgarerne og slovakene. De burde be om å få S-300 systemene deres, sier den tidligere amerikanske nasjonale sikkerhetsrådgiveren Keith Kellogg til Fox News.
CNN melder at krefter i den amerikanske kongressen nå forsøker å få president Biden til å legge til rette for at ukrainerne får tak i dette utstyret.
Flere andre typer
– S-300 er et potent våpensystem. Det kan skyte ned både fly og kryssermissiler. 9K330 Tor er et annet system som kan passe ukrainerne. De har erfaring med det fra før. Grekerne har disse, opplyser Maøø.
Forsvarsanalytikerne og journalisten Tyler Rogoway nevner også flere andre systemer som ukrainerne vet hvordan skal brukes. Det er blant annet Buk-M1 som finnene brukte før, og som de skal ha på lager.
En rekke Nato-land har også systemet 9K33 Osa i operativ stand. Missilene i Osa er montert på amfibiekjøretøyer. Det betyr at de kan brukes og gjemmes i de mange våtmarksområdene i Ukraina.
Hva med folk?
Norske Nasams, amerikanske Patriot, britiske Sky Sabre, fransk-italienske Samp/T og andre nåværende systemer er ikke noe som ukrainerne kan ta ut av boksen og bruke med én gang.
– Du må sende det inn sammen med trente operatører, og det betyr at Nato tar en mer aktiv del i konflikten, sier Maøø.
– Jeg vil ikke bruke ordet utenkelig om noe slikt, for det er en ekstraordinær situasjon vi er i nå, men spesielt sannsynlig er det heller ikke, legger Maaø til.
Det spesielle med luftvern
At et tredjeland sender inn spesialister som skal bistå et krigførende land i bruken av komplisert utstyr, er ikke noe som er ukjent.
Ett eksempel er de sovjetiske rådgiverne som hjalp til da Syria påførte det israelske luftforsvaret store tap under Yom Kippur-krigen i 1973.
– Politisk stiller dette seg annerledes enn å sende inn kampfly, eller hæravdelinger. Luftvern kan ikke brukes offensivt. Det er bare for å forsvare. Derfor vil det kunne være lettere for et Nato-land, eller Nato som allianse, å gi ukrainerne hjelp i form av luftvern enn eksempelvis kampfly, mener Maaø.
– Mer av alt
Ukraina har allerede fått mye våpen og utstyr fra utlandet. Det har vært mye oppmerksomhet knyttet til de bærbare antiluftmissilene Stinger og panservernvåpnene Javelin, Panzerfaust 3, NLAW, M72 og de svenske AT4.
– Det er mye annet en krigførende landhær trenger. Så svaret på hva Ukraina har behov for, er vel mer av alt, sier Maaø.
Han trekker fram enkle ting som generatorer, små overvåkingsdroner, batterier, diesel, lastebiler og stridsrasjoner.
– Uten mat og drivstoff er det vanskelig for en hær å fungere, poengterer Maaø.