I en mørk og røykfylt kjeller i Beirut krabber en liten palestinsk gutt rundt på gulvet. Adel er halvannet år gammel og flyktning.
Besteforeldrene ble drevet på flukt fra Safed nord i Palestina da staten Israel ble opprettet i 1948. De tok seg over grensa til Syria, der de endte i en teltleir noen kilometer sør for Damaskus.
Sbeineh er en av ni palestinske flyktningleirer i Syria, og det var også der Adels far Suhail vokste opp. Der giftet han seg, og for tolv år siden kom datteren Selima. Året etter ble sønnen Muhamed født.
– Folk ble truet, tatt til fange og torturert
– Vi hadde et godt liv der. Jeg eide tre butikker, to biler og en taxi. Vi hadde et fint hus, men så kom krigen. Vi mistet alt, forteller Suhail.
Maskerte opprørere rykket inn og tok kontroll over leiren. Suhail vet ikke hvem de var, men kaller dem islamister.
– Folk ble truet, tatt til fange og torturert. De som ble mistenkt for å støtte president Bashar al-Assad, ble drept. Broren min var en av dem, forteller han.
– To dager før vi bestemte oss for å flykte, våknet vi om morgenen av en voldsom eksplosjon. Barna skrek og da jeg forsøkte å åpne ytterdøren, raste deler av taket i hodet mitt. Jeg vet ikke hvem som bombet oss, om det var artilleri eller om det kom fra lufta. Vi løp til foreldrene mine og bestemte oss for å flykte fra Sbeineh, forteller Suhail.
Sammen med kona og de to barna la han av gårde til fots, bil tok de ikke sjansen på å kjøre av frykt for å tiltrekke seg oppmerksomhet.
– Vi gikk i 60 km, deretter tok vi bussen over grensa og til Beirut, forteller Suhail.
Shatila-leiren
I den libanesiske hovedstaden fant familien veien til Shatila, den palestinske flyktningleiren der kristne falangister med israelsk støtte massakrerte tusenvis av sivile i 1982. Der ble Adel født.
I dag bor det flere enn noensinne inne i labyrinten av trange smug og falleferdige bygninger, omgitt av et livsfarlig edderkoppnett av strømførende ledninger som hvert eneste år tar liv.
De opprinnelige flyktningene i Shatila har alltid åpnet dørene for andre palestinere på flukt, nå sist fra Syria.
Flyktningene i Shatila får ikke jobbe utenfor leiren. FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA) og Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) bidrar noe.
– Men det er ikke nok til å leve av, spør meg ikke hvordan vi klarer det, sier Suhail, som forteller at han har vurdert å flykte videre til Europa.
– Men det koster penger, og det har jeg ikke. Jeg har til og med vurdert å bygge en flåte av tomme tønner, men det går nok ikke, sier han.
Risikerer å bli deportert
Våren 2014 stengte Libanon i praksis grensa for palestinere fra Syria. Landet, som er på størrelse med Rogaland, var fra før hjem for over 300.000 palestinske flyktninger.
1,5 millioner syrere har også søkt tilflukt i Libanon, der hver tredje innbygger nå er flyktning. Situasjonen for de fleste av dem er desperat.
– Det er vanskelig om ikke umulig for palestinske flyktninger fra Syria å søke beskyttelse i Libanon, noe som etterlater mange i en prekær situasjon, konstaterer Maja Janmyr ved Universitetet i Bergen.
Hun har forsket på flyktningers status i Libanon og konkluderer med at landet behandler palestinerne fra Syria som ulovlige innvandrere. Det innebærer at flyktningene når som helst risikerer pågripelse og deportasjon.
Suhail vet dette, og holder seg derfor for det meste i den mørke kjelleren i Shatila-leiren.
– Det er et fengsel, selv dyr har det bedre enn dette, sier han.