Ingen favoritt til å overta i Egypt

– Det er opposisjonens store problem. De har ingen sterk kandidat som umiddelbart peker seg ut til å utfordre regimet, sier Midtøsten-forsker Jacob Høigilt ved forskningsstiftelsen Fafo.

• Bakgrunn: Dette er Mubaraks Egypt

Mohamed ElBaradei, tidligere toppdiplomat, fredsprisvinner og leder av Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), sier seg villig til å lede en overgangsregjering.

– Hvis folk ønsker at jeg skal lede et overgangsstyre, så vil jeg ikke svikte dem, sa ElBaradei.

Da han vendte hjem til Egypt i februar i fjor, etter mange år i utlendighet, uttalte han at han stiller seg til disposisjon som «et verktøy for endring» og har samlet en rekke opposisjonsgrupper under Den nasjonale bevegelsen for endring (se videre i artikkel).

• Les: Fredsprisvinner reiser til Egypt for å hjelpe demonstrantene

(Saken fortsetter under videoen)

Ingen klar forankring

Men selv om ElBaradei representerer håpet hos mange regimekritikere, er det usikkert hvor sterkt han egentlig står.

– Det er ingen tvil om at han er blitt en populær skikkelse, spesielt i middelklassen. For de store massene er han ukjent. Han har vært mye på TV siden han kom tilbake, og han har vært veldig direkte i hvordan han har utfordret regimet. Det gir ham en posisjon.

– Svakheten er at han ikke har noen forankring i et parti eller en sterk bevegelse, sier Høigilt.

Jacob Høigilt har mer tro på Wafd-partiet eller personer med forbindelse til Det muslimske brorskap (se beskrivelser lenger ned i artikkel).

– De har en reell forankring i store grupper av befolkningen. Skulle det komme et skifte, er det slike som dem - som er best forankret i samfunnet og har best tilstedeværelse - som har størst mulighet til å lykkes. Det har ikke ElBaradei, han har ikke bodd i Egypt på mange år.

– Det betyr ikke at han ikke vil kunne spille en viktig rolle nå, men det avhenger av hvordan han spiller kortene sine de nærmeste timene og dagene, sier Fafo-forskeren.

– Mange av de andre partiene i egyptisk politikk er så korrumpert, så i lomma på regimet, at de ikke utgjør noe alternativ.

Mange frontfigurer har uttrykk støtte til demonstrasjonene, men uten å innta en klar lederrolle. Fortsatt er det folket som fører an i protestene.

• Les: Demonstrantene «jobber skift» for å slite ut politiet

– Jeg tror den eller de som blir «førstemann til mølla», og som klarer å skaffe seg eierskap til protestene, vil ha en klar fordel i tiden etter, sier Høigilt.

(Saken fortsetter under videoen)

Her er en vurdering av de sterkeste opposisjonsgruppene:

Den nasjonale bevegelsen for endring (NAC)

Da Mohamed ElBaradei kom hjem til Egypt i februar i fjor, fikk han samlet store deler av opposisjonen under Den nasjonale bevegelsen for endring (NAC).

Selv om han har holdt seg unna direkte konfrontasjoner med regimet, har han flere ganger gitt sin støtte til demonstrasjoner og protestaksjoner på vegne av paraplybevegelsen.

Bevegelsen spenner fra liberale partier som Al-Ghad til Det muslimske brorskapet (se beskrivelse under). Også flere fremtredende intellektuelle samt Den egyptiske bevegelsen for demokratisk endring har sluttet seg til. Sistnevnte sto bak omfattende protester foran valgene i 2004.

Den nasjonale bevegelsen for endring er løst sammenvevd, og de ulike partiene har ulike synspunkter. I høst var det uenighet om opposisjon skulle boikotte valget til nasjonalforsamling, eller ikke.

Flere av aktivistgruppene ønsker også sterkere konfrontasjoner enn hva ElBaradei mener er klokt.

Samtidig forener ønsket om et maktskifte. Da det ble trykkket ufordelaktige bilder i regjeringstro medier av ElBaradeis datter, avbildet i bikini og med en drink i hånden, rykket talsmenn for Det muslimske brorskapet ut i forsvar.

– Det er viktigere med politiske reformer enn hvordan folk kler seg, var budskapet fra det normalt så konservative holdet.

Denne uken kom bevegelsen med en samlet oppfordring til president Hosni Mubarak om å unnlate å søke gjenvalg i presidentvalget til høsten. Mubarak har sittet med makten siden 1981. NAC gjorde det klart at de motsetter seg at Mubaraks sønn Gamal utpekes som farens etterfølger.

De forlanger også at nasjonalforsamlingen oppløses og at det holdes nyvalg. I høstens valg fikk Mubaraks parti NDP 90 prosent av setene i nasjonalforsamlingen, etter at svært mange av opposisjonens kandidater ble nektet å stille.

Bevegelsen forlanger også at de rigide unntakslovene som har vart i 30 år må oppheves, og at det gjennomføres konstitusjonelle reformer.

Nettstedet til Den nasjonale bevegelsen for endring

6. april-bevegelsen

6. april-bevegelsen har vært den ledende kraften bak protestene som nå rir Egypt.

Bevegelsen lanserte for to dager siden ideen om «en vredens dag» i landet, etter inspirasjon fra Tunisia.

Opprinnelig startet bevegelsen som en Facebook-gruppe i 2008, for å støtte arbeidere i industribyen Mahalla al-Kubra. De oppfordret til generalstreik 6. april 2008 - derav navnet.

Hovedtyngden av medlemmene er unge og velutdannede menn og kvinner. De har flere ganger utvist mot og vilje til å utfordre regimet med demonstrasjoner og protester, men er en grasrotbevegelse uten en klar lederskikkelse.

Bevegelsen bruker Internett og sosiale medier som Facebook, Twitter og Flickr til å drive det uformelle politiske nettverket, organisere protestaksjoner og fremme sine krav.

På sin nettside stilte de nylig en rekke krav til president Mubarak og hans regjering. De forlangte at innenriksministeren må gå, at unntakslovene må oppheves og at minstelønnen heves slik at egyptere flest får mer enn et minimum å leve av.

Det var også de som i februar i fjor arrangerte en velkomst på flyplassen i Kairo for Mohamed ElBaradei. Han vendte hjem etter endt tjeneste i IAEA, og bevegelsen gjorde ham til et opposisjonssymbol.

6. april-bevegelsen på Facebook (arabisk) 6. april-bevegelsen på Twitter (arabisk)

Wafd-partiet

Wafd-partiet er et av Egypt eldste og spiller fortsatt på at partiet var forkjemperen for egyptisk uavhengighet under kolonitiden, og at det av den grunn har troverdighet.

Partiet hadde makten i flere perioder fra selvstendigheten i 1922 til revolusjonen i 1952, men ble forbudt i 1953 av Egypts da sterke mann, oberst Gamal Abdel Nasser.

Wafd ble godkjent igjen i 1983 etter at flerparti-systemet var blitt innført, og var i mange år det ledende opposisjonspartiet.

Partiet og lederen Al-Sayed al-Badawi har blitt beskyldt for å stå Mubarak-regimet for nær, og for å gi inntrykk av at det eksisterer en reell politisk sekulær opposisjon i Egypt.

Wafd har de siste årene hatt marginal representasjon i nasjonalforsamlingen. Forsker Jacob Høigilt tror likevel partiet kan utgjøre et alternativ på grunn av sin fortid og tidligere sterke oppslutning.

– Partiet har fortsatt en viss troverdighet, selv om det de siste årene har vært ridd av indre problemer, sier Høigilt.

Partileder al-Badawi har så langt ikke deltatt i demonstrasjonene. Han har likevel gitt yngre partimedlemmer som ønsker det tillatelse til å slutte seg til demonstrantene.

Al-Badawi har de siste dagene i TV-intervjuer krevd at den sittende nasjonalforsamlingen oppløses, at landet får en nasjonal samlingsregjering, og at det holdes et nytt valg under et proposjonalt valgsystem.

– I en slik forbindelse kan man ikke se bort fra at Al-Badawi klarer å navigere seg inn i en eller annen posisjon, som en kompromisskandidat, sier Høigilt.

Nettstedet til Wafd-partiet

Al Ghad (Morgendagen)

Grunnleggeren av partiet Al Ghad, Ayman Nour, utfordret Hosni Mubarak ved presidentvalget i 2004, da det første gang ble åpnet for at flere kandidater kunne stille i valget. Inntil da var det nasjonalforsamlingen som pekte ut en kandidat, som folket deretter stemte over i en folkeavstemning. Ikke overraskende var den kandidaten alltid Mubarak.

Nour ble en større utfordring for regimet enn ventet, selv om Mubarak til slutt vant komfortabelt.

I etterkant ble Nour dømt og satt i fengsel, anklaget for juks. Anklagene ble betraktet som oppkonstruerte for å få en brysom opposisjonell ut av veien.

Mens han var fengslet, ble partiet Al Ghad kuppet og overtatt av regimetilhengere.

Siden han ble løslatt for to år siden, i februar 2009, har han deltatt i store og små protester mot regimet.

Denne uken har den tidligere presidentkandidaten vært av de mest profilerte politikerne som har vært ute på gatene sammen med de demonstrerende.

I fjor sluttet han og hans tilhengere seg til ElBaradeis NAC-bevegelse.

Nour antas fortsatt å ha ambisjoner om å utfordre Mubarak nok en gang. Han har allerede lanset sitt program for presidentvalget, selv om han ikke holder like høy profil som i 2004.

– Ayman Nour klarer neppe å skaffe seg nok oppslutning. Han kommer fra svært priviligerte kår, og jeg tror ikke han har det som skal til for at folk skal identifisere seg med ham som et alternativ til det sittende regimet, sier Jacob Høigilt.

(Saken fortsetter under bildet)

Det muslimske brorskapet

Det muslimske brorskapet er en islamistisk bevegelse som ble dannet i Egypt i 1928. Målet var at muslimske verdier og islamsk lovgivning skulle få innflytelse i samfunnet, som en reaksjon på forholdene under det britiske kolonistyret.

Foruten en fortsatt islamistisk vekkelse, er brorskapets mål politiske, sosiale og økonomiske reformer. Styrken deres er at de organiserer store sosiale programmer, som å bygge skoler og klinikker i fattige strøk i byer og på landsbygda. Dermed har de stor sosial troverdighet.

Brorskapet ble første gang forbudt i 1954, men ble senere tillatt igjen - til en viss grad.

Formelt har alle religiøse partier vært forbudt siden president Anwar Sadat ble drept av en islamist i 1981. Myndighetene har likevel sett gjennom fingrene på at brorskapets medlemmer stiller som kandidater ved valg.

Først var de i allianse med Det nye Wafd-partiet (1984), deretter med Det liberalsosialistiske parti og Det sosialistiske arbeiderparti (1987). Ved de siste valgene har de stilt som uavhengige kandidater.

På denne måten blir Det muslimske brorskapet som et uoffisielt, men mektig opposisjonsparti.

Etter valget til ny nasjonalforsamling i 2005 fikk brorskapets kandidater med 20 prosent av stemmene. Ved valget sist november ble kandidatene utsatt for kraftigere restriksjoner, og svært mange ble nektet å stille.

(Saken fortsetter under bildet)

Brorskapet bestemte seg først for å delta i valget, til forskjell fra de andre allierte i NAC. Men etter det beviselige omfattende jukset i første valgrunde, gikk også brorskapet inn for boikott, og ble av den grunn utradert fra parlamentet.

Lederne har tidligere klart å samle store folkemengder til protester mot myndighetene. Denne uken har de holdt seg noe mer i bakgrunnen, selv om de har uttrykt støtte til protestene.

– Jeg tror neppe muslimbrødrene vil ende opp med makten i Egypt. Til det er det for langt frem, og den sekulære motstanden for stor. Den største gevinsten for dem vil være at de får delta i det politiske livet på lik linje med andre, er Jacob Høigilt sin vurdering.

Men en mulig lederskikkelse fra brorskapets rekker, kan være Abou el-Fotouh, som er lege og en kjent figur i egyptisk samfunnsliv.

Han stod før på konservativ islamsk grunn, men har beveget seg i en mer liberal retning de siste årene - bort fra broderskapets offisielle standpunkter.

Han mener at både kristne og kvinner burde kunne velges til president, at fredsavtalen med Israel må opprettholdes og at Egypt må være en moderne stat. Han kan med dette være en akseptabel samlingsfigur.

El-Fotouh har aldri vært innvalgt i parlamentet og er med det uberørt av politiske skandaler eller politisk spill.

Det muslimske brorskap

Rir det av

Opposisjonen til tross, Fafo-forskeren tror Mubarak-regimet rir protestene av.

– Om de føler seg usikre, tror jeg de vil trekke frem en intern kandidat for å skape et bilde av at de tar folkets protester på alvor og innfrir ønsket om endring.

– De vil mye heller skifte president selv enn å godta ElBaradei.

– Men hvem denne andre er, er det knapt noen som vet, sier Jacob Høigilt