Dette er ikke en pipe

I 1929 skriver Belgias mest kjente surrealist, Rene Magritte disse ordene nederst langs maleriet av en pipe. Maleriet som skulle definere han for ettertiden «La trahison des images, Bildenes forræderi». –Forsøk å putte tobakk ned i den, svarte Magritte da han ble bedt om å kommentere. Det er et bilde av en pipe. Dette er ikke en pipe, «Cesi n'est pas une pipe.»

Setningen setter ord på mye av det jeg har opplevd de første ukene her i Rene Magrittes hjemby.

I kortform kan det oppsummeres med noen enkle «ikke-setninger», kanskje i Magrittes ånd: Dette er ikke Brexit. Dette er ikke en penis. Belgia er ikke en feilet stat.

Ikke en feilet stat

Da jeg er innom det belgiske utenriksdepartementet for hente mitt belgiske pressekort spør den unge førstekonsulenten.

Jeg kan bekrefte at Belgias ambassadør har brukt mye energi på å forklare meg akkurat dette. Førstekonsulenten er synlig godt fornøyd med at hun slipper. Hun smiler og gir meg to bøker om hva som fint å se på hva og hva som er fint å gjøre i Belgia.

Dette er ikke Brexit

EU-toppene har det kanskje litt tøffere på jobb denne høsten.

Om det ikke var akkurat dette Jean-Claude Juncker sa, er det med litt frihet et bilde av det presidenten for EU-kommisjonen sa da han holdt sin tale om unionens tilstand for EU-parlamentet i september.

«Phoney Brexit»

Tilstanden er litt som «the phoney war, lissom-krigen» som var hvordan briter beskrev de åtte første månedene i fra høsten 1939 til våren 1940. Storbritannia og Frankrike hadde erklært krig mot Tyskland, men krigshandlingene var få. Altså en slags «phoney Brexit».

Theresa May har sagt at britene gav et klart svar i folkeavstemningen den 23.juni og at Brexit betyr Brexit. De forbereder seg på begge sider av kanalen, men de som forbereder sier ganske rett ut at de ikke vet hva de forbereder seg til.

I mens roper Italias statsminister Matteo Renzi etter mer EU-penger for å ta seg flyktningene som forsøker å ta seg over Middelhavet. I tillegg kjemper han for sitt politisk liv. Taper Renzi en folkeavstemning i desember om et nytt og mer sentralisert styre går han av. I EU frykter lederne at et nei til mer makt til Roma skal gi styrke til italienske populister som i neste omgang også vil si nei til Brussel.

Politisk turist

Jeg er ny i Brussel. Tenkt på meg selv som lærling, men opplever meg mer som en politisk turist, som har falt ned i en ulvegrav. I fra en tid store deler av Europa var stammer som kjempet mot stammer.

Det kan også hende at jeg har falt ned i et hull i gaten. Et stykke gravearbeid nødvendig for å legge bredbåndskablene som skal gi ett trådløst EU. Dette er en av Junckers visjoner for EU og han har begynte med gatene rundt EU-kvartalet i Brussel.

Her sitter jeg i et ganske mørkt krater og venter på at Juncker skal komme å slå på lyset, eller kanskje den andre presidenten, Donald Tusk, eller kanskje bare en veiarbeider. Slå på lyset så jeg kan klatre opp. Sånn at det skal gå opp for meg hva de vil de to presidentene ,og hva EU vil. At Theresa May skal utløse artikkel 50 i Lisboa-traktaten.

Altså formelt gi beskjeden om at Storbritannia ønsker å melde seg ut av EU, og si hva hun vil. Sånn at jeg kan vite hva jeg konkret skal begynne å jobbe med. Jeg famler. Det er bare å innrømme det.

Ikke en flat by

Det jeg liker med Brussel er det ujevne. Vegger i ulike høyde som gir rom for gatekunst, rom til å kommentere livet i kjente og mindre kjente tegneseriestriper.

De mange små butikkene som selger de rareste små ting. De eksisterer nærmest kun for trosse EUs indre marked hvis superkapitalisme for lengst skulle ha jevnet butikken med jorda, sånn at kjedeapoteket ved siden kan ekspandere.

De små gatene som i oddetall, og nærmest ved et uhell, møtes i usymmetriske kryss og som gjør at hvis du bare går litt feil noen ganske få ganger går du til slutt i motsatt retning av det du selv tror. Brussel er ikke for amatører.

Mandag morgen

En mandagsmorgen i september møtte et spesielt skue de som kom til en av bussholdeplassen i bydelen Saint Gilles. På en naken brungrå vegg rett bak holdeplassen var det malt en flere meter lang penis. Kun en egnet vegg for et stykke illegal kunst eller et pek mot den katolske jenteskolen på andre siden av veien?

Den vakte mye latter, men dette er selvsagt ikke en penis. Det er et bilde av en penis, og som er bestemt fjernet av bykommunen. Borte om noen uker. Det som blir igjen er bilder, mange av dem selfies, av bildet som ikke er en penis.

Penisen må bort. Veggmaleriet «Penetrasjon» i bykommunen ved siden av får bli. Det er langt mer nærgående, nært obskønt, like illegalt og fyller en langt større vegg. Brussel er som en miniatyr av Belgia. Delt og styrt etter språk og en evig søken etter en balanse mellom det flamske og det franske.

Byen har en president, og fire ministere, hvor av to skal være fransktalende og to være flamsktalende. Under dette nivået er det igjen 19 bykommuner. Hva som er lov i en bykommune er ikke nødvendigvis like greit i kommunen ved siden av.

De kan bli tilgitt de som tenker at belgierne kanskje er glade for EU og direktivene, som alle må følge regjering som byregjering og bykommune.

Ett kompromiss

Det at Brussel fikk være EU-hovedstaden kan i seg selv virke å være et blanding av ambisjon og kompromiss. Ikke som i andre land, som Brasils Brasilia, Pakistans Islamabad, Myanmars nye hovedstad Naypyidaw og Kinas handelsfrisoner i Shenzhen og Tianjin. Det er ikke bare ryddet et enormt område, for et nytt stort statsprosjekt.

Brussel og Belgia ville ha kommisjonen og ministerrådet uten, kan det virke som, egentlig å ha plass. EU-kvartalet virker presset inn i en by allerede ganske full, som så mye annet i EU, et kompromiss.

Du skal se en by våkne

Jeg er ny i byen. En sjef jeg en gang hadde sa at du skal se en by våkne. Brussel våkner ikke et sted, men flere steder.

En av favorittplassene mine er plassen foran EU- parlamentet. Ikke fordi jeg tror veldig sterkt på EUs parlamentarisme, men fordi plassen er ett mylder av folk, og stemmer, rådgivere, medlemmer av EU parlamentet, lobbyister, profesjonelt antrukne mennesker som fraksjoner, legger strategi i møter på cafeene utenfor. Før de som flittige maur strener fokusert over plassen på vei til møtet hvor et direktiv skal påvirkes.

Alle disse maurene snakker forskjellige språk: svensk, dansk, spansk, nederlandsk, engelsk, slavisk, finsk, ett par av språkene for meg så fremmed og litt gjenkjennbare at jeg godt kunne ha plassert dem et godt stykke inn i Sentral-Asia, men det er språk som snakkes i EUs medlemsland. Plassen speiler spennet i EU.

På en hverdag mellom klokken åtte og ni om morgenen, forstår du ikke, men du kan føle hvordan alle disse menneskene forsøker å skyve unionen i en retning som er gunstig for dem.

Til fots og på sykkel

Noe annet jeg gjør for å bli kjent er å gå og å sykle mye. Særlig på sykkel oppdager man raskt hvor lite den franske fellesbetegnelsen for Nederland og Belgia, les Pays-Bas, de lave land beskriver Brussel. Brussel ligger høyt og lavt, i bakker.

Du kommer tettere på folk når du går og sykler. Du får et glimt av levestandarden på Brussels ulike nivåer. Du kommer også nærmere soldatene i gaten. De fraktes rundet i militærlastebiler som ennå bærer klistremerkespor fra tiden da de ble brukt som del av KFOR-styrken i Kosovo.

Soldatene ble utplassert etter terroren i Paris 13. november i fjor, men forhindret ikke terroren i Brussel 22.mars i år.

De er første fremste et bilde på terrorbekjempelse, «une image» sier mange belgiere.

Tyveri og ran på åpen gate er det blitt langt mindre av og utplasseringen av soldater er ikke upopulær, men samtidig minner den Brussels innbyggere om at det ennå er en form for unntakstilstand i byen deres

Ikke så mye tid til krise

Det er krise på mange nivåer, men folk har ikke alle verden av tid til krise. Det er for mye som skal rekkes. Ungene skal til førskole om morgen, en barnevogn, bæreposer og alle jobbmappene skal stables bak i bilen før du raskt tar stilling til om du skal forsøke å slå rushet eller vente.

Noen ungdommer sneier sykkelen når de løper for å møte resten av venneflokken. Hverdagen er kanskje det beste eksemplet på at kriser er noe du ganske enkelt lever deg igjennom.