Dette er grunnene til at britene forlater EU

Hopp til innhold

Nesten 17,5 millioner briter krysset av for «forlat EU» på valgseddelen under torsdagens historiske folkeavstemming i Storbritannia. Dermed våknet britene og resten av verden opp til et politisk sjokk fredag: briter flest vil ut av unionen som de har vært medlem av i 43 år.

Hvordan kunne det skje?

Her er åtte grunner til at det ble brexit:

1. Lysten på selvstyre og bestemmelse

«We want our country back!»

Budskapet fra anti-EU-partiet UKIP med den karismatiske lederen Nigel Farage i spissen har vært klart hele veien: EU er antidemokratisk. Og det er ikke bare Farage som har framført det budskapet, sier Storbritannia-ekspert og seniorforsker ved NUPI Kristin Haugevik:

– «Leave»-kampanjen har lyktes godt med å fremme argumentet om at det er mer demokratisk å være utenfor, at det er langt til Brussel. Argumentet har vært at EU er et veldig byråkratisk system og at Storbritannia må ut for gjenvinne kontrollen over egen politikk, sier Haugevik.

2. Opprør mot eliten og en misfornøyd arbeidklasse

– Brexit er en protest mot globalisering og internasjonalisering. Det er et uttrykk for misnøye, spesielt i arbeiderklassen, sier John Todd.

Han er selv nord-irsk, men bor i Norge og er stipendiat ved Universitetet i Oslo. De store partiene, arbeiderpartiet og de konservative, har mistet evnen til å snakke med arbeiderklassen, mener Todd.

– Mange opplever økonomisk ulikhet, de har ikke tilgang på jobber og hus og er derfor skeptiske til globalisering.

Historiker og forfatter Hans Olav Lahlum kaller det et opprør:

– Dette er del av et underliggende opprør mot det bestående etablissementet og den nasjonale politiske eliten - slik vi også ser i USA nå, sier Lahlum.

3. Det store innvandringsspørsmålet

Et av de fire grunnprinsippene i EU er fri flyt av arbeidskraft. I Storbritannia har det betydd at polske statsborgere nå er den største innvandringsgruppa på de britiske øyer, ifølge migrasjonsmyndighetene. Antallet migranter doblet seg fra 1993 til 2013 og beskjeden på UKIP-plakatene høsten 2014 var klar: «No border. No control.»

– Innvandring er på topp over temaer britene er opptatt av, og UKIP har klart å kombinere dette med EU-spørsmålet, sier statsviter John Todd.

NUPI-forsker Haugevik er enig:

– UKIP ble opprinnelig startet som et EU-skeptisk parti, men nå har de innvandring som sin kanskje største sak. Argumentene har vært at arbeidsinnvandrerne har fått en uforholdsmessig stor gevinst av å komme inn i Storbritannia. Budskapet fra UKIP har vært at man ønsker å sikre sine egne borgere først, sier Haugevik.

4. Kampanjene og talspersonene

«Leave»-sida har vært frontet av nevnte Nigel Farage og etter hvert den fargerike og folkekjære eksordføreren i London, Boris Johnson. Mange mener de to er langt mer underholdende enn «Remain»-forkjemper nummer 1, statsminister David Cameron.

– «Remain» har vært lite inspirerende og ganske negative. De har prøvd å bruke store navn som Barack Obama og IMF-sjef Christine Lagarde til å komme med pekefingeren, men det har virket mot sin hensikt. Britene liker ikke å bli fortalt hva de skal gjøre, sier John Todd.

NUPI-forsker Haugevik mener figurer som Farage og Johnson har hatt mye å si:

– UKIP-leder Farage har vært veldig synlig i media. Han har levert enkle og lettfattelige budskap, og Boris Johnson er også en mann som trives godt i mediene. David Cameron og Labour-leder og «remain»-tilhenger Jeremy Corbyn har ikke hatt en like energisk tilstedeværende og remain-kampanjen har ikke hatt helt den samme driven som leave-kampanjen, sier Haugevik.

Les også Ytring: Det umuliges kunst

5. Økonomi

– Storbritannias store bidrag til EU-budsjettet har vært et av «leave»-sidens viktige argumenter mot EU, sier Kristin Haugevik.

«Leave»-kampanjen har kjørt hardt på at britene betaler mye i medlemsavgift og hevdet at Storbritannia sender 350 millioner pund til EU hver eneste uke. Dette har etter hvert blitt tilbakevist av flere medier som The Guardian og BBC, men budskapet har fått feste: EU er dyrt.

I tillegg har arbeidsledigheten økt, påpeker Hans Olav Lahlum:

– Politikerne har sagt at vi trenger EU for å unngå arbeidsledighet. Men det er en velkjent mekanisme at dersom arbeidsledigheten og innvandringen øker samtidig, vil også misnøyen øke, sier Lahlum.

Les også: Industriforbund: «Brexit» kan koste 100 milliarder pund

6. Splittelse innad i det konservative partiet

Statsminister David Cameron har måttet lede landet samtidig som han har frontet en «remain»-kampanje med et nokså uregjerlig konservativt parti i ryggen. I 2011 gikk 81 EU-skeptiske konservative parlamentsmedlemmer ut og støttet en folkeavstemming om EU. I februar i år ble det klart at Londons tidligere ordfører og partifelle av statsminister Cameron, Boris Johnson, ville kjempe for å forlate EU.

– Splittelsen innad i det konservative partiet har hatt mye å si. Statsminister Cameron har hatt en utfordring med å målbære budskapet om at utfordringene Storbritannia har løses best i fellesskap med resten av EU, sier NUPI-forsker Kristin Haugevik.

Hun peker på at Cameron tidligere i år måtte gå til EU for å reforhandle avtalen EU har med Storbritannia.

– Forhistorien med at han i starten av denne prosessen fremhevet en rekke utfordringer med EU-samarbeidet, har nok gjort det vanskeligere for ham å fremme budskapet om fordelene ved EU-medlemskap, sier Haugevik.

Les også: Derfor splitter EU de konservative i Storbritannia

7. Britiske medier

Britiske tabloidaviser er kjent for å være i en klasse for seg når det kommer til oppsiktsvekkende forsider med sterke vinklinger og en forkjærlighet for ordspill.

Statsviter John Todd peker på at mediene under Storbritannias første EU-avstemming i 1975 (da de sa ja til å bli) var positive til EU, mens mange av de største avisene denne gang har vært EU-kritiske. Kristin Haugevik i NUPI mener mediene spiller inn som en del av et større ordskifte:

– Kritisk debatt om tilknytningen til EU er ikke noe nytt i i Storbritannia, og debatten fremstår nokså polarisert. Britiske aviser, og særlig tabloidavisene, bidrar til å nøre opp under skepsisen. Folket har mobilisert rundt denne folkeavstemningen, og det har vært god valgoppslutning. Mange har stemt, sier Haugevik.

Les også: Dette kan Brexit bety for Norge

8. EU-skepsis i fire tiår

Det er et historisk sus over den britiske EU-skepsisen. Storbritannia har aldri klart å bestemme hva de synes om EU, skrev vår London-korrespondent Espen Aas i mai i en forklaring på britenes noe kronglete vei gjennom EU-historien.

– Storbritannia er ikke et hvilket som helst land, sier Hans Olav Lahlum.

Han peker på britisk identitet og nasjonalfølelse som viktige «leave»-faktorer:

– Mens ungdommene er mer positive til EU-medlemskap, har den eldre bølgen som fortsatt husker det britiske imperiet vært svært misfornøyd med Storbritannias situasjon. i EU, sier Lahlum.

Haugevik i NUPI viser også til stormaktstankene og drømmen om verdensherredømme:

– Storbritannias identitet som gammel stormakt har vært et viktig argument for mange av dem som vil ut av EU. De mener Storbritannia ikke kan gjenfinne sin rolle som stormakstaktør som medlem av EU.