Muslimen som ble holdt utenfor

Alassane Ouattara er blitt president i Elfenbenskysten - mot alle odds. Mange mener økonomen fra Det internasjonale pengefondet ikke er ivoriansk nok for presidentstillingen.

Presidentkandidat Alassane Ouattara
Foto: ISSOUF SANOGO / Afp

Alassane Dramane Ouattara (69) - med kallenavnet Ado - har en mor fra Burkina Faso. Og er muslim. Og fra nord i landet. Og har en fransk kone.

Dette brukes mot ham for alt det er verdt i et land som de siste 20 årene har vært et inferno av etnisk og religiøs strid og tilsvarende splittelse mellom nord og sør.

To ganger er han nektet å stille som kandidat i presidentvalg fordi motstanderne mener han er burkinabé og ikke ivorianer.

Det hjelper lite at Ouattara regnes som en strålende økonom, ukorrupt og en god administrator i et land som er på randen av kaos og ruin.

Enerådende president

Alssane Ouattara er født i Dimbokro, som ligger nord i Elfenbenskysten. Økonomiutdannelsen har han fra universitetet i Pennsylvania USA, hvor han også tok sin doktorgrad.

Han har hatt en fremragende internasjonal karriere i Det internasjonale pengefondet, hvor han gikk gradene og endte som nummer to, og i Den vestafrikanske sentralbanken.

Han ble kalt hjem igjen i 1990 av president Felix Houphouët-Boigny.

Houphouët-Boigny, som hadde styrt landet siden det ble selvstendig i 1960, gav ham en oppgave som statsminister: Få orden på økonomien.

Synkende råvarepriser og påfølgende låneopptak hadde ført det ressursrike landet ut i en stor økonomisk krise.

Elfenbenskysten var som koloni en av Frankrikes gullgruver, og det hadde gode utsikter som egen nasjon. Dyrking og eksport av kakaobønner, ananas, kaffe, kokosnøtter og palmeolje gav store inntekter som ble investert i infrastruktur, utdanningsvesen og og helsetjenester.

Alassane Ouattara

Alassane Ouattara regnes som en solid internasjnal fagøkonom.

Foto: ISSOUF SANOGO / Afp

Frem til 1980-årene hadde landet en solid økonomisk vekst, og var regnet som et av de mest stabile i regionen.

Men Houphouët-Boigny var svært eneveldig, og partiet han hadde dannet i 1946 Parti Démocratique de Côte d'Ivoire (PDCI) var landets eneste tillatte helt frem til 1990.

Fem ganger stilte presidenten til gjenvalg, først i 1985 fikk han motkandidater, fra eget parti.

Houphouët-Boignys nære forhold til Frankrike gjorde at den selvstendige nasjonen beholdt båndene til sin tidligere koloniherre. I en avtale fra 1961 heter det at Frankrike garanterer for Elfenbenskystens sikkerhet, mot at landet får ha tropper der.

Fransk kompetanse ble bevisst benyttet i en rekke stillinger, blant annet i offentlig forvaltning. Og franske selskaper har de siste 50 årene hatt en fremtredende plass i landets økonomi.

Valg og demokrati

Samtidig som Ouattara fikk oppgaven som landets økonomiske trollmann, feide en demokratiseringsbølge over Vest-Afrika.

Det gjorde at den politiske kontrollen glapp for Houphouët-Boigny, som måtte godta demokratisering og innføring av flerpartivalg.

Den fremste opponenten var historieprofessoren Laurent Gbagbo, som hadde vendt tilbake fra eksil i Frankrike, dit han i 1980 måtte flykte på grunn av sin politiske virksomhet som Houphouët-Boignys mislikte.

I det første allmenne valget med flere kandidater og partier i 1990, seiret likevel landsfaderen. Han ble gjenvalgt med over 80 prosent av stemmene, og partiet hans PDCI fikk brorparten av representantene i nasjonalforsamlingen

Laurent Gbagbo og partiet Front Populaire Ivorien (PDI) fikk ni seter, og samlet det meste av opposisjonen.

Dominique Ouattara

Franske Dominique Ouattara blir Elfenbenskystens nye førstedame. Ekteparet har fire barn. Selv om mannen er muslim, bærer Dominique smykker som symboliserer et kristent kors.

Foto: SIA KAMBOU / Afp

Etnisk maktkamp

Elfenbenskysten er et lappeteppe av etniske grupperinger, som både har sin årsak i hvordan de vestlige kolonimaktene trakk grensene på kartet og landets store råvarerikdom.

Under kolonitiden flyttet den politiske og økonomiske makten seg fra nord til sør, i nord var og er islam hovedreligion mens i sør befestet kristendommen på seg etter sterk misjonering av europeiske misjonærer.

Abidjan blir landets maktsentrum.

Behovet for arbeidskraft på plantasjene førte til stor mobilitet innad og fra nabolandene, spesielt Mali og Burkina Faso. Under det franske kolonistyret (1893-1960) ble også migrasjon fra andre franske kolonier oppmuntret.

Offisielt regner man at landet teller 60 ulike etniske grupper, med fire dominerende hovedgrupper; kwa, krou, mandé og gur.

Mange av disse går på kryss og tvers mellom Elfenbenskysten og andre afrikanske land.

I desember 1993 dør president Felix Houphouët-Boigny. Det skal bli starten på en etnisk krangel som fortsatt varer.

Henri Konan Bedie

Henri Konan Bédié var den som som satte igang debatten om hvem som er 'ivoriansk' nok. Han er nå tilbake etter flere år i fransk eksil.

Foto: ISSOUF SANOGO / Afp

Ikke ivoriansk nok

En maktkamp oppstår mellom statsminister Alassane Ouattara og talsmannen for nasjonalforsamlingen, Henri Konan Bédié - hvor sistnevnte trekker det lengste strået.

Ouattara velger å trekke seg som statsminister og vender tilbake til Det internasjonale pengefondet.

Av opposisjonens leder Laurent Gbagbo og partiet FPI var han anklaget for å ikke være ivoriansk nok. Mens president Henri Konan Bédié har lansert begrepet «ivoirité» - eller ivorianskhet.

Bédié - som selv er fra sør og kristen - mener Ouattara faller langt utenfor denne «ivorianskheten», og at kwa-folket, som han selv og avdøde president Houphouët-Boigny tilhører, er mer egnet til å styre enn de andre.

Dette får Ouattaras støttespillere til å bryte ut av PDCI og danne partiet Rassemblement des républicains (RDR), som Ouattara senere slutter seg til.

RDR får stor tilslutning av personer med mandé og gur-bakgrunn, grupper som president Bédié mener ikke er tilstrekkelig nok ivorianske.

Laurent Gbagbo, som kommer fra bete-stammen i vest og er kristen, og Front Populaire Ivorien, samler støtte fra krou-folk.

«Lex Ouattara»

Elfenbenskystens politiske liv domineres mer og mer av etnisitetsspørsmålet.

Foran presidentvalget i 1995 vedtas det en «Ouattara-lov».

Her heter det at den som stiller som presidentkandidat ikke kan ha foreldre med ikke-ivoriansk nasjonalitet, og at kandidaten må ha bodd i landet sammenhengende de fem foregående årene.

Ouattara, som da var nestsjef i Det internasjonale pengefondet og hadde bosted i Washington, sa likevel ja til at partiet RDR kunne nominere ham som presidentkandidat.

RDR hadde som mål om å få endret loven de mente var diskriminerende. Men loven ble stående, til gjengjeld ble valget boikottet av alle de største opposisjonspartiene og Henri Konan Bédié - nesten uutfordret - endte med 95 prosent av stemmene.

Fire år senere, julaften 1999, er det likevel slutt. Da tar den avsatte generalen Robert Gueï makten i et militærkupp.

I motsetning til mange andre afrikanske stater, holdt de militære i Elfenbenskysten seg unna direkte innblanding i politikken.

President Bédié søkte tilflukt i den franske ambassaden, før han ble fraktet ut av landet og til Frankrike.

General Gueï stilte som kandidat ved presidentvalget høsten 2000, det samme gjorde Laurent Gbagbo. Og Alassane Ouattara - som hadde vendt hjem igjen for å delta i politikken.

Men opphavet, som muslim fra nord med en mor fra nabolandet, fortsetter å skape splid.

Den tidligere presidenten Henri Konan Bédié hadde nok en gang reist spørsmålet med full kraft før han ble styrtet, for å få rivalen vekk fra banen.

Ouattara selv la høsten 1999 frem papirer som skulle vise at begge hans foreldre var født i Elfenbenskysten, men beskyldes for forfalskning og saken etterforskes.

Landets høyesterett annullerer hans nasjonale identitetskort og avgjør at han ikke er kvalifisert til å stille som presidentkandidat.

Hele valgkampen domineres av spørsmålet om Ouattara har tilstrekkelig nok ivoriansk opphav.

Og lite er endret selv om Bédié er borte fra makten. Folket slutter seg til forslaget om en ny forfatning i en folkeavstemning sommeren 2000. I den heter det at ingen kan stille som presidentkandidat hvis ikke begge foreldrene er ivorianske.

Dermed stod valget samme høst i realiteten mellom Laurent Gbagbo og eks-general Gueï.

Gueï - som har dannet en samlingsregjering og lover å gjeninnføre demokratisk styre - har mer enn nok med å holde styr på sine egne militære kolleger. To ganger blir han forsøkt styrtet av misfornøyde soldater, og da han selv forsøker å kuppe makten på ny - midt under presidentvalget - er det slutt.

Laurent Gbagbo utropes som vinner og blir landets nye president.

Laurent Gbagbo

Selv etter 10 år med borgerkrig har Laurent Gbagbo millioner av tilhengere.

Foto: ISSOUF SANOGO / Afp

Borgerkrigen

Men det blir ingen enkel oppgave. I 2002 eksploderer landet i etnisk vold - hovedårsaken er nasjonalitetsspørsmålet.

Selv presidenten i Burkina Faso trekkes inn i konflikten og avkreves svar om Alassange Ouattara er å regne som burkinabé.

- For oss er saken enkel; han kommer ikke fra Burkina Faso, verken av fødsel, ekteskap eller statsborgerskap. Mannen har til overmål vært statsminister i Elfenbenskysten, svarte Blaise Compaoré.

Militære utbrytergrupper går til angrep i de største byene med makt i blikket.

Franske styrker - som siden selvstendigheten i 1960 har hatt tilhold på en egen militærbase i landet - går inn på president Gbagbo og regjeringsstyrkenes side og får slått ned store deler av opprøret. Også Storbritannia og USA bidrar med styrker til landet, og Nigeria støtter med jagerfly.

Fra Abidjan sprer urolighetene seg.

Opprøret fremstår som organisert, i front er militsgrupper med utspring i det muslimske nord.

President Gbagbo beskylder Ouattara for å stå bak og oppildne, noe Ouattara nekter for.

I 2003 slår de tre sterkeste opprørsgruppene seg sammen og danner Forces Nouvelles. Guillaume Soro pekes ut som leder. Soro regnes som en forsvarer av Alassange Ouattara selv om Ouattara forsøkte å distansere seg fra opprørerne.

Landet er delt i to. Militsgrupper fra begge sider herjer nådeløst. Og opprørerne etablerer langt på vei en egen administrasjon i nord, og truer med å løsrive seg. .

En våpenhvilegrense bevoktes av franske og afrikanske FN-styrker. Ved fransk hjelp blir det også inngått en fredsavtale som inkluderer amnesti og dannelse av en samlingsregjering.

Regjeringen holdt ett år, før Forces Nouvelles og Alassane Ouattaras parti RDR trekker seg i mars 2004.

Situasjonen tilspisses med anti-franske opptøyer, og krigen det bryter løs igjen. Nye fredsavtaler inngås og brytes, før man våren 2007 kommer til en ny avtale som endelig holder.

Endelig på valg

Lederen for Forces Nouvelles, Guillaume Soro blir ny statsminister, militssoldater skal integreres i en ny regjeringshær, en uavhengig valgkommisjon blir oppnevnt - og Alassange Ouattara får tillatelse til å stille i kommende valg.

Da er både valgene til nasjonalforsamling og president, som skulle vært holdt i 2005, utsatt en rekke ganger.

Alassane Ouattara

Alassane Ouattara stemmer ved valget i november.

Foto: ISSOUF SANOGO / Afp

I november når økonomen fra Det internasjonale pengefondet sitt mål, han stiller som presidentkandidat mot sittende president Laurent Gbagbo.

Med i konkurransen er også deres begges rival, tidligere president Henri Konan Bédié, som også er tilbake i landet. Bédié og Ouattara inngår til og med en avtale, de skal støtte hverandre hvis det blir en runde to, med en av dem mot Gbagbo.

Denne gangen lar Bédié begrepet «ivoirité» ligge. I stedet er det Gbagbo som kjører hardest på dette. Han beskylder også Ouattara for å være en lakei for Frankrike.

Det blir uansett Ouattara mot Gbagbo, og kandidaten som i 20 år er blitt nektet å delta, vinner. Han får 54 prosent av stemmene mens presidenten får 46.

Over for Gbagbo

Men forviklingene er ikke over ennå.

I det lederen av landets nye uavhengige valgkommisjon skal kunngjøre valgresultatet - som er godkjent av FN og de internasjonale valgobservatørene - på direktesendt TV, forsvinner de offisielle papirene.

Valgkommisjonen har etter loven en fastsatt frist på å erklære resultatet, før grunnlovsrådet overtar. Og fristen ryker. Rådet annullerer 500.000 stemmer, hovedsakelig fra pro-Ouattara-valgdistrikter i nord, og erklærer president Gbagbo som gjenvalgt.

Den halve millionen stemmer tilsvarer rundt 10 prosent av det totale antallet stemmer.

Laurent Gbagbo

Laurent Gbagbo viser seierstegn etter å ha avlagt presidenteden.

Foto: THIERRY GOUEGNON / Reuters

Alassane Dramane Ouattara

Men presidented avlegger også Alassane Ouattara.

Foto: ISSOUF SANOGO / Afp
4. desember 2010 avlegger Laurent Gbagbo presidenteden til lederen av grunnlovsrådet. Få timer senere svarer Alassane Ouattara med å avlegge sin ed.

8. desember anerkjenner et samlet FNs sikkerhetsråd, støttet av Den afrikanske union, Ouattara som Elfenbenskystens rettigmessige valgte president.

Det skal gå fire måneder til før han overhodet kommer i nærheten av presidentpalasset. Verdenssamfunnet forsøker de sanksjonsmulighetene de har, før de lar FN-soldatene og den franske styrken gripe til våpen.

Og i går var det slutt for Laurent Gbagbo.

Nå håper man at Alassange Ouattara viser seg frem som den stjerneøkonomen han har ry på seg for å være. Mannen som så lenge ble holdt utenfor, har et helt land å bygge opp igjen.

SISTE NYTT

Siste nytt