Verdens yngste diktator er tilbake

Jean-Claude Duvalier ble utnevnt til president på livstid som 19-åring, da faren Francois Duvalier i 1971, før sin død, utropte sin eldste sønn til sin etterfølger. Han ble med det verdens yngste statsoverhode.

• Les: «Baby Doc» tilbake i Haiti
• Les: Baby Doc på veg heim til Haiti

Brutalt regime

Faren, Francois Duvalier, hadde da styrt Haiti eneveldig siden 1957.

Året tidligere hadde et militærråd tatt makten i landet, og legen og statsråden Duvalier ble deretter utropt til president. Det skulle bli starten på ett av verdens mest beryktede diktaturer.

Duvalier, som hadde gjort en stor medisinsk innsats i kampen mot tropiske folkesykdommer, fikk tilnavnet «Papa Doc».

«Duvalier» styrte med bruk av voodoo-religiøse virkemidler, og ikke minst med sin fryktede sikkerhetsstyrke «Tontons Macoutes», som holdt befolkningen og opposisjonelle i sjakk med sin brutale fremferd. Både virkelige og innbilte fiender fikk lide.

På midten av 1960-tallet hadde titusentalls haitianere flyktet til USA, Canada og naboland i Karibien.

Den en gang så blomstrende plantasjeøkonomien var det bare rester igjen av. Fra å være en rik sukker- og kaffeprodusent, var Haiti blitt ett av verdens fattigste land.

I redsel for at Duvalier skulle alliere seg med Fidel Castro og det kommunistiske Cuba, brøt aldri USA med Haiti, og støttet i stedet opp om Duvaliers styre, selv om den amerikanske bistanden med jevne mellomrom ble frosset.

«Papa Doc» hadde den katolske kirkens, jordeiernes og deler av borgeklassens støtte, de som fryktet at allmuen skulle ta over styringen. Han overlevde en rekke kuppforsøk, og da han døde i 1971 tok altså hans 19-årige sønn over.

Rasestrid

Jean-Claude Duvalier nøt en større popularitet enn faren, blant annet fordi han fremstod mer personlig, mindre alvorlig og mindre brutal.

«Papa Doc» ble betegnet som en arbeidsnarkoman som hadde kontroll på smått og stort i landet, sønnen «Baby Doc» elsket å spille cello, likte raske biler og vakre kvinner.

Han ble betraktet som overfladisk, og en smule dum. Tilnavnet «Baskethead» forfulgte presidentsønnen fra oppveksten, og journalister som overvar presidentinnsettelsen i 1971 beskrev han som en bajas, mer interessert i moro enn alvor.

Politikk var han i hvert fall kun måtelig interessert i, og overlot størsteparten av styringen til søsteren Marie-Denise, moren Simone og farens mangeårige tjener Luckner Cambronne, som ble sagt å være morens elsker.

Observatører gav styret «Baby Doc» få måneder, det holdt i 15 år. Mye takket være farens gamle maktstrukturer.

«Tontons Macoutes» var fortsatt i funksjon, og det er senere anslått at rundt 40.000 mennesker ble myrdet i årene fra 1971 til 1986.

Takket være høye råvarepriser, en viss industrialisering, utenlandske investeringer og storstilt amerikansk bistand, fikk landet en viss økonomisk utvikling på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet. Omleggingen ble kalt «jeanclaudisme», og man håpet på bedre tider.

Siden 1930-tallet hadde det vært sterke motsetninger mellom republikkens blandede elite, som var etterkommere av de franske kolonistene og afrikanske slaver, og de svarte, som var etterkommere etter slavene. Haiti ble i 1804 ble erklært som verdens første frie svarte republikk.

USA invaderte landet i 1915 i et forsøk på å demme opp for europeisk - og spesielt tysk innflytelse - og da de dro 19 år senere, ble den politiske makten overdratt til den gamle eliten. Dette førte til fremveksten av en nasjonalistisk og sosialistisk politisk bevegelse blant de svarte.

«Papa Doc» hadde sin bakgrunn i denne bevegelsen, og politikken var preget av det. Under sønnens styre ble denne ideologiske striden lempet på.

En viss pressefrihet ble tillatt, og det ble åpnet for å kunne kritisere styresmaktene. To politiske partier ble godkjent, og folk fikk lov til å holde demonstrasjoner. Men liberaliseringen fikk kort levetid, før maktmisbruket, bruddene på menneskerettighetene, bannlysningen av enhver opposisjon og den hemmende korrupsjonen fortsatte som før.

Presidentfruen

I 1980 kom det avgjørende skiftet for «Baby Doc».

Mot moren og søsterens vilje, giftet han seg med Michèle Bennet. Hun var en skilt tobarnsmor, kjent for sin skjønnhet, utdannet i USA og datter av en kaffebaron. Bryllupet var datidens mest kostbare. Tre millioner dollar kostet herligheten.

Michèle rivaliserte med presidentmoren om innflytelse over presidenten.

Den nye førstedame ønsket at ektemannen skulle fremheve seg i langt sterkere grad som landets ubestridte leder, og utviste kun forakt for synet om at en leder trenger en viss oppslutning fra folket.

Som presidentfrue brukte hun millioner av dollar på juveler og smykker, kledde seg i klær fra verdens fremste motehus og dro til stadighet på luksuriøse ferier. Pengene hun brukte kom blant annet fra landets tobakksmonopol, som Duvalier-familien hadde hånd om og brukte som sin private sparebøsse.

Hun sørget for enda større fordeler for sin allerede mektige sin far, og presenterte ektemannen for bruk av narkotiske kultstoffer.

Og ingen var i tvil om hvem som var sjefen i presidentpalasset og over regjeringen. Etterhvert tok presidentfruen avgjørelser på landets vegne, mens presidenten var opptatt med å kjøre racerbil eller cruise rundt med sin luksusyacht.

Michèle Bennet ble etterhvert mer forhatt enn sin mann.

Pavens tale

I 1986 var det slutt for Duvalier-familien.

Da hadde det vært to år med intense opprør. Flere naturkatastrofer hadde rammet øya, landet var definert som sentrum for den nye AIDS-epidemien, ja selv grisene var rammet av afrikansk svinefeber og måtte slaktes.

Turistene hadde forlengst sluttet å komme, og haitianerne selv flyktet i hopetall. Rundt 100.000 forlot landet på få år. Nasjonaløkonomien var i elendig forfatning, og hadde vært det lenge. I 1985 produsert haitiske kaffebønder kun halvparten av det de gjorde på 1960-tallet.

Det avgjørende vendepunktet kom da pave Johannes Paul II under et besøk i 1983 offentlig erklærte i en tale at «her må ting endres». Det ble et moralsk startskudd for folks protester.

En folkeavstemning i 1985, som skulle bevise folket oppslutning om landets president, endte i en ydmykende affære.

Til slutt fryktet selv militæret å bli dratt med i et kommende fall, og landets mektige militærsjef Henri Namphy og hans offiserer vendte sin president ryggen.

Jean-Claude var mindre maktglad enn sin far, og langt mer opptatt egen sikkerhet og formue. Etter internasjonale meklingsforsøk, underskrev han avtalen om å forlate landet.

Den 7. februar 1986 gikk han om bord i et militærfly USA stilte til disposisjon.

Med på flyet var hans kone, barn, mor og andre familiemedlemmer. I lasterommet var store deler av landets kontantbeholdning. På konti i utenlandske banker var millionene som familien gjennom mange år hadde syltet ned.

Duvalier-følget har siden hatt hovedbase på den franske riviera. Verken ekspresidenten eller familien har formelt asyl i Frankrike, men har bodd der «i forståelse med franske myndigheter». Franske myndigheter ønsket opprinnelig at de skulle reise videre, men ingen land ville ta imot dem.

«Baby Doc» var da han flyktet, god for rundt 120 millioner dollar. Men beløpet er nå langt mindre. Amerikanske myndigheter frøs familiens konti i amerikanske banker og la beslag på en yacht i Miami og fire leiligheter på Manhattan.

Det tidligere presidentparet fortsatte i noen år å leve på stor fot, og på en Paris-tur brente den tidligere presidentfruen av en halv million dollar på smykker.

I 1990 skilte ekteparet seg, og siden gikk det nedover. Penger og hus ble beslaglagt, telefonen sperret av France Telecom på grunn av ubetalte regninger og han ble kastet ut av sin leide villa på grunn av ubetalt leie.

Mens hans eksfrue og to barn bor i et bedre strøk av Paris, har «Baby Doc» selv de siste årene bodd i et leid hus i Vallauris sammen med sin mor Simone, fire hunder, og kjører en gammel Opel.

I 2007 bad den tidligere presidenten sine landsmenn om unnskyldning, for ugjerningene som ble begått under hans styre og alle feilene han gjorde.

Da jordskjelvet rammet i fjor, tilbød han sin hjelp, men landet betakket seg.

Det siste haitianerne så i 1986, var en forskremt president bak sotede ruter i sin limousin.

Nå er han altså tilbake.