Det spektakulære nederlaget i Afghanistan

Nederlaget har virket uunngåelig for alle som har tatt seg tid til å følge med på Afghanistan. Troen på at amerikansk og alliert innsats kunne vinne krigen, forsvant for lenge siden.

Måten det har skjedd på den siste uka er likevel spektakulær.

Etter tjue år med blod, svette og enorme pengesummer, skulle man anta at verdens mektigste militærallianse i det minste klarte å trekke seg ut med verdighet. Det skjedde ikke.

I stedet har vi vært vitne til en kollaps av historiske dimensjoner, som både krever ettertanke og sannsynligvis får politiske konsekvenser.

11. september endret alt

Verden var et annet sted da Taliban tok makten første gang, i 1996. Det var før internett ble ordentlig utbredt, det var før sosiale medier ble allemannseie, det var før Hongkong var tilbakeført fra Storbritannia til Kina og mens USA fortsatt stod igjen som seierherre og enerådig stormakt etter Sovjetunionens fall.

Terrorangrepene i USA 11. september 2001 brakte verden i en ny fase. USA med allierte startet en krig mot terror. I første omgang gikk de til krig mot Al Qaida og organisasjonens leder Osama bin Laden, som stod bak angrepene, og Taliban, som hadde latt gruppen operere i Afghanistan.

Krigen var suksessfull og rask. Plutselig stod USA i samme rolle som andre verdensmakter har gjort før dem: Med soldater i Afghanistan. Det hadde ingen planlagt for.

Ved et veikryss

Til forskjell fra tidligere kriger, hadde USA og Vesten bred støtte da de gikk inn i Afghanistan. Terrorangrepene i USA var så voldsomme at de avkrevde et svar.

Talibans skrekkvelde var umulig å forsvare. Særlig behandlingen av kvinner fikk stor oppmerksomhet og vekket avsky over store deler av verden.

Natos artikkel fem om at et angrep på ett land, er et angrep på alle, ble satt ut i praksis. USA fikk med seg allierte inn i krigføringen og gjenoppbygningen av Afghanistan, inkludert Norge. Vi stod ved et veikryss.

«Norges engasjement i Afghanistan er et av de viktigste og mest spesielle utenrikspolitiske oppdrag vi noensinne har påtatt oss», skrev daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre i boka med den optimistiske tittelen Å gjøre en forskjell noen år etterpå.

Norge var ikke alene. Sammen med USA gikk vestlige europeiske land tungt inn i det sentralasiatiske landet både for å bekjempe terror, men også for å bygge opp et nytt regime som skulle styre på demokratiske prinsipper.

Tilnærmet umulig å lykkes

Selv om Det britiske imperiets nederlag og Sovjetunionens knefall i Afghanistan var godt kjent, var det den gang en tro, bevisst eller ubevisst, på at det denne gangen skulle bli annerledes.

Feil ble åpenbart gjort lokalt underveis, men av grunnleggende betydning var det også at Afghanistans beliggenhet og forbindelser til sine naboland, gjør det umulig å se på landet isolert, og tro at man skal lykkes.

Selv reiste jeg i 2009–2010 fra Karachi i Pakistan til Kabul i Afghanistan for å undersøke forbindelsene mellom landene, og se hvordan maktspillet mellom dem utspilte seg. Jeg intervjuet en pakistansk Taliban-leder i grenseområdene mot Afghanistan som sa at før hadde de ikke håp, men nå trodde han at de ville vinne krigen snart.

Han fikk rett, om enn ikke helt på den måten han hadde håpet. I Pakistan er Taliban slått tilbake, men de har kunnet bruke grenseområdene til å trene, hvile og planlegge kampen i Afghanistan. I praksis gjorde dette det tilnærmet umulig å lykkes militært i Afghanistan for USA og Nato. Man kan spørre seg hvor moralsk det har vært av våre politikere å sende soldater inn i en krig med et slikt grunnlag.

Ikke snakket på to måneder

Et annet spørsmål er hva dette får å si for USA og Vestens innflytelse i verden. Det er ikke noen tvil om at det er et maktpolitisk nederlag, kanskje det største siden andre verdenskrig.

Det trenger ikke være fatalt. USA har vist evne til å komme seg etter sviende nederlag, men det skjer i en tid hvor stormaktskonkurransen er hardere enn på lenge, særlig i forholdet til Kina.

Jeg er også spent på om dette kommer til å påvirke vestlig samarbeid. USAs allierte har ikke hatt noen påvirkning på amerikanernes beslutning om å trekke seg ut av Afghanistan. Kommunikasjonen mellom president Joe Biden og europeiske ledere har vært så å si fraværende. Biden har ikke engang snakket med Natos generalsekretær på to måneder.

Hvordan kunne det skje?

Selv om vestlige politikere ikke lenger snakker så høyt om det nå, så ligger det også et enda mer grunnleggende spørsmål i vårt afghanske nederlag: Hva vil dette bety for våre grunnleggende verdier? Verdier som åpenhet, demokrati, like rettigheter uavhengig av kjønn og etnisitet, og troen på at disse er et gode for verden?

Demokratiet har lidd mange tilbakeslag den siste tiden. Men der for eksempel Irak kan legges ganske alene på amerikanske skuldre, og der den arabiske våren i stor grad skyldtes interne forhold, så eier vi alle det som nå har hendt i Afghanistan sammen.

Det gjenstår å se hvordan Taliban vil styre landet denne gangen. Men mer enn noe annet tenker jeg på alle afghanerne på grasrotnivå som trodde på disse verdiene, som engasjerte seg for en demokratisk og åpen framtid.

Da Natos generalsekretær Jens Stoltenberg holdt pressekonferanse denne uka, fikk han et spørsmål fra en gråtkvalt og fortvilet afghansk journalist i eksil. Hvordan var det mulig at USA og EU, som sivilisasjonens toppunkt, som hadde slått nazismen og fascismen, kunne lide et sånt nederlag mot Taliban? Hvordan kunne de etter 20 års innsats la Afghanistan gå tilbake til det som har vært?

Hun spurte på vegne av flere enn seg selv, hun spurte i grunnen for oss alle.

• Les også: Stoltenberg erkjenner at deler av etterretningen ikke var god nok