Det som terroren ikke dreper

På Cafe bonne Bière ble fem mennesker drept under terrorattentatet i Paris. Men varmen der inne forteller mye om menneskers egenskap til å gå videre.

Cafe la Bonne Biere

Cafe Bonne Bière er det eneste utestedet som har åpnet etter terrorangrepet. Varmen man kjenner her inne viser menneskers evne til å gå videre når det forferdelige skjer, skriver Åse Marit Befring i sitt siste korrespondentbrev.

Foto: Åse Marit Befring / NRK
Åse Marit Befring
Europa-korrespondent

– Har du bestemt deg, spør han. Hånden hans hviler på skulderen min. Jeg smiler som en reaksjon på den betryggende berørelsen: – Suppe, takk.

Jeg har funnet et bord midt i lokalet. Den røde velurstolen i 1950-tallsstil føles lun og god. Langs vinduene sitter folk ved runde teakbord.

Cafe Petit Biere i Paris

Kafé Bonne Bière er et populært sted å gå ut.

Foto: Åse Marit Befring / NRK

En flaske hvitvin deles mellom fire godt voksne og velkledde menn. Et yngre par spiser hamburger. Andre drikker espresso i små kopper. Atmosfæren er avslappet.

Nå er hånden der igjen. – Vi har bare Potimarron, sier han. – Det er fint, svarer jeg, om den tykke gresskarsuppen.

Mennene ved vinduet reiser seg og går. En vennegjeng ved et langbord bestiller en ny flaske rødvin.

– Unnskyld, kan jeg ta menyen? En ung mann i rødrutet skjorte smiler til meg, og han og en kamerat setter seg ved det ledige vindusbordet. Et eldre par flytter seg lenger inn i lokalet.

Folk har tatt tilbake utelivet

Folk er tilbake og koser seg på utestedet der fem mennesker mistet livet

Foto: Åse Marit Befring

Det var slik det var den kvelden også, tenker jeg her jeg sitter og skriver på dette korrespondentbrevet. Folk kom og gikk. Venner og kjærester. De nøt gode samtaler eller noe godt å spise og drikke.

Fredag kveld. Fredag den 13. november 2015. Det var en etterlengtet start på helgen.

Og så kom de. To bevæpnede menn. De skjøt mot menneskene som satt ved utebordene. Flere kuler penetrerte vinduene, før drapsmennene fortsatte sin dødelige ferd nedover gata til nabokafeen noen meter bortenfor.

På Cafe bonne Biere ble fem mennesker drept. Fem tilfeldige ofre for terroren i Paris.

Jeg kjenner på redselen alle må ha følt i lokalet og må blunke bort noen tårer.

Selv landet jeg på flyplassen Charles de Gaulles morgenen etter at skuddene falt. Det var absurd. Jeg skulle dekke det andre terrorangrepet i den franske hovedstaden i 2015.

Fra Malta, Roma og Paris

Jeg hadde kommet fra Roma, men før det hadde jeg vært på Malta for å dekke et møte om den store nyhetssaken den siste tiden; flyktning- og migrantstrømmen til Europa.

Statsledere fra EU og Schengenlandene var der for å forsøke å finne løsninger. Møtet hadde kommet i stand etter den verste båttragedien i Middelhavet noensinne, men hadde siden fått et annet fokus. Det grenseløse Europa var i fare grunnet den massive innvandringen. At Schengen også skulle bli utfordret igjen et par dager senere visste ingen da.

I kofferten hadde jeg fått plass til et par dressjakker, sommertopper, sandaler og joggesko blant det tekniske utstyret. Det ble ikke behov for så mye klær, tenkte jeg. Malta meldte om over 20 grader.

Men bare ett døgn etter at jeg kom dit, sprakk nyheten om at Krekar var pågrepet og ønsket utlevert til Italia.

Så mens jeg onsdag kveld intervjuet den norske statsministeren på borgmuren i Valletta, tråkket jeg inn på det innrøkte kontoret til den italienske påtalemyndigheten i Roma dagen etter.

Påtaleansvarlig hadde nok andre bekymringer enn sigarettens skadevirkninger siden han er på mafiaens dødsliste etter å ha satt mange bak lås og slå. Nå ville han Krekar utlevert mistenkt for å lede et terrornettverk.

Terrorfredagen

Den påfølgende kvelden hadde jeg akkurat bestilt dessert på en restaurant i sentrum av Roma da meldingen kom:

"En person har løsnet skudd med et grovkalibret våpen mot en kafé i det 11. arrondissementet i Paris, ifølge en journalist fra Le Monde som er på stedet"

Jeg sendte meldingen videre til nyhetssenteret, og noen minutter etterpå ringte desken. Det var ikke tvil. Et nytt terrorangrep var på gang i Paris.

Sjokoladekaken ble med i en doggy bag. Jeg dro tilbake til hotellet, grep kamera og sendeutstyr og gikk ut på gata og rapporterte utover natta.

De var ikke Charlie Hebdo

En av mennene på Cafe Bonne Biere nipper til vinen og kikker gjennom vinduet på dem som stopper opp. Utenfor ligger det fortsatt blomster og lys. Noen tar bilder, mens andre bare står og ser. En dame korser seg når hun oppdager et fotografi over et av terrorofrene.

Bildene og minneordene bærer preg av å ha ligger ute i vær og vind en stund. Blomstene har visnet, og lysene er blåst ut.

Å komme til Paris lørdag den 14. november var som å bli satt 11 måneder tilbake, men samtidig var det ikke likt. Det var stille. Ingen ropte ut at de var Charlie. For hvem var de egentlig nå?

Det var også noe annet og skremmende ulikt som fikk franske myndigheter til å innføre unntakstilstand.

Etter terrorangrepet i Paris kom det for en dag at det grenseløse Europa utgjorde en potensiell fare. Og at det var lett å skjule seg blant uskyldige migranter og flyktninger.

Minst to av terroristene hadde kommet til Europa via Hellas fordekt som båtflyktninger.

Også den antatte lederen for attentatet skal ha kommet til Leros i oktober. Der skal han ha fått behandling på et sykehus for en skade i foten.

Hjelpearbeiderne husker den franske aksenten hans. Etterpå kjøpte han ferjebillett hos et reisebyrå og dro til Athen.

Ukontrollert innvandring

Til øya Leros kommer rundt 400 migranter og flyktninger hver eneste dag, mens det til naboøya Lesbos kom opp mot 4000 daglig i oktober, altså samtidig med at terroristene entret Europa.

Mor og barn kommer med gummibåt til Lesbos

En mor med to barn har kommet i land med gummibåt

Foto: Åse Marit Befring

Jeg sto selv på en steinete strand tidlig i høst og så den ene gummibåten etter den andre komme putrende over stredet fra Tyrkia til Lesbos.

Menneskene om bord uttrykte en enorm lettelse og glede da de nådde Hellas.

gutt fra båt

En syrisk gutt var lykkelig da han kom i land etter båtturen.

Foto: Åse Marit Befring

En gutt på 9–10 år hoppet i vannet før gummibåten han satt i nådde land og kom mot meg mens ansiktet sprakk opp i et stort smil.

En mor satt seg med barnet hun hadde i fanget og gråt over å ha klart det. En eldre kvinne fikk hjelp av sine to sønner til å trå sine første skritt på et nytt kontinent.

Bestemor på ny grunn

En eldre kvinne får hjelp til å sette foten på Europeisk jord

Foto: Åse Marit Befring

De takket. Kanskje fordi de var lettet over å være i live.

To små søstre gikk forsiktig ut i vannet igjen med klær og sko på for å finne ut om havet virkelig var så farlig som de voksne ville ha det til.

Frivillige ga dem vann og varmetepper. Verken tollmyndigheter, politi eller hjelpeorganisasjoner ventet på dem.

Et gresk og et tyrkisk kystvaktskip duppet noen kilometer bortenfor. Det så ikke ut til å være deres ansvar.

EU skylder på Italia og Hellas

Hellas og Italia har lenge fått kritikk for å ha åpne grenser inn mot Europa, og for å la migranter reise videre nordover uten at de har avgitt fingeravtrykk.

Med den massive innvandringen de siste månedene har hele Schengen-samarbeidet blitt satt i spill. 20 år etter at det ble passfrihet, har flere europeiske land innført grensekontroll igjen.

Jeg har ikke tall på hvor mange flyktningmøter jeg har dekket der politikerne har forsøkt å bli enige om hvordan de skal håndtere migrasjonen.

De har kommet opp med noen løsninger, men det går veldig sakte og har ennå ikke gitt noen effekt.

Rett før jul gikk stats- og regjeringssjefene i EU inn for å opprette et slags "Schengenpoliti", som skal overta grensekontrollen når medlemslandene ikke klarer det selv.

Hellas var sterkt imot dette forslaget, som kom fra Ungarn; altså landet som tidligere er stemplet som inhumant i sin asylpolitikk. Den greske statsministeren snudde etter massivt press.

Men å beskylde Hellas og Italia for sviktende grensekontroll er en enkel måte for EU å fraskrive sitt eget ansvar på.

Har vi glemt tragediene på havet?

I starten av min periode som korrespondent ble ikke menneskene som ble smuglet over havet til Europa oppfattet som viktige nok for Nord-Europas ledere.

De reagerte samstemt med sjokk og sorg da nærmere 400 mennesker druknet utenfor den italienske øya Lampedusa høsten for to år siden. Men ingen så det som sitt ansvar å gjøre noe for å forhindre neste tragedie.

Det ble overlatt til Italia, som advarte om at de ikke var i stand til å håndtere det.

Det året, 2013, kom dobbelt så mange migranter til Europa over Middelhavet som året før.

ordfører lampedusa

Ordfører på Lampedusa, Giusi Nicolini, mener EU altfor lenge lukket øynene for det som skjedde.

Foto: Åse Marit Befring

Lampedusas ordfører er en dame med bein i nesa, og hun tok alle midler i bruk for å få den oppmerksomheten denne saken fortjente.

Hun omtalte Middelhavet som en "kirkegård" og slo inn dører bokstavelig talt for å gjøre det mulig for media fortelle om tragediene bak tallene.

Slik hadde det seg at jeg sto inne i en flyhangar og så flere hundre kister oppstilt med hver sin røde rose på lokket. Det som var tyngst å ta inn over seg var alle de små barnekistene.

kister lampedusa

Nærmere 400 mennesker omkom høsten 2013 i et forlis rett utenfor Lampedusas kyst

Foto: Åse Marit Befring

Om bord på kystvaktskip

Det var også døde barn kapteinen på kystvaktskipet Fiorillo synes var vanskeligst å håndtere.

Spesielt slet han med minnet over en druknet syrisk gutt som lignet sønnen hans.

Men å redde flyktninger på havet mente han var det mest meningsfulle han hadde gjort. Italia satt i verk en redningsoperasjon alene da de andre Europeiske landene sa nei.

Som første TV-journalist fikk jeg høsten 2014 bli med på Middelhavet uten fotograf om bord i et trangt kystvaktskip. Det var tre døgn som gjorde et uslettelig inntrykk over hva mennesker er villige til å risikere for å komme til Europa.

Åse Marit Befring rapporterer hjem til NRK fra MS Fiorillo i Middelhavet

Om bord på det italienske kystvaktskipet Fiorillo høsten 2014 ble det sterke inntrykk

Foto: Alessandra Magiorani / NRK

En kvinne kunne knapt gå fordi hun var blitt voldtatt så hofta brakk. En ung mann ble lagt i stabilt sideleie, og broren hans voktet over ham hele natta fordi nyrene hadde sviktet. Og unge jenter hadde flyktet fra Nigeria og Boko Haram. Blikk sa mer enn ord. Mange gråt stille tårer, og det var ikke av glede.

Det året døde enda flere på havet enn året før.

Et halvt år senere, våren 2015, traff jeg ordføreren på Lampedusa igjen etter det verste flyktningebåt-forliset noensinne med mellom 8 og 900 døde.

– Dette er vår tids holocaust, sa hun da. På halvannet år hadde lite skjedd fra EUs side, men nå satt unionen i gang en større operasjon for å passe yttergrensene og redde båter som forliste.

Grenser, terror og migrasjon

Innen neste sommer skal Schengens i gang med sin overnasjonale grensepatrulje.

Allerede nå er grensene i Europa forandret. Jeg må vise pass på toget mellom Brussel og Paris, og i togsettene patruljerer væpnet politi.

Åse Marit Befring rapporterer fra Cafe La Bonne Biere i Paris etter terrorangrepet i november 2016

En kveld etter terrorangrepet sto jeg selv utenfor restauranten og rapporterte

Foto: Bert Debraeve / NRK

Europa mener det viktigste nå er å vokte grensene så ikke flere kommer ulovlig inn i Europa.

Frankrike og Tyskland sto sammen om det uka før jul. Tyskland grunnet migranter. Frankrike fordi landet vil hindre fri bevegelse for terrorister i Europa.

Kelneren setter røde stearinlys på bordene. Mørket har falt på. Stadig kommer folk inn og skuer etter et ledig bord uten å finne noe på Cafe Bonne Bière.

rose gjennom kulehull

Noen stakk roser gjennom kulehullene på Cafe Bonne Bière

Foto: Åse Marit Befring

Flere utrykningskjøretøyer passerer med blinkende blålys og sirene. Ungdommene ser ikke ut til å bry seg, men noen turister snur seg nervøst.

Jeg betaler, og spør kelneren om han var på jobb den kvelden. Han blir helt satt ut, og glemmer å gi tilbake på 50-lappen. Jeg beklager og går ut.

Jeg sto selv utenfor her på direkten i Dagsrevyen en kveld.

Da var roser stukket inn i kulehullene. Nå er vinduene byttet ut. Sakte blir sårene borte, og hverdagen faller på plass igjen.

meme pas male

En gjengivelse av et kjent bilde fra fredsdagen etter 2. verdenskrig henger på veggen mellom to av utestedene som ble angrepet.

Foto: Åse Marit Befring

Hvem var de egentlig i dagene etter attentatet? De var Paris.

Nå vender jeg ryggen til kontinentet. Europa har i min periode som korrespondent gått fra å være et kontinent av økonomisk krise til å bli et sted der folk søker håp om et bedre og tryggere liv. Men det er også et kontinent med hat og fanatisme blant unge mennesker som ikke finner noen tilhørighet.

Men varmen på Cafe bonne Biere forteller at mennesker evner å gå videre.

je suis une terrasse

'Jeg er på terrassen', står det. Eieren av utestedet mener de må ta hverdagen tilbake for å vinne over terror og frykt.

Foto: Åse Marit Befring

NRK anbefaler

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt