Det russiske utvandrermiljøet gjennom tidene

«I den hengtes hus snakkes det ikke om reip!» Dette russiske ordtaket fikk gyldighet i luksushuset som oligarken Boris Berezovskij etterlot ved Ascot.

Boris Berezovskij

Oligarken Boris Berezovsky (innfelt) bodde i et herskapshus i Sunningdale sørvest for London. Bare taket av huset er synlig bak hekkene.

Foto: Ben Stansall/Alastair Grant / AFP/AP
Hans-Wilhelm Steinfeld, Analyse

Et annet ordtak er, at kan du ikke snakke pent om de døde så skal du ikke si noen ting.

Boris Berezovskij var en strålende doktor i matematikk. I 1989 startet han sin rikdom ved å stifte LogoVAZ, privatiseringen av personbil-industrien i Sovjetunionen.

Han var aldri noen politisk figur under de viktige årene med glasnost. Men under president Boris Jeltsin slo han seg opp ved å finansiere Jeltsins valgkamp i 1996. Etter det ble Berezovskij nestleder for Russlands nasjonale sikkerhetsråd.

Jeg traff ham over en øl under toppmøtet mellom presidentene Jeltsin og Bill Clinton i Helsingfors i slutten av mars 1997.

Politisk var Boris Berezovskij vestvennlig, men forsvarte president Jeltsins motstand mot NATO-utvidelsen østover:

– Hvorfor må dere gjøre dette når demokratene styrer Kreml? Jeg forstår balternes trang til trygghet, men ta dem heller inn i NATO når nasjonalistene får makten i Kreml!, sa Boris Berezovskij til NRK den gangen.

Vladimir Gusinskij og Boris Jeltsin

Russlands daværende president Boris Jeltsin i samtale med oligarken Vladimir Gusinskij under åpningen av den nye synagogen i Moskva 2. september 1998.

Foto: Reuters

Sammen med de andre, jødiske oligarkene Vladimir Gusinskij, Roman Abramovitsj, Mikhail Khodorkovskij og Mikhail Fridman fikk de innflytelse over Boris Jeltsin, som var med dem og åpnet Moskvas nye synagoge.

Brøt med Putin over Tsjetsjenia

Boris Berezovskij dro i landflyktighet etter brudd med Vladimir Putin i spørsmålet om Tsjetsjenia. I London kom det til konflikt med Roman Abramovitsj om skyld og uskyld i deres russiske forretningsverden, der begrepet uskyld er et fremmedord. Men i fjor høst tapte Berezovskij mot Abramovitsj i retten i London i striden om økonomiske oppgjør fra årene de begge bodde i Moskva.

Berezovskij og Abramovitsj

Boris Berezovskij og Roman Abramovitsj på vei ut av den russiske nasjonalforsamlingen Dumaen i år 2000, den gang de fortsatt var venner.

Foto: Ivan Sekretarev / AP

Slik endte Berezovskij og Abramovitsj som fiender i den britiske hovedstaden i fjor høst. Formuen til Boris Berezovskij skrumpet i den grad at han ikke lenger kunne betale advokatregningene til enken etter sin protegè, Marina Litvinenko.

Hennes mann Aleksandr ble myrdet i London med polonium. Ved enden av Berezovskijs liv fremsto han som en russisk oligark som hadde store evner når det gjaldt å akkumulere rikdom så lenge han virket i det urene, russiske farvannet.

Men han hadde ikke evnen til å bevare og øke sin rikdom i Vesten, der mer gjennomsiktige forhold rådde.

Roman Abramovitsj har beholdt en livlinje til Putin og dermed bevart sine penger i Russland: «Vi ber bare Abramovitsj om penger, han har så mye gryn!» – sa Vladimir Putin med oligarken på første benkerad da Russland ble tildelt Fotball-VM 2018 i FIFA-hovedkvarteret i Zürich. Abramovitsj kjøpte den engelske fotballklubben Chelsea nærmest som en hobby-markering i sin tid.

Den russiske diaspora i London

Først da kommunismen brøt sammen valgte de nyrike russerne London som tilfluktssted, der russere helt fra 1917 valgte Paris.

- De nyrike russerne eier halve London!, spøkte Mikhail Gorbatsjov 17. mars 2011 under en tale i residensen til den britiske ambassadør her i Moskva.

- Så lenge jeg styrer dette landet, kan ikke mange i London-diasporaen vende hjem til Russland!, sa president Vladimir Putin i fjor. Det er en sannhet med modifikasjoner. Jurij Mikhailovitsj Luzhkov var borgermester i Moskva i 19 år, en av patriarkene i postsovjetisk, russisk politikk.

Han ble avsatt høsten 2011 av daværende president Dmitrij Medvedev «fordi Borgermesteren har forspilt min tillit!», som Medvedev sa.

Bakgrunnen var denne: Borgermesterens kone Jelena Baturina slo seg opp gjennom ekteskapet med den mye eldre Luzhkov til å bli Moskvas eiendomsdronning. Men da de to ble grepet i forsøket på å tuske til seg et meget stort tomteareal vest for Fanehøyden i Moskva som var i føderalt eie, var det stopp.

Formålet var å bygge luksusboliger for eliten i området. Toppsjefen i «Moskvas Bank» Andrej Borodìn ga borgermesterens kone en kreditt på 30 milliarder rubler mot en sikkerhet på bare 10 000 rubler i form av aksjer i ett av Jelena Baturinas mange stråselskaper. Da måtte toppsjefen i ”Moskvas Bank” flykte, ble etterlyst gjennom Interpol og Europol russisk politi etter gigantsvindelen, men fikk slå seg trygt ned i London.

Vladimir Putin og Gerard Depardieu

Russlands president Vladimir Putin (t.h.) tok i mot Gerard Depardieu i Sotsji 5. januar i år etter at Putin hadde gitt den franske filmstjernen russisk statsborgerskap.

Foto: RIA Novosti / Reuters

Det er svært ofte rike skatteflyktninger eller folk som svindlet til seg sin rikdom under 1990-tallets røverkapitalisme som slo seg ned i London. For der ligger City, vegg i vegg med noen av verdens dyktigste finansadvokat-firmaer, «The Chambers». «Penger stinker ikke!» – siteres keiser Vespasian for. Lenin gjentok ofte munnhellet. Men mye av de russiske pengene stinker i London.

At Storbritannia ga ly for så mange dubiøse russere, er et horn i siden for Putin. Ikke minst med tanke på frisleppet for nyrike, ofte etterlyste russere i Vest-Europa, kan man anta at president Vladimir Putin hadde en sann svir av å gi statsborgerskap til den franske skatteflyktningen og filmstjernen Gerrard Depardieu i fjor.

«Paris er verdt en messe»

Utvilsomt priset mange russere den franske hovedstaden slik for minst 3 bølger av russiske emigranter skyllet innover byen i sovjettiden. Allerede tsarens elite anført av statsminister Grev Sergej Witte hadde hus før revolusjonen i Frankrike.

Sergej Witte

Grev Sergej Witte var en av de ledende russiske politikerne under tsartiden, men hadde samtidig hus i Frankrike.

Foto: Wikimedia Commons

Så kom mange adelsfolk etter revolusjonen i 1917 fra Russland til Frankrike, sammen med de overlevende av Tsarfamilen. «Annenhver drosjesjåfør i Paris er russisk greve!» – lød munnhellet i Paris på slutten av 1940-tallet. Men etter hvert flyktet den sovjet-russiske, intellektuelle eliten også til Paris med mange forfattere i spissen da terroren festet grepet utover 1920- og 1930-tallet i Sovjetunionen. Forfatteren Arthur Koestler beskrev glitrende dette miljøet i sin roman ”Lengselens tid” fra 1951.

Allerede på 1920-tallet valgte en av de virkelig store revolusjonære Paris for sin landflyktighet, Lev Trotskij som egentlig bar det jødiske etternavnet Bronstein. Han var Stalins fiende nummer én. Utover 1930-tallet ble Trotskij etter press fra Stalin nødt til å forlate Paris, og kom til Norge i stedet. I boken «Verdensrevolusjonen på Hønefoss» beskrev NRK-journalisten Yngvar Ustvedt denne skampletten på norsk asylpolitikk.

Under Moskvaprosessene der folk ofte ble henrettet fordi de ble anklaget for trotskisme, forsvarte faktisk Arbeiderpartiets Martin Tranmæl behandlingen av Trotskij i et berømt ordskifte med Helge Krogh. Det endte med at Justisminister Trygve Lie utviste Trotskij fra Norge for brud på asylretten fordi han ytret seg om politikk også fra Norge.

En tremannskommisjon av jurister ble satt til å vurdere Trotskijs virksomhet i Norge forut for denne beslutningen. De tre var politi-inspektør Jonas Lie, sjefen for Sentralpasskontoret Konstad og politimester Askvik i Vestre Aker.

Jonas Lie ble sjef for Statspolitiet under krigen i Norge og den prominente SS-mannen begikk selvmord før han ble tatt i 1945. Konstad og Askvik fikk henholdsvis 8 og 12 år for landssvik. Så da sosialdemokraten Trygve Lie skulle ha en fagvurdering av Trotskij og asylretten, oppnevnte han tre jurister som senere ble stornazister!

Trygve Lie eskorterte Trotskij under utvisningen til Mexico der en hemmelig agent fra Stalins hemmelige politi myrdet ham med en ishakke i 1940.

I etterkrigstiden var Paris et arnested for antisovjetisk, kulturell opposisjon. Filosofen Aleksandr Zinovjev ble med sitt verk «Zijàjusje vysoty» eller «Gapende høyder» en lederfigur for den store gruppen russiske intellektuelle i Paris som fylket seg rundt det berømte tidsskriftet «Kontinent» på 1970-tallet og 1980-tallet.

De ble bærerne av systemkritikken i vest som Andrej Sakharov sto for hjemme. En sammenlikning mellom den russiske diaspora i Paris for 30 år siden og den russiske diaspora i London i dag, faller udiskutabelt ut til fordel for det russerne drev med i Paris i sovjettiden.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt