Det pågår en kulturkrig i USA. Den utspiller seg også i mammagrupper på nett

Som mange andre mødre er jeg medlem av en mammagruppe på nett. Eller, forresten – min mammagruppe har nylig endret navn. Mer om det senere.

Nylig poppet det opp en melding som umiddelbart fanget min interesse. Den var litt annerledes enn de vanlige meldingene i gruppa, der foreldre spør om alt fra graviditetstips og råd om bleieskift, til anbefalte turer med barn i nærområdet.

Men dette var som sagt noe helt annet. Og meldingen skapte umiddelbart rabalder i den ellers så vennligsinnede erfaringsutvekslingen som finner sted i gruppa. Diskusjon er det sjelden. Det måtte i så fall være over hvilken økologiske barnematprodusent som er den beste, eller noe sånt. Aldri før har jeg sett et innlegg der inne utvikle seg til en debatt som dette.

Meldingen lød omtrent som følger:

«Dette er den eneste gruppa jeg kan finne om å bo i DC-området, så jeg beklager på forhånd for dette innlegget, men jeg har ingen andre å spørre. Jeg har en våpenlisens fra Georgia og bærer våpen på meg daglig. Er det noen her som bærer våpen i DC-området og har informasjon om hvordan man kan få lisens for å bære våpen her? Tusen takk.»

Like etter tok det fyr i kommentarfeltet.

«Du trenger ikke bære våpen»

«Hva feiler det deg? Dette er en mammagruppe på nett», var en av de første kommentarene jeg la merke til. Så rant det inn. Folk som mente et slikt innlegg ikke hørte hjemme i denne gruppa. At hun burde blitt værende i delstaten Georgia.

Mødre som forteller at de aldri har møtt noen som bærer våpen her. Og en til som ber henne ha våpenet lukket og låst hjemme. «Du trenger ikke bære våpen i dette området», skriver hun.

En forsøker seg på en noe mer konstruktiv tilnærming og legger ved en lenke til en gruppe som jobber for våpensikkerhet, der trådstarteren kan lese seg opp på de ulike våpenlovene.

Flere av meldingene er slettet nå. Men den lille diskusjonen i mammagruppa gjorde noe med meg. Den fikk meg til å tenke.

For på én måte beskriver denne tråden på Facebook i all sin enkelthet det splittede USA. Hvordan ulike verdier brer om seg i et samfunn og dominerer i ulike deler av en befolkning. Hvordan det på sikt kan være med på å skape dype skiller. Uforenlige skiller. Skiller som gjør at mennesker ikke vil ha noe med hverandre å gjøre.

En liberal boble

Her blir det som oppfattes som et helt uskyldig spørsmål av én kvinne, møtt med fordømmelse fra en gjeng mødre med helt andre verdier og livsstil.

Men hvordan møte hverandre? Og i dette tilfellet; hvordan møte henne? Det ble også et tema i mammagruppa. Etter hvert.

Nå er det ikke slik at denne tråden sjokkerte meg. Jeg har reist mye rundt i USA, besøkt halvparten av delstatene til nå. De er svært forskjellige. De er preget av mennesker med ulike verdier og holdninger. Og jeg vet at det inntrykket man får når man bor i Washington D.C. overhodet ikke er representativt for dette store landet.

I min lille boble i hovedstaden er det Black Lives Matter-skilt, regnbueflagg og «Support Fauci»-plakater på annethvert gatehjørne. Her er vi liberale. Og åpne.

Ja, helt fram til noen begynner å snakke om våpen og sånt.

Nevnte jeg forresten at 9 av 10 her stemte demokratisk ved forrige presidentvalg? Det er nok en grunn til at mange ønsker at det forblir slik at D.C. ikke blir representert med to senatorer i Kongressen, slik delstatene blir. Vi er nemlig et distrikt, ikke en stat.

Jeg husker en av mødrene til lekekompisene til barna mine forklarte meg hvordan foreldre i den delen av Virginia hun kommer fra, nærmest som en høflighetsfrase meddelte foreldre til barn som skulle leke der at de ikke hadde våpen i huset. At dette var noe man spurte om når man skulle sende barna av sted til nye lekekamerater. Det var bare slikt man gjorde. Det var godt å vite at barna var på besøk i et trygt hus uten våpen.

Våpen er ikke et tema her i Washington D.C., men plutselig var debatten i gang her også. I hvert fall i mammagruppa mi på nett.

Noen forsøkte å hjelpe trådstarteren ved å svare på spørsmålet hun stilte. Gjerne de som var vokst opp et annet sted. Som hadde familie som hadde våpen som en del av hverdagen, eller som var gift men en politimann. Eller bare forsøkte å sette seg inn i situasjonen og gi råd.

Men mange gjorde det ikke. De møtte henne med avsky.

Polariseringen er ikke ny

Diskusjonen i mammagruppa ble for meg altså nok et symbol på det polariserte USA. På hvordan vi danner grupperinger der noe som oppleves som den mest naturlige ting innenfor en gruppe, blir oppfattet som galskap av en annen.

Og det er det handler om. Denne valgkampen. Dette polariserte landet. Eller smeltedigelen, som jeg lærte det å kjenne som på barneskolen hjemme i Norge.

Akkurat nå er «smeltedigel» det siste ordet jeg ville bruke til å beskrive USA. USA er en delt nasjon. Og det manifesterer seg i ulikt syn på ulike verdier.

Nå påstår jeg ikke at den polariseringen som kommer til uttrykk i dag er et nytt fenomen. Den har pågått i flere tiår. I 1991 beskrev James Davison Hunter i boka «Culture Wars: The Struggle to Define America» hvordan blant annet føderale og statlige våpenlover var med på å føre til en polarisering av amerikansk politikk og kultur.

Forskning fra Pew Research Center viser imidlertid at polariseringen i USA har økt den siste tiden. Polariseringen splitter både naboskap og familier. Og det er ikke bare i mammagruppene det kommer til syne.

Nettdatingen blir også rammet av polariseringen, skal man tro tall fra Pew. Visste du for eksempel at de fleste demokrater som ser etter et forhold ikke vil vurdere å date en som stemmer på Trump?

Verdispørsmål

Akkurat nå leder Joe Biden over Donald Trump på et gjennomsnitt av de nasjonale meningsmålingene. Men på grunn av valgsystemet vet vi at det ikke er der valget avgjøres.

Det avgjøres i noen få viktige vippestater. Og kanskje er det nettopp verdispørsmålene som vil være avgjørende for hvilken vei de går.

Det er en grunn til at Trump strekker ut hånden til kristne evangelikale. Trump er ikke mannen du umiddelbart tenker hører hjemme i kirken, liksom. Er du mot abort eller for å bære våpen skal det mye til å endre tankegang. Da stemmer du på den kandidaten som vil jobbe for dine verdier. Som vil sette inn Høyesterettsdommere som sørger for at dine verdier videreføres. Det har Trump vist at han gjør.

Selv sitter jeg i skrivende stund i min lille boble i Washington D.C.

Jeg er nettopp tilbake fra en tur til den sørlige delen av Virginia, på grensa til Nord Karolina. Der var alt annerledes. Her går alle med masker. Du blir kikket stygt på om du ikke gjør det. I Virginia gikk få med masker. Kanskje er de mindre redde? Kanskje er vi litt hysteriske her, hvor man går med maske også i skogen der du knapt møter et menneske.

Jeg tror uansett kanskje at svaret ligger et sted i midten.

Men jeg vet at kulturen er forskjellig i de ulike delene av USA, mellom sentrum og periferi. Og jeg vet at kulturkrigen som utspiller seg preger politikken og menneskene. Polariseringen gjennomsyrer de fleste deler av samfunnet.

Til og med mammagrupper på nett.

USA står ved et veiskille

Og tilbake til den. Gruppa jeg er medlem av heter ikke lenger «Washington DC Area Moms», slik den gjorde. Den skiftet nemlig navn tidligere i år. En homofil far gjorde opprør. Han krevde at den endret navn til «Washington DC Area Families».

Som den urbane og liberale gruppa den er, tillot den navneendringen. Pappaen vant fram. Dog etter noe diskusjon.

Det gjorde ikke trådstarteren og våpenentusiasten. Hun forlot gruppa. Et medlem påpekte at grunnen nok var at hun ble angrepet. Ikke alle var enige i det.

Så der står foreldregruppa på nett. Der står USA. Ved et veiskille.

Mitt stalltips er at foreldregruppa nok forblir foreldregruppa en god stund til. Med eller uten våpeneiere.

Og USA? Hvilken retning landet velger, får vi vite en eller annen gang etter 3. november.