Historien til F-35

Da direktøren for operativ test og evaluering i det amerikanske forsvarsdepartementet tok hatten sin og gikk i januar i år, la han igjen en rapport om F-35 på skrivebordet.

Folkene til J. Michael Gilmore hadde vært grundige. Rapporten fra desember 2016 er på 108 sider.

Den begynner med et sammendrag over de viktigste problemene. Altså ikke alle problemer, bare en skisseaktig beskrivelse for folk som raskt trenger en oversikt.

Listen har 13 avsnitt, altså ikke enkelte punkter.

Det hadde vært et utrolig godt oljet utviklingsprogram som hadde levert et våpensystem med bare 13 punkter på «Dette må vi fikse» listen.

I hvert avsnitt beskrives det hele felt som er problematiske. Blant annet i forbindelse med våpen, kontroll, logistikk og testing.

– Driftsevnen til alle varianter fortsetter å være mindre enn det brukerne ønsker, fortalte Gilmore i rapporten.

Det som har vært det mest kontroversielle i F-35 programmet er at tre forsvarsgrener skal bruke varianter av det samme flyet. Tre forsvarsgrener som har forskjellige oppgaver og krav.

Den amerikanske marinen, de amerikanske marinestyrkene og det amerikanske flyvåpenet er de største kundene.

I tillegg kommer det en gruppe utenlandske luftvåpen, inkludert det norske, med sine krav og ønsker.

På grunn av disse kravene, har F-35 blitt det som brukerne nå sier er et meget godt fly som alle kan ha nytte av.

Det er likevel klart at ingen av de amerikanske forsvarsgrenene egentlig ville ha det.

Kan F-35 gjøre jobben?

De kanskje mest smertefulle linjene i rapporten til Gilmore handlet derfor om egnetheten til F-35.

Gilmore tviler på om luftforsvarets variant av flyet faktisk kan gjennomføre luftkamp, om marinestyrkenes variant kan gi soldatene flystøtte og om marinens variant kan operere fra hangarskip.

Sjefen for F-35 programmet i Pentagon, general Christopher C. Bogdan, sier i en kommentar til rapporten at den ikke inneholder noe overraskende, og at de skal arbeide for å løse alle problemer.

Rapporten fra Gilmore kom mer enn 30 år etter at det som skulle bli F-35 så sin spede begynnelse.

Mye kan tyde på at problemene som skulle komme, allerede da lå i kortene.

Alt annet hadde vært overraskende.

Teknologien bak F-35

Da Norge fikk sine siste F-16 jagerfly levert i 1984, arbeidet de amerikanske ingeniørene allerede med det som til slutt, etter mange år, skulle bli grunnstammen i F-35 programmet.

Det var til dels revolusjonerende teknologi innen aerodynamikk, fremdriftssystemer, «Stealth», sensorer, støttesystemer for pilotene og en god del ekstra som er hemmelig.

Mye av dette var utvikling med høy risiko. Det betyr at ingeniørene prøvde seg på ting som forskerne hadde antydet var mulig. Slike prosjekter fører vanligvis til store forsinkelser og kostnadsoverskridelser.

Prosjektene hadde mange navn: Marinens «Advanced Tactical Aircraft» var ett av de mest ambisiøse.

«Advanced Short Take-Off/Vertical Landing» og etter hvert «STOVL Strike Fighter» bygde videre på teknologien.

Forskjellige konsepter ble undersøkt i prosjekter som «Naval Advanced Tactical Fighter» og «Multi-Role Fighter»

I 1992 hadde tiden kommet for følgende munnfull: «Advanced-Attack/Advanced/Fighter-Attack (A-X/A/F-X)».

Teknologiutviklingen var bare en side av historien. Mye annet hadde skjedd som la grunnlaget for akkurat F-35

Behovet for F-35 kommer

Den store historiske hendelsen var slutten på den kalde krigen, mer om effekten av det senere.

Det som blir regnet som selve startskuddet for F-35 var en annen hendelse.

En amerikansk forsvarsminister gjorde noe uventet.

The Atlantic har en god beskrivelse av det som skjedde 7. januar 1991 og hvilke konsekvenser det fikk.

Forsvarsminister Dick Cheney burde ha vært en meget opptatt mann denne januardagen. Den første krigen mot Saddam Hussein skulle begynne om ti dager.

700.000 amerikanske soldater var i ferd med å bli involvert, men det som lå på skrivebordet til forsvarsminister Cheney var et mye større tall enn det: Overskridelsene i ett flyprosjekt.

Programmet som startet i 1983, marinens nye gulljente, «Advanced Tactical Aircraft», hadde åtte år senere blitt til et mareritt av forsinkelser, penger ut av vinduet, beskyldninger og mangler.

Dick Cheney overrasket i 1991. Han stoppet hele flyprogrammet. Selv om det allerede hadde blitt brukt mye penger, og flyene om ikke lenge ville være klare.

Fly som skulle erstatte deler av den aldrende amerikanske flystyrken.

Cheney sparket de viktigste sjefene for programmet, og han forlangte å få penger tilbake fra industrien.

Trengte ikke nye fly, nå

Beslutningen skjedde ikke i et vakuum. Fraværet av kald krig gjorde at faren for å havne i en stor konflikt var borte.

USA trengte ikke så mange fly. Det ga folk som Cheney et pusterom.

Å redusere antall fly som måtte være klare til å gå på vingene, betydde også at de kunne strekke på livstiden til den eksisterende flystyrken.

Hvert fly har et maksimalt antall timer det kan være i luften før selve strukturen, flyskroget, blir så mørbanket at det ikke er trygt å fly.

Når du bare bruker noen av flyene av gangen, så varer selve flystyrken lengre. Behovet for nesten øyeblikkelig fornyelse var borte.

Den ekstra tiden Sovjetunionens kollaps ga amerikanerne, åpnet for at den politiske ledelsen kunne tenke nytt.

Det nye var muligheten til å spare penger ved å utvikle fly med så brede egenskaper at det kunne brukes av alle.

Altså ikke det aller beste flyet for brukerne, men noe som var greit nok.

Ikke F-35 de ville ha

Pentagon kunne på det tidspunktet med en viss grad av sikkerhet si når nye fly måtte være på plass. Det er omtrent nå.

At F-35 skulle bli det nye flyet var ikke opplagt på det tidspunktet.

Hadde du spurt folk fra de forskjellige forsvarsgrenene, så ville du fått som svar at noe som F-35 absolutt ikke skulle være på handlelisten.

– Helt fra begynnelsen var de tre forsvarsgrenene sterkt imot F-35, forteller den første sjefen for programmet, general George Muellner til The Atlantic.

Hva de egentlig ville ha

Flyvåpenet vil ha raske, særdeles manøvrerbare og nesten usynlige fly som kan nedkjempe andre fly i tillegg til å angripe mål på bakken. De må også være billige, siden det er flyvåpenet som trenger flest fly.

Marinen vil ha fly som er i stand til å operere fra hangarskip og fly lange avstander over vann for å angripe andre skip eller mål på land. De skal også kunne forsvare hangarskipene mot andre fly. Saltvann og korte, bevegelige flystriper lagd av stål krever sitt. De vil også ha to motorer og plass til to piloter for å øke sikkerheten.

Marinestyrkene vil ha fly som kan lande som et helikopter. De skal være slagkraftige for å støtte soldatene på bakken. De må kunne operere fra primitive improviserte flyplasser rett bak frontlinjen.

Det var helt klart at de tre ville ha tre forskjellige fly, men det skulle de ikke få, for noe annet hadde også skjedd, sakte, men sikkert.

Nye generasjoner koster mer

Under den andre verdenskrigen produserte USA nesten hundre tusen jagerfly av forskjellige typer. Flotte maskiner, men særdeles primitive sett med dagens øyne.

Dagens jagerfly er på ingen måte primitive. Noe av den mest avanserte teknologien på planeten er presset inn i skroget på F-35, F-22 og andre fly fra det som heter den femte generasjonen.

Prislappen for forskning og utvikling er deretter. Prosessen frem til et stridsdyktig fly er blitt mye mer tids- og ressurskrevende nå.

De nye flyene kan gjøre mer enn de gamle, men på grunn av prisen er det langt færre av dem.

F-35 blir født

Situasjonen på begynnelsen av 1990-tallet var derfor at de tre forsvarsgrenene som nå skal bruke F-35, alle hadde sine favorittfly de ville ha utviklet, men det fantes ikke nok penger til å dekke behovet.

De ville ende opp med å få for få fly, eller kanskje ikke fly som passet dem i det hele tatt.

Samtidig var det klart at arbeidshestene i marinen og flyvåpenet begynte å trekke på årene.

Spesielt marinen satt med skjegget i postkassen etter at forsvarsminister Dick Cheney hadde kansellert «Advanced Tactical Aircraft».

Det var denne beslutningen som vanligvis blir sett på som utløseren av det som skulle komme. For noe måtte gjøres.

Programmet «Joint Advanced Strike Technology» ble startet. Da kjerneteknologiene var identifisert og gruppen av budgivere var redusert til bare Boeing og Lockheed Martin, ble «Joint Strike Fighter program» født.

Da Boeing tapte den siste runden, var scenen klar for «Lockheed Martin F-35 Lightning II»

Skulle gjøre noe helt nytt

Våpenprogrammet var nyvinnende på flere plan. Det at tre forsvarsgrener skulle dele på det var bare en del av det store bildet.

Det skulle også produseres samtidig med at det ble testet ut. Dette for å spare tid og kostnader. Denne beslutningen har ført til masse ulykke for F-35 programmet.

Det betyr i praksis at dersom det gjennom uttesting blir oppdaget at noe ikke helt stemmer, så må alle flyene i den allerede produserte flåten endres.

Noe annet var at kostnadene var en direkte del av målet for programmet.

Kostnadene ble det viktigste

Det kan kanskje virke naturlig at kostnadene er en viktig del av beslutningen når det skal bestemmes om noe skal kjøpes, men det avhenger av hva som skal kjøpes.

Dersom badet ditt lekker ned til naboen så har du få valg.

Du kan stenge rommet, eller pusse opp. De aller fleste pusser opp, selv om de kanskje må strekke økonomien for å få det til.

Du kan håpe at sluttsummen blir den som håndverkeren antydet, men erfaring tilsier at du må ut med mer.

Du kan underveis i prosessen gi opp marmor og varmekabler for å holde kostnadene nede, men du må ha et bad.

Slik hadde det vært i flere titalls utviklingsprosjekter i den amerikanske forsvarsindustrien.

Brukerne som trengte nytt materiell for å løse en oppgave, sa til industrien at de skulle ha noe med den og den kapasiteten, og så kom regningen til slutt. Dette skulle ikke skje med F-35.

For F-35 var de endelige kostnadene en del av vurderingen om prosjektet hadde lyktes.

Slik gikk det ikke

– Kostnadene er det helt sentrale, sa en tidligere leder av programmet, Leslie Kenne til Aviation Week & Space Technology.

Prinsippet var at kostnader var viktigere enn kapasitet. Dersom noe skulle inn som gjorde det dyrere, så skulle noe ut for å holde budsjettet.

Det var et prinsipp som førte til mangle krangler, og som ikke ble fulgt slavisk.

Flyet måtte være i stand til å fly, og det måtte tilfredsstille de grunnleggende kravene til brukerne, så mye måtte bare være med.

Flyet har blitt vesentlig dyrere enn det kundene ble fortalt i begynnelsen.

En ofte sitert analyse av kostnadene ble gjennomført av tenketanken RAND Corporation i 2013.

RAND konkluderte med at det hadde vært billigere å utvikle et eget fly for hver av forsvarsgrenene.

Kritikken mot F-35 som kampfly

F-35 har fått usedvanlig mye juling av kritikerne. Det er kanskje naturlig at det dyreste våpenprogrammet i verdenshistorien får kritikk, men mye av det som er sagt virker nesten oppsiktsvekkende.

En av de argeste kritikerne er Pierre Sprey. Han bidro til utviklingen av F-16, og tilhørte det som ble kalt «jagerflymafiaen» i Pentagon.

Sprey skal blant annet ha sagt at F-35 er så dårlig i luftkamprollen at den ville ha tapt mot steinalderflyet MIG-21. Den tidligere russiske arbeidshesten ble konstruert på 1950-tallet.

Sprey har i den senere tid blitt marginalisert på grunn av slike ekstreme ytringer.

Filosofien han har hatt helt siden 1970-tallet, er at de beste jagerflyene er små, kraftige maskiner som bare skal være jagerfly.

Det er klart at F-35 på ingen måte er en slik maskin.

Det folkene som faktisk har brukt F-35 i simulert luftkamp, sier flyet har utmerkede egenskaper.

– F-35 henger på som en klegg, og motstanderen slipper aldri ut av siktet, skriver den norske F-35 piloten Morten Hanche i et innlegg på Kampflybloggen som drives av Forsvarsdepartementet.

– Flyet gir meg langt større evne til å flytte nesen på flyet dit jeg ønsker, det betyr at jeg kan levere våpen tidligere enn jeg er vant til, forteller den erfarne F-16 piloten.

Kunne ikke vise egenskapene

Mye av kritikken mot manøvreringsegenskapene til F-35 kom tidlig i prosessen. Da var mye ikke testet ut, og det var store restriksjoner på hva pilotene kunne gjøre.

Først i år, under en flyoppvisning i Paris, kunne vanlige folk se flyet i nesten full utfoldelse

– Ti år etter jomfruturen til F-35 kan vi nå for første gang vise publikum hva flyet egentlig er i stand til, sa testpiloten Billie Flynn før han tok av under «Paris Air Show 2017».

– Vi kommer til å knuse det år med feilinformasjon har bygget opp, hevdet Flynn.

Reaksjonene på oppvisningen var stort sett positive. Nerdenettstedet combataircraft.net summerer det ganske godt.

– Det var fint å se F-35 bli flydd gjennom et helt luftakrobatnummer, men det var ingenting der som vi ikke har sett andre fly gjøre. Noen av manøvrene var imponerende.

Det er klart at F-35 ikke er en F-22 Raptor, skriver nettstedet.

Bygget for å være usynlig

Et av de store salgspunktene for F-35 er at det nesten ikke kan bli sett på radar.

F-35 er spesielt rettet inn for å være vanskelig å oppdage av radarsystemer som er i motstandernes jagerfly. De bruker det såkalte X-båndet.

Andre radarsystemer, og spesielt de som brukes i luftforsvarssystemer på bakken, skal ikke ha like store problemer med å oppdage F-35, sier kritikerne.

– F-35 pilotene pleier å spøke med å si at det bare er «Wonder Woman» som har en usynlig jetmotor, sier tidligere F-35 pilot Dan Flatley til Business Insider.

– Realiteten er at F-35 er et enormt stort stykke med flygende metall. En radar som ser mot det riktige stedet kan oppdage det, men lykke til med å skyte det ned.

Det Flatley snakker om er at det ligger en hel kjede med hendelser bak det å skyte ned et fly. Det skal ikke bare oppdages, men det skal følges og det skal bli truffet. Det involverer mer enn bare ett fly eller en rakett.

– Vi må bare knekke et av leddene i denne kjeden for å være trygge, sier Flatley.

Kanskje sårbar i infrarødt

Et annet poeng med F-35 som ofte blir dratt frem, er at radaregenskapene kanskje ikke vil spille så stor rolle i en eventuell konflikt.

For motstanderne har hatt noen tiår på å studere amerikanernes fly, og har utviklet en rekke mottiltak.

Kanskje det viktigste er å oppdage varmestrålingen fra flyet og luften den flyr gjennom. Russerne skal ha kommet veldig langt i dette arbeidet.

Mye av det som er gjort for å redusere varmeutstrålingen fra F-35 er hemmelig, men infrarøde bilder av flyet viser det som skal være god kontroll over denne typen stråling.

– Flyet er designet for såkalt lavsignatur, også med tanke på varmestråling. Mer enn det ønsker jeg ikke å kommentere, sier oberst Sigurd Fongen i det norske kampflyprogrammet.

Kanskje hele filosofien er feil

Et annet, kanskje seriøst ankepunkt mot F-35, er at mye av flyets kampevne er basert på at det skal oppdage et fiendtlig fly først og så skyte det ned med langtrekkende raketter før det selv blir oppdaget og truet.

Det finnes lite erfaring fra situasjoner i den ekte verden på at noe slikt faktisk fungerer.

Erfaring tilsier at det faktisk ikke fungerer.

Analytikeren Mike Fredenburg har drøftet problemet, og argumenterer for at veien mot stadig større, og med det mye dyrere fly, som har store sensorer for å kunne oppdage andre fly, er feilslått.

Erfaringene med F-35 fra den siste av de såkalte «Red Flag» øvelsene ser ut til å motbevise dette.

– Red Flag er kanskje den mest realistiske øvelsen som gjennomføres for flystyrker i den vestlige verden, forklarer Sigurd Fongen.

Under årets «Red Flag» i USA fikk F-35 til en såkalt «Kill Ratio» på nesten 20 til 1. Det betyr at en F-35 nøytraliserte nesten 20 andre fly før det selv gikk i bakken.

Ingen ekte fly gikk i bakken, det hele var simulert ut fra hvordan våpnene er forventet å fungere i en ekte situasjon.

Er F-35 feilslått?

Det som er klart, er at av de tre forsvarsgrenene som skal bruke F-35, så er det de amerikanske marinestyrkene som har fått det flyet som er nærmest det de ville ha.

Gjennom en meget innovativ teknologiutvikling har de fått et fly som kan bære tonnevis med våpen samtidig som det kan fly i overlydshastighet og lande som et helikopter.

De andre forsvarsgrenene har fått et fly som fungerer nå, og som vil fungere bedre og bedre i fremtiden.

Listen over feil og mangler er lang, men dokumentene viser at punkt for punkt blir fjernet. Amerikanerne har forsøkt å skape noe helt nytt, og som presser teknologien på mange områder.

– F-35 er et fantastisk fly nå, og det vil bli kontinuerlig utviklet i årene som kommer, sier tidligere F-16 pilot Sigurd Fongen.

Han sammenligner det med F-16. Flyene som kom til Norge i begynnelsen av 1980-tallet var noe helt annet enn de flyene som er på vingene nå. Han mener noe av det samme vil skje med F-35.

– I F-35 programmet har det dukket opp en rekke utfordringer. Dette er godt dokumentert i offentlige rapporter og i media. Dette er ikke overraskende i sammenligningen med andre utviklingsprogrammer, mener Fongen.

– Skal du utvikle noe, og ikke finner noen utfordringer, så har du sannsynligvis lagt listen for lavt teknologisk.