Setningen som åpner dører når du ikke kan språket

Det er fantastisk å kunne uttrykke seg på et nytt språk. Det er ofte langt frem, men det finnes noen triks. Et av dem er denne setningen: – Jeg snakker språket veldig dårlig.

Sidsel Wold I study Turkish

NYTT SPRÅK: Alle språk er nøkkelen inn til en ny verden og en annen kultur. Tyrkisk er et av de vanskeligste språkene jeg har vært borti fordi det er så annerledes.

Foto: Magnus Kvam / NRK

Ben adam.
Det er ordet for menneske på hebraisk. Adama betyr jord, så ben adam høres også ut som sønn av jorden. Det er et flott ord.
Men på tyrkisk kan ben adam bety: Jeg er en mann.

Eller på korrekt tyrkisk: Ben bir adamım.

For språknerder som meg er hvert nye ord en ledetråd til noe annet, du ser mønstre og oppdager ord som har vandret over grenser.

For eksempel er det tyrkiske ordet for telt çadır, det samme som chador på farsi, altså dette svarte plagget konservative kvinner i Iran skjuler seg i.

Sidsel Wold fredagsbønn i Tehran

På fredagsbønn i Teherans store moske. Her må alle kvinner gå i chador, men ikke alle går i svart.

Foto: NRK

Et viktig verktøy

Språk er et svært viktig verktøy for korrespondenter. Jeg mener ikke engelsk som så mange kan, men fremmedspråk.

Jo, mer språkmektig du er, jo mer åpenbarer verden seg. Et nytt språk er nøkkelen til en ny skattkiste.

Det er en seier å kunne snakke direkte med intervjuobjekter uten tolken som en glassvegg mellom oss.

Jeg har alltid gått i gang med å lære meg språk på nye steder, fordi jeg er nysgjerrig og liker å vite ting.

Dør over Israel

For å fornemme stemningen er det kjekt å kunne lese. Her på hebraisk: «Død over Israel, død over jødene. Prislapp.» Dette er fra Shuafat i Øst Jerusalem etter at tre religiøse israelere drepte en palestinsk tenåring herfra, på grufullt vis.

Foto: Sidsel Wold / NRK

Hebraisk og en god del arabisk lærte jeg meg ved å lese veiskilt, høre radio, studere reklameplakater, lære sanger og ta privattimer.

Det jeg kan av tyrkisk har jeg lært fra TV-serier, reklamer, google translate, youtubevideoer og mange tyrkisktimer.

Få ting kan slå den lykken det er å uttrykke seg på et nytt språk for første gang og bli forstått. Jeg blir rett og slett litt høy av det.

Men tro for all del ikke at jeg er noe språkgeni, for jeg snakker mye feil.

En bokstav endrer alt

Som da jeg tok sats og stilte mitt første spørsmål på tyrkisk. Det var under valgkampen da Ekrem İmamoğlu forsøkte å bli borgermester i Istanbul. Vi var i et forsamlingshus der folk satt tett i tett for å se og høre den populære kandidaten. Jeg nærmet meg en godt voksen dame med skaut.

– Hvorfor liker du İmamoğlu så godt?, skulle jeg spørre.

– Neden İmamoğlu seviyorsun? hadde jeg skrevet nøye ned.

Men det jeg sa var:
– Hvorfor liker jeg İmamoğlu så godt?
I stedet for seviyorsun, hadde jeg sagt seviyorum. To bokstavers forskjell endret meningen helt.

slQrTM7rt8w Imamoglu

Mange kvinner var begeistret for borgermesterkandidat Ekrem İmamoğlu. «Alt vil bli veldig bra» var slagordet hans. Et motto mange også har funnet frem til under pandemien.

Foto: Burhan Ozbilici / AP

Utallige tyrkisk timer senere går det litt bedre.
For før sa tyrkerne: Jeg tror jeg skjønner hva du prøver å si.
Nå sier de: Jeg forstår hva du mener.
Underforstått: Du snakker en del feil, men flott at du prøver.

La meg minne om at tyrkisk tilhører en helt egen språkgruppe, der alt fremstår baklengs for oss som er fra den indoeuropeiske språkfamilien.

Den setningen jeg har hatt mest glede av på flere språk, og nå på tyrkisk, er:

Yavaş, lutfen, çünkü ben Türkçe çok kötü konuşuyorum.

Sakte, vær så snill, for jeg snakker tyrkisk veldig dårlig.

På hebraisk:

Leat, leat, ani lo medaberet ivrit kol kach tov!

Arabisk:

Shway, shway, min fadlak, ana ma ptehki arabi qwayyes.

Her er det muligens noen feil, men denne setningen bryter i alle fall isen med en gang på alle språk. For da sier folk alltid:

– Neimen du snakker da veldig godt!
Nei, jeg gjør ikke det. Men folk blir imponert og sjarmert og forsøker å snakke saktere.

ARABISKLÆRER: I et år satt Ikram og jeg sammen et par ganger i uken for å trene på arabisk. Her sitter vi innenfor Damaskus-porten i Gamlebyen i Jerusalem.

ARABISKLÆRER: I et år satt Ikram og jeg sammen et par ganger i uken for å trene på arabisk. Her sitter vi innenfor Damaskus-porten i Gamlebyen i Jerusalem.

Foto: LINE FRANSSON / DAGBLADET

Språk er politisk

Språk er også politikk.
Russisk er et mektig språk som jeg studerte på Universitetet i Oslo for mange år siden. Men det var ingen suksess å forsøke seg med russisk i Warszawa tidlig på 1990-tallet, et språk polakkene forbandt med den undertrykkende Sovjetunionen.

Hebraisk og arabisk er nært beslektet, slik islandsk og norsk er det. Men disse to språkene bør du ikke blande sammen.

De siste ukers nyheter fra Gaza brakte noen språk-minner tilbake.

Med Hamas

I 2004 hadde Israel akkurat drept Hamas' åndelige leder Sheikh Ahmed Yassin.
En fotograf, tolken og jeg satt på forværelset til den da kjente Hamas-politikeren, Abdel Aziz al-Rantissi. Med ett hadde han rykket oppover på Israels eliminerings-liste.
Rundt oss satt de tungt bevæpnede livvaktene hans. De minnet mest om gorillaer, med svære muskel-armer og uflidd skjegg. Den ene spurte hvem vi var.

– Televiozon Norwiji, sa jeg på arabisk for skape litt lettere stemning.

– Vi vil bare stille Rantissi tre spørsmål, fortsatte jeg, og oppdaget til min skrekk at jeg hadde rotet med ordet for spørsmål.

Jeg sa det hebraiske shaelot i stedet for asila på arabisk

Den ene gorillaen lente seg mot den andre og mumlet noe om ebri,
hebraisk. Trodde de jeg var spion?

qwWWlqxAyNk Rantissi

Abdel Aziz al-Rantissi den dagen vi traff ham i Gaza. Det er ikke blant disse gutta du har lyst til å bli mistenkt for å være israelsk spion

Foto: MOHAMMED SALEM / REUTERS

Mobilen til livvakten ringte, noen hadde sett israelske kamphelikoptre på vei til Gaza. Jeg kaldsvettet. Kunne jeg ikke bare holdt kjeft, når jeg ikke snakket godt nok?
Vi satt stille og lyttet etter lyden av helikopter. Skulle jeg dø sammen med Hamas?

Rantissi ble ikke likvidert den dagen, men tre ukere senere med raketter fra et israelsk apasjehelikopter.

Hos bosetterne

Et år senere, i 2005, inviterte de israelske bosetterne i Gaza til pressekonferanse. Daværende statsminister Ariel Sharon hadde bestemt seg for å tvangsflytte dem fra den okkuperte kyststripen.

– Men vi lever i fred og harmoni med palestinerne, sa bosetterne.

Så det er ingen grunn til å flytte oss herfra, var budskapet.
Lykkelig sameksistens, skal vi tror på det?, tenkte jeg.

På vei til bilen gikk vi forbi skolen. Bosetterbarna kom mot oss og ropte:

Mavet le Aravim! Død over araberne.

– Hvorfor roper dere det? spurte jeg.

– Fordi mamma og pappa sier at araberne må vekk, svarte de.

Et godt eksempel på hva man kan få med seg med språkkunnskap.

Istanbul, Tyrkia.

EROBRET: Istanbuls gamleby sees til høyre i bildet. Dette er det tidligere Konstantinopel, som var en gresk-romersk by i over 1000 år. I 1453 erobret Sultan Mehmet byen, som ble hovedstad i det osmanske riket. Idag heter bydelen Fatih. Jeg fikk en aha-opplevelse da jeg oppdaget at Fatih betyr: erobret.

Foto: ADEM ALTAN / AFP

Kaos i hodet

Hvor mange språk, halvlærte eller flytende, er det plass til i hjernen, lurer jeg på.
Sist jeg var i Irak oppdaget jeg at det jeg kunne av arabisk var blitt ødelagt av tyrkisken.

Jeg har hørt det fra flere. Når de lærer et nytt språk, forsvinner et annet.

En kollega fortalte at fransken hans forsvant, da han lærte seg spansk.
Da jeg var i Irak under pavebesøket fortalte en iraker meg at etter at han bodde i Frankrike under IS-årene og hadde lært fransk, greier han ikke lenger uttrykke seg på engelsk.

Av og til føles det som om jeg har en kommode inni hodet, der språkene ligger i hver sin skuff. Engelsk ligger i en stor skuff, skoletysk i en liten en, mens skolefransk-skuffen er nesten tom for i jeg fikk veldig dårlig karakter i fransk.

Da jeg var i Irak var det som om skuffen med arabiske ord hadde gått i vranglås, mens tyrkisk-skuffen sto på vidt gap. Hver gang jeg åpnet munnen for å si noe hoppet de tyrkiske glosene ut. Ikke det beste når en nesten bare er sammen med kurdere.

Den som kunne bli en polyglott!

Som jeg skulle ønske at alt jeg har lært fremdeles var lagret i hodet og at alle ordene jeg kan tilhører det aktive språkforrådet og ikke bare det passive.

kxym0-6PT9E Zlatan

Zlatan Ibrahimović snakker fem språk: Svensk, bosnisk, italiensk, engelsk og spansk.

Foto: Spada / AP


Språk er som en sykkel, det må trimmes, brukes og holdes ved like om det ikke skal ruste.

Polyglotter kalles de som snakker fem-seks språk flytende. Pave Frans er en polyglott og det er Zlatan Ibrahimović også.

Som jeg skulle ønske at jeg også var en polyglott, en som kunne veksle uanstrengt mellom fem språk. Det viktigste er likevel å kunne glede seg over alt man forstår og hvert nye ord man lærer. Et ord som gjør meg glad nå er det tyrkiske mutluluk. Det betyr rett og slett lykke.

SISTE NYTT

Siste nytt