Det brutale drapet i Kisumu

«Vær så snill. Ikke tro at vi kenyanere er sånn!»

Engelsklæreren ser bedende på meg og fotografen min, James.

I åssiden utenfor Kisumu er han på vei ut porten fra Jan’s Academy – et imponerende skoleanlegg med velholdte bygninger og velstelte grønne plener.

– Vi er ikke sånn, sier engelsklæreren, før han går videre.

Han er tydelig preget, og det er også resten av lærerne og elevene vi møter når vi går inn.

For dagen før er misjonsskolens 73 år gamle norske ildsjel og grunnlegger brutalt tatt av dage under et ran i sitt hjem nede i millionbyen ved Victoriasjøen.

• Les: Norsk hjelpearbeider drept i Kenya
• Les: Minnes Jan Kristensen i Kenya

Kremmerhelten fra Telemark

Jeg møtte aldri Jan Kristensen. Men jeg hørte om ham da jeg var på reportasjereise i Kisumu i mai i fjor.

Da var temaet vårt vannhyasintene som er i ferd med å kvele livet i verdens nest største ferskvannssjø, og jeg fikk signaler om at hans hjelpeorganisasjonen jobbet med planer om å samle inn den skadelige planten og bruke den til noe nyttig.

Jeg hadde hørt mer om ham fra min kollega i NRK Telemark, Bo Lilledal Andersen, som var innom meg i Nairobi for tre år siden mens han laget et dokumentarprogram om kleskremmeren fra Porsgrunn, som var blitt misjonær og hjelpearbeider i Kenya. Og som aldri sparte seg hvis han kunne hjelpe et annet menneske.

– Med en bibel, en pose mat og noen medisiner, besøkte vi AIDS-syke i Kisumu-slummen, fortalte Bo.

– Tynne kropper som nesten ikke lager en bul under møkkete tepper. Med svake, hviskende stemmer forteller de hvordan de har det i dag, innestengt i en kald, mørk jordhytte, der sola knapt slipper inn.

Idet jeg går ut i den brennende sola, kjenner jeg hvor urettferdig verden kan være.

De ingen brydde seg om

Jan Kristensen sloss for de aller svakeste i det kenyanske samfunnet i mer enn 20 år – gatebarna og de foreldreløse.

I og rundt Telemark og med solid ryggdekning av frivillige i pinsemenigheten Tabernaklet i Skien, støtte fra Norad, innsamlingsaksjoner og hundrevis av faddere og andre givere lyktes han gradvis å realisere misjonsskolen i åssiden utenfor Kisumu.

Her går det nå nærmere 400 elever fra førskole til lærerskole. De aller fleste av dem bor på internat, steller seg selv og får alle måltider på skolen. Faddere i Norge bidrar med hva det koster.

I selve Kisumu hadde han fått på plass et eget rehabiliteringssenter for opptil 20 gatebarn, og i den store Nyalenda-slummen reises det en ny skole med plass til 150 elever fra 4–5 års-alderen – også den finansiert av innsamlede midler og støtte fra menigheter i Telemark.

I tillegg skal det åpnes en egen helseklinikk i Nyalenda.

Der det bor det rundt 600.000 mennesker, halvparten av dem skal være rammet av hiv og aids samtidig som limflaskene og sniffingen gir tusener av barn rus og ubotelige indre skader.

Det er særlig blant dem Jan Kristensen har trådt til med hjelpen sin.

Det er vanskelig å anslå hvor mange gatebarn og foreldreløse han har reddet og gitt håp og en ny start i livet, det må være flere tusen.

(Korrespondentbrevet fortsetter under bildet.)

Ildsjelene i Jesu fotspor

Så jeg gjør meg mine refleksjoner når jeg vandrer rundt i klasserommene på Jan’s Academy.

Om den enorme medmenneskelige innsatsen som ildsjeler og misjonærer som ham har stått og står for rundt om i de 48 nasjonene sør for Sahara, som jeg, som korrespondent, er satt til å dekke.

De når så sjeldent opp i nyhetsbildet, der de konkurrerer med de store humanitære organisasjonene og deres godt betalte kommunikasjonsdirektører og informasjonsrådgivere om oppmerksomheten.

Men de er der, og det gjør vondt når det må et drap til for at jeg skal kunne gi misjonsskolen og de andre hjelpeprosjektene i Kisumu den omtalen de fortjener.

Tårene – og sjokket

– Ikke tro at vi kenyanere er sånn, sa engelsklæreren.

Nei, jeg gjør ikke det. Kenyanerne er åpne, varme, fredelige, gjestfrie og fulle av ukuelig humor.

Men det er naturlig nok sjokk, gråt og salmesang som møter fotografen James og meg foran Jan Kristensens bolig i Kisumu, der nær familie, naboer, venner og ansatte i misjonærens hjelpeorganisasjon er samlet til bønn og minnestund og for å trøste konen som har mistet ham.

Det var Jan Kristensens stesønn som fant ham død i dagligstuen. På plenen utenfor lå tre av ransmennene, skutt og drept av politistyrker som var kommet til etter å ha blitt alarmert.

Ransmennene hadde prøvd å presse Kristensen til å gi dem koden til et lite pengeskap han hadde på soverommet. I basketaket var han blitt kvalt.

Pengeskapet viste seg senere bare å inneholde dokumenter.

Da stesønnen gikk ut på plenen der ransmennene lå i hver sin blodpøl, så han at en av dem var en slektning. En villfaren fetter. Sønn til morens bror. En ung mann som Jan Kristensen hadde gitt mang en kjærkommen håndsrekning opp gjennom oppveksten.

• Les: Stesønn sier familiemedlem var blant drapsmennene

Fattigdommen setter sine spor

Det er en vakker og levende by som mistet sin norske velgjører torsdag i forrige uke.

Helt siden den britiske kolonimakten brakte jernbanen frem til Port Florence som Kisumu het i 1901, har den vært et sentrum for skipstrafikk og handel over Victoria-sjøen til nabolandene Tanzania, Uganda, Rwanda og Burundi.

Den er den tredje største byen i Kenya, og drapet på Jan Kristensen er dessverre ikke det eneste i sitt slag der. Flere internasjonale hjelpearbeidere har vært utsatt for tilsvarende brutale ran og blitt drept de siste årene.

Mye av forklaringen finnes i den voldsomme fattigdommen som møter en i store deler av byen.

Offisielle tall fra provinsadministrasjonen forteller at hver tredje arbeidsføre innbygger er uten jobb, mens halvparten er sysselsatt i såkalte uformelle aktiviteter, der de i snitt klarer å kare til seg månedslønner på mellom to hundre og tre hundre kroner i måneden.

48 prosent av innbyggerne lever under den absolutte fattigdomsgrensen som internasjonalt er fastsatt til 10 kroner pr. person pr. dag. Den tilsvarende prosentandelen i andre kenyanske byer er 29.

Det overrasker ikke at kriminaliteten vokser raskere, og er blitt mer omfattende, i Kisumu enn ellers i Kenya de siste årene.

Livsverket som føres videre

Jan Kristensens livsverk lever heldigvis videre. Han har etterlatt seg en robust og velfungerende hjelpeorganisasjon i Kenya med 70 ansatte. Den ledes av hans enke og har stesønnen som kontorsjef.

Hjemme i Telemark fortsetter 500 faddere, venner og frivillige innsatsen i stiftelsen «Prosjekt Gatebarn i Kenya».

Ikke minst skolebarna i Porsgrunn stiller opp med innsamlingsaktiviteter som skaffer penger til skolebygg, måltider, skoleuniformer og bøker.

Og på veggen i hans hjem i Kisumu henger Kongens fortjenestemedalje i sølv.

Det er da jeg forstår hvor høyt fortjenestemedaljen i gull, for ikke å snakke om St. Olav, må henge.