Ny avstemning i britisk statsministerkamp: Og så var de fem...

En annen minoritetskandidat, Suella Braverman, falt ut i dagens avstemning.

Likevel kan britene snart få sin første ikke-hvite statsminister. I britisk politikk har det konservative regjeringspartiet lenge vært først ute med synlig mangfold.

Etter to avstemninger blant partiets politikere i parlamentet denne uka, er det nå fem kandidater igjen i kampen om å ta over jobben til Boris Johnson.

Det er Rishi Sunak - som fikk aller flest stemmer også i dagens avstemning - Kemi Badenoch, Penny Mordaunt, Liz Truss og Tom Tugendhat.

De to førstnevnte har etnisk minoritetsbakgrunn (se kandidatoverskit lengre ned i saken).

Over helgen fortsetter parlamentarikerne å stemme ut kandidater til det står to finalister igjen. Deretter skal partimedlemmene stemme på hvem som skal overta nøklene til Downing Street nummer 10 den 6. september. Resultatet kunngjøres dagen før.

Nok en gang kan det bli partiet på høyresiden i britisk politikk som baner vei for et mer mangfoldig lederskap i britisk politikk.

Her er noen eksempler på hvordan partiet har gått foran i mangfoldsspørsmål:

Første kvinnelige statsminister

Margaret Thatcher var britenes første kvinnelige statsminister. Hun tilhørte Det konservative partiet, der hun ble leder i 1975. Fire år senere var hun statsminister. Det varte i over 11 år.

Også britenes andre kvinnelige statsminister var konservativ. Theresa May tok over som partileder da britene stemte seg ut av EU i 2016 og ble sittende til 2019.

Tre av de fem gjenværende statsministerkandidatene er kvinner.

Blant dem er utenriksminister Liz Truss. Hennes likhet med «jernkvinnen» blir stadig påpekt av britiske politiske kommentatorer. Flere av kandidatene viser til Thatcher i valgkampen. Hun er fortsatt et forbilde for mange konservative politikere.

Det britiske arbeiderpartiet Labour har derimot aldri hatt en kvinnelig leder.

Første jødiske statsminister

Benjamin Disraeli var statsminister to ganger. I 1868 og fra 1874 til 1880. Han regnes som grunnleggeren av det moderne konservative partiet.

Disraeli var født jøde, men ble døpt i Den anglikanske kirke. Altså konverterte han tidlig til kristendommen. Likevel er det mange som regner ham som den første britiske statsministeren med minoritetsbakgrunn.

Under hans ledelse ble partiet dét som er mest forbundet med Det britiske imperiet. På høyden hadde britene herredømme over en tredel av verdens areal og en firedel av verdens befolkning.

Britene åpnet dermed tidlig sine sinn for folk fra andre kulturer, selv om de la dem under seg. Da de selv trengte arbeidskraft hjemme, åpnet de også landet sitt for folk fra koloniene. De var altså tidlig ute med innvandring og integrering.

Likekjønnet ekteskap

Det var Det konservative partiet under David Cameron som lovliggjorde ekteskap mellom likekjønnede i England og Wales. Loven trådte i kraft i 2014.

Det skjedde ikke uten kamp i partiet. Men det skjedde.

Skottlands og Nord-Irlands regjeringer, med andre partier i ledelsen, kom senere til samme konklusjon. Skottland senere samme år, Nord-Irland først i 2020.

Dette er de gjenværende kandidatene

Den nylig avgåtte finansministeren Rishi Sunak er født i engelske Southampton.

Besteforeldrene var indere og foreldrene ble født i Kenya og Tanzania - tre tidligere britiske kolonier.

Han omtales som indisk-britisk.

Kemi Badenoch er født i London av foreldre med nigeriansk bakgrunn.

Den tidligere statssekretæren med ansvar for likestilling vokste opp i Lagos, Nigeria og USA i tillegg til ungdomstiden i Storbritannia.

Penny Mordaunt er født i Torquay i England.

Begge foreldrene er etniske briter.

Tom Tugendhat er halvt fransk.

Faren er britisk, moren fransk. Han er født og oppvokst i London.

Utenriksminister Liz Truss er født i Oxford av britiske foreldre.

Familien flyttet til Skottland da hun var fire år.

Forklaringer

Selv om Det konservative partiet ser ut til å ha gått foran i en del mangfoldsspørsmål, stemmer minoritetsvelgerne på opposisjonen. 62 prosent av dem stemte Labour ved forrige parlamentsvalg og bare 24 prosent på Det konservative partiet.

Hvordan henger det sammen?

• Renvasking av majoriteten?

Enkelte mener minoriteter utnyttes til å renvaske majoritetens ståsted.

– Noen få svarte og brune fjes i høye stillinger har vært et godt brukt verktøy siden kolonitiden, skriver Nandini Archer på nettstedet Open Democracy.

Men de representerer majoriteten, ikke minoriteten, mener hun.

Dette er også noe folk NRK møter i London er opptatt av. De er opptatt av hvilken politikk kandidatene står for og hva de kan gjøre for dem. Ikke av hvilken bakgrunn de har.

De tror ikke nødvendigvis minoritetskandidatene representerer minoritetsbefolkningen noe bedre enn andre kandidater.

• Raskere i praktisk politikk enn med holdningsendringer

Flere statsvitere mener at der Labour er et mer ideologisk parti, er de konservative mer pragmatisk tilpasningsdyktige. En av dem er førstelektor ved Universitetet i Oslo, Øivind Bratberg:

– De konservative Toryene har alltid hatt et tvetydig forhold til mangfold. Det har ligget en fremmedfiendtlig understrøm i partiet helt siden mellomkrigstiden, sier han.

Men der partiet ofte har vært på etterskudd i holdning, har det vært raskt i praksis, understreker han.

King's College-professor Vernon Bogdanor mener Det konservative partiet er et mer praktisk og tilpasningsdyktig parti enn Labour.

• Utdanning

Han peker også på det han mener er en viktig kulturforskjell mellom hvite arbeiderklassebriter og deler av minoritetsbefolkningen:

– Mange med minoritetsbakgrunn legger stor vekt på utdanning. Det samme kan ikke sies om den hvite arbeiderklassen, mener Bogdanor.

– Der er mange motstandere av høyere utdanning. De lever i den tro at de fremdeles kan gå ut av skolen uten spesielle kvalifikasjoner og går rett inn i en jobb man beholder livet ut. Det var vanlig å gjøre på 1950- og 60-tallet, men ikke nå.

Denne holdningen til utdanning gir minoritetsbefolkningen et forsprang til høyere stillinger. De lykkes bedre både økonomisk og på andre måter, lyder hans resonnement