Der sigd og hammer forsatt vaier

Fire delstatsvalg i India når vanligvis ikke opp i det internasjonale nyhetsbildet, selv om Assam, Kerala, Tamil Nadu og Vest-Bengal har om lag en kvart milliard innbyggere til sammen – omtrent som Tyskland, Frankrike, England og Italia.

Et hovedpoeng er at valgutfallet i april og mai vil få konsekvenser for allianser og koalisjoner også på indisk riksplan; noe som har stor internasjonal interesse siden India er i ferd med å bli en storpolitisk supermakt.

Det andre hovedpoenget er av mer nostalgisk og tilbakeskuende karakter: Den røde fane vil ikke lenger vaie over Kolkata - eller Calcutta som Vesten best kjenner byen som, men som nå formelt har skiftet navn.

• Les: Maoistforsoning til besvær

Veien til India

Da europeiske oppdagelsesreisende – etter blant annet et epokegjørende bomskudd – endelig fant sjøveien til India og behovet for silke og krydder økte i Europa ble det etablert øst-indiske handelskompanier (i motsetning til de vest-indiske der Columbus’ etterkommere bedrev forretninger) i en rekke europeiske land.

Siden det ikke fantes noen Suez-kanal, og de uansett måtte rundt Kapp det gode håp, var veien til Bengalbukta like kort og naturlig som leden opp langs Indias vestkyst.

For drøyt 300 år siden slo britene seg ned i nærheten av landsbyen Kalikata ved ett av Gangesflodens mange utløp.

De hadde behov for å beskytte seg mot andre europeere og bygde et fort som fikk navnet William. Fort William er fremdeles en viktig befestning i Kolkata.

Makten flyttet

Handelsstasjonen ved Bengalbukta utviklet seg til å bli britenes viktigste by i India, og den var frem til 1911 hovedstad for kolonimakten på det indiske subkontinentet.

Da bestemte britene seg for å flytte hovedstaden til New Delhi, og Calcutta mistet etter hvert sin politisk betydning.

Ved uavhengigheten i 1947 ble Bengal delt. Den vestlige delen - som altså ligger helt øst i India - ble en egen indisk delstat, mens den østlige delen utgjorde Øst-Pakistan frem til 1971 da bengalerne erklærte seg uavhengige og dannet Bangladesh.

I løpet av et kvart århundre mistet dermed Calcutta mye av sitt økonomiske oppland, og det gjorde ikke saken bedre at kommunistene kom til makten i 1977.

Multinasjonale selskaper flyttet sine hovedkvarter til Mumbai – som ble Indias finanshovedstad og utenlandske investeringer tørket inn. Kommunistene skremte kapitalistene vekk, sier forretningsfolk i Kolkata i dag.

Kolkata

«Etter 34 sammenhengende år ved makten i det østlige Indias største delstat, har den CPI(M) ledede Venstre Fronten all grunn til å være stolt av sitt langvarige styre på en rekke områder – fremfor alt hva jordreform angår», skrev The Hindu på lederplass denne uken.

• Les: Minst 120 døde etter togkollisjon

O.P. Shah, som er leder for Center for Peace & Progress i Kolkata, deler den oppfatningen. Også han trekker frem jordreformen der leilendinger og eiendomsløse ble selveiende småbønder.

Kommunistene fulgte opp med hjelp til drift, og landsbygda i Bengal er da også kommunistenes maktbase. De røde innrømmer at de ikke har vært like flinke i storbyen Kolkata.

Md. Salim som representerer Communist Party of India (Marxist) sier de ble for maktarrogante. De har tatt sjølkritikk, forsøkt å rydde opp i rekkene og ser nå fremover. De satser ikke lenger ensidig på jordbruk og industri.

Nå ønsker CPI(M) også private investeringer velkommen. Og de forsøker å skaffe sysselsetting til ungdom som søker arbeid i servicenæringene, ifølge Salim.

Det er et hamskifte, men mye tyder på at det er kommet for sent.

Demokratiproblemet: Slitasje

- De ødela arbeidskulturen. De stilte krav om kompensasjon uten å komme med tilsvarende motytelser, sier O.P. Shah til NNRK - som forklaring på hvorfor CPI(M) aldri fikk like stor oppslutning i Kolkata som på landsbygda.

Byen var i årevis preget av streiker og demonstrasjoner, og det enorme politiske engasjementet har medført både vold og sammenstøt.

- Det er ikke riktig å si at de ikke har fått til noe, sier O.P. Shah, som i all hovedsak bare kan se én årsak til at kommunistene vil tape valget: Slitasje.

- Det er helt vanlig i et demokratisk system at velgerne på et eller annet tidspunkt ønsker en endring, sier Shah, samtidig som han mener at den sittende kommunistledede regjeringskoallisjonen har bidratt til at velgerne nå – etter alt å dømme – vil ha et politisk skifte.

Alternativet

Det store problemet for Bengals velgere – som eventuelt vil kvitte seg med kommunistene – er at alternativet er så lite forlokkende.

Indias nåværende jernbaneminister Mamatha Banerjee har i løpet av det siste tiåret bygget opp et parti, Trinamool-kongressen, rundt sin egen person. Hun henvender seg til «vanlige folk med vanlige drømmer» og partiet har ingen ideologisk forankring ut over det.

I dette tilfellet kan man virkelig snakke om «parti-eier».

Didi – eller storesøster - som hun liker å bli kalt, søker allianser ut i fra ideen om at «min fiendes fiende er min venn».

Siden marxistene i Kolkata er hennes hovedmotstander ved valget, har hun leflet med så vel konservative hindunasjonalister som Kina-sympatiserende maoister.

Mamatha er både karismatisk og eksentrisk. Hennes Trinamool parti har gjort det godt i lokale- og nasjonale valg i Bengal de siste årene, og det er disse valgresultatene samt meningsmålinger som er utgangspunktet for spådommene om kommunistenes fall.

Men mange ser på Mamatha kun som en endring, ikke en forandring til det bedre. Hun er stor på løfter og velgerne er ikke sikre på om hun vil klare å innfri.

Allikevel: Tvilen vil etter alt å dømme komme henne til gode – samt behovet for å si takk for dansen til kommunistene etter 34 år.

Egenrådig

For en drøy uke siden la jernbaneminister Mamta Banerjee frem de indiske statsbanenes budsjett for neste år. Ingen var overrasket, men noen var fortørnet, over at Bengal var tilgodesett med flere prosjekter enn de fleste andre delstater.

Mamatha benektet dette relativt åpenbare faktum, men kritikk fra den nasjonale opposisjonen styrker bare hennes posisjon blant velgerne i hjemstaten.

Skjønt: Den fargerike politikeren – hvis ambisjon er å bli såkalt sjefminister i Bengal – stiller ikke til valg. Hun mener det er feil å binde seg til en enkelt valgkrets siden hun er hele Bengals «Didi».

Så hun vil drive valgkamp i «alle sine» 294 valgkretser. Dersom Trinamool-kongressen – mot formodning – skulle tape, vil hun uansett sitte igjen med sin nasjonale maktbastion – jernbanedepartementet.

Hvis Trinamool vinner, kommer en nyvalgt men lojal støttespiller til å trekke seg fra sitt verv, Dermed blir det skrevet ut nyvalg i den valgkretsen. Da vinner Mamatha og hun kan bli ny «chief minister».

Entusiasme

Kolonimaktens ekserserplass foran Fort William (de trengte åpent lende og fri sikt) er i dag en gigantisk park, The Maidan, midt i hjertet av Kolkata.

I den ene enden ligger Edens Hage, en gang i tiden cricket-sportens Holmenkoll-anlegg. I den andre enden ligger Victoria Memorial, ett av de mest monumentale minnesmerker i India over kolonitiden.

Det er ikke feil når Lonely Planet skriver: «think US Capitol meets Taj Mahal».

Parken er for Kolkata hva Central Park er for New York. Og har vært for kommunistene i Kolkata hva Bislett var for skøytesporten.

Parallellen er relevant for bengalske aviser kalte det «avskjedsselskap» da kommunistene mobiliserte til stormøte i The Maidan tidligere i år.

Ingen vet hvor mange hundretusener som var til stede eller hvor mange hundretusener som satt fast i den trafikkorken de selv skapte.

Men møtet var – med sine røde faner med hammer og sigd - en imponerende maktdemonstrasjon og en mektig inspirasjon for nedslåtte kadre som var i ferd med å tro på spådommene om nederlag.

Kildekritikk

Samtidig: Mange tok bussen til byen fordi det ga dem en anledning til å se Victoria Memorial, gå i zoo og oppleve en dag med fart og spenning.

Det skjer ikke så mye på den indiske landsbygda, og det vanker ikke så mange frynsegoder.

En gratistur til byen, en utflukt med mat og drikke, i enkelte sammenhenger en T-skjorte, en cap’s og litt lommepenger - samt en smule politisk sympati er mer enn nok. Man stiller opp.

I Kerala er det delt ut millioner av farge-TV’er, i Assam skal alle journalister få en lap-top «for bedre å kunne spre sannheten».

Kanskje er det godt ment – TV’er og lap-top’er er viktige redskaper når det gjelder å spre informasjon så hurtig som mulig – men man kan alltids mistenke den glade giver for å ha vikarierende motiver.

Det er nå satt strek for fjernsynsutdelingen, hva journalistene gjør er ukjent; men i India er det ikke bare valgløfter. Det gjøres mye håndfast i forkant for å påvirke valgresultatet.

Derfor kan det være lurt å vente til selve opptellingen før man trekker alt for bastante slutninger om hva resultatet vil bli.