Der fiender er blitt venner

Spenningen er høy både blant palestinere og israelere i oppløpet mot FNs generalforsamling i september, hvor det palestinske lederskapet har bestemt seg for å be om anerkjennelse av staten Palestina.

• Les: Advarer Norge mot å stemme «ja»
• Les: Obama imot FN-avstemning om palestinsk stat
• Les: Palestinerne med «vervekampanje»

Muligheten for en palestinsk statsdannelse har fått bosettere på den okkuperte Vestbredden til å tenke nytt om fremtiden.

- Drømte at de forsvant

Bosetteren Nahum Pachenik bor enkelt, sammen med kone og fire barn i utposten Sde Boaz.

Med sitt lange mørke skjegg ser 39-åringen ut som en bibelsk utgave av sionismens far Theodor Herzl. Han vil ikke flytte fra Vestbredden, eller Judea og Samaria som han kaller landet , for han vet ikke om noe annet liv en bosetterlivet.

Nahum er født i den første bosettingen Kyriat Arba, vokste opp i bosettingen Beit El, men nå har han slått seg ned på en utposten Sde Boaz, som selv Israel regner som en ulvolig bosetting.

Rundt Sde Boaz ser man dyrket palestinsk mark så langt øyet rekker, men Nahum mener landet ikke har noen eier. Derfor har han og familien slått seg ned her med god samvittighet.

Palestinerne som mistet eiendom og land i 1948, og de jødiske bosetterne som mener at palestinerne står i veien for landet Gud har lovet dem, kan som regel ikke utstå hverandre. Palestinerne mener bosetterne må bort, og motsatt.

- Jeg vokste opp med drømmene til mine foreldre og de andre i Beit El at palestinerne en dag ville forsvinne.

- Det er en hyggelig drøm, men ikke en del av virkeligheten. Virkeligheten er at vi er her, og palestinerne er her. Vi er nødt til å akseptere det, sier Nahum Pachenik til NRK.

Pachenik har sluttet seg til gruppen Eretz Shalom - fredens land. Den er langt fra noen folkebevegelse, men består av rundt 3000 bosettere som ønsker å leve sammen med palestinerne på Vestbredden.

- Av alle medlemmene i Eretz Shalom sier en fjerdedel at de ønsker å dele grunn hvor de nå bor, det vil si i en palestinsk stat. Halvparten svarer at de ønsker å bo på den andre siden av «den grønne linjen», altså Israel. Mens en fjerdedel sier at de ikke vet, forteller Nahum Pachenik.

Artikkelen fortsetter under videoklippet:

Strategiske utposter

Det går et sterkt skille i den israelske bosettingspolitikken før og etter 1977.

Før 1977 var bosettingene mer å regne som strategiske utposter. Fra 1978 ble politikken mer bevisst, blant annet i allianse med nybyggerbevegelsen Gush Emunim. Det er spesielt den israelske høyresiden med Likud og de ortodokse partiene som skiftet kurs.

Bosettingene har foruten målet om landerobring, også et uttalt militært formål som fremskutte forsvarsposter.

• Bakgrunn: Israel - grensene og bosettingene

I 2005 ble den offisielle israelske politikken på nytt lagt om. Da ble det besluttet at alle bosettingene på Gaza (21 stykker) skulle vekk.

Samtidig ble det gitt tillatelse til en større utbygging på Vestbredden, til sterk internasjonal kritikk.

Bosettingene - både de eldste og de nyere - består til dels av store boligområder med egen infrastruktur. De er forbundet med hverandre og Israel med eget veinett, forbeholdt israelere. Veiene følger delvis den omstridte sikkerhetsbarrieren som Israel har bygget, og de går for en stor del over palestinsk land.

Ifølge Geneve-konvensjonen, som gjør rede for lov og rett under krig og konflikt, er det forbudt å flytte sin egen befolkning til okkupert land.

I løpet av de siste 40 årene har Israel flyttet over en halv million av sin egen befolkning til områder de okkuperte i forbindelse med Seksdagerskrigen i 1967. Utenfor «den grønne linjen» bor det nå rundt regnet 500.000 israelske borgere, inkludert 200.000 i Øst-Jerusalem.

Staten Israel skiller mellom legitime og illegitime bosetninger. Sde Boaz er en av de illegitime, som ikke vil bli forsvart opprettholdt fra Israels side men overlates til palestinerne.

• Obama: – Ikke nøyaktige 1967-grenser
• Les: Netanyahu avviser Obamas visjon

Bedre å snakke sammen

Ikke langt unna Sde Boaz ligger Bait Ummar, landsbyen som tilsammen er omgitt av hele tre bosettinger: Kfar Etzion, Migdal Oz og Karmel Tzur.

Her bor Mohammed Aby Ayash, en 33 år gammel sivilingeniør. Bosetternes matsenter Rami Levy er bygget på Aby Ayash-familiens land.

- Jeg så bare den verste siden av de jødiske bosetterne før jeg ble kjent med noen av dem. De mest ekstreme ødelegger oliventrær og avlinger, angriper folk på gaten, setter fyr på moskeer og så videre.

- Vi trenger å velge hvem vi vil bo sammen med, sier han og ser megetsigende på bosettervennen Nahum Pachenik.

Igjen spiser de to lunsj og diskuterer. Begge vil bo på samme land. Men i motsetning til mange av sine egne, har Nahum og Muhammed kommet til at det ikke lenger er realistisk å håpe på at fienden vil gå opp i røyk over natten.

Mohammed har derfor bestemt seg for å rekke ut en hånd til bosetterne, i håp om at det vil skape en bedre fremtid for palestinerne.

- Jeg tenker: OK, la oss snakke sammen i et forsøk på å finne en felles løsning, sier Mohammed Aby Ayash pragmatisk.

På nøytral grunn

På Everest Hotel i landsbyen Beit Jala, to kilometer fra Betlehem, har israelere og palestinere møtt hverandre i mange år. Landsbyen, hvor kristne palestinere er i flertall, er et slags nøytralt område.

Det er også her Nahum Pachenik og Mohammed Aby Ayash møter hverandre.

Pachenik mener at palestinerne trenger bosetterne.

- Vi vil være en gave til den palestinske staten, siden vi får økonomien her til å gå rundt. Og alle stater trenger en minoritet, understreker bosetteren.

Og han ønsker å være en god nabo, legger han til.

- Skal du bo sammen med oss, må dere rive ned gjerdene rundt bosettingene og slutte å gå med våpen, sier Mohammed.

Han har erfart at det ikke er lett å forsøke seg på vennskap over de bitre frontene.

- Første gang jeg inviterte bosettere hjem, møtte jeg dem ved inngangen til landsbyen - som den israelske hæren overvåker fra et tårn. Da jeg gav dem en vennskapelig «bamseklem», grep soldatene inn før vi hadde rukket å si «Salam» og «Shalom». De ville beskytte bosetterne, forteller han lattermildt.

Mohammed ledet bosetterne en annen vei, og til slutt kom de til Aby Ayash-familiens hjem.

- Moren min hadde bakt brød, og de var så glade over å kunne snakke med oss i et hjem og ikke bare på gaten, forteller palestineren.

Men da bosettervennene forlot Beit Ummar, ble de raskt arrestert.

- Soldatene var veldig overrasket. De lurte på hva hadde de spist, hva hadde de snakket om, om de ikke var redde.

Mohammed Aby Ayyash ler igjen. Men det er lettere å dele brød enn land.

For selv Mohammed er ikke helt sikker på bosettervennens motiver. For dem er land viktigere en fred, har han funnet ut.

Hva som skjer etter FN’s generalforsamling i september, er både bosettere og palestinere svært opptatt av. Nahum ønsker å bli en del av den palestinske staten, og fortsette vennskapet med Mohammed. Derfor har han tatt en viktig avgjørelse.

• Les: – Et gjennombrudd for utviklingen av en palestinsk stat
• Obama: – Ikke nøyaktige 1967-grenser

Siden de andre bosetterne i utposten hans Sde Boaz har erklærte området forbudt for arabere, kan han ikke invitere Mohammed Aby Ayash på te. Nå skal Nahum og familien flytte til den langt større bosettingen Efrat, hvor palestinere får komme inn, de fleste riktignok som billig arbeidskraft.

Men Mohammed skal bli invitert på te og brød - og en prat om fremtiden.