NRK Meny
Normal

Den vanskelige arven etter Chavez

Hugo Chávez' prosjekt i Venezuela kan sammenlignes med det Juan Domingo og Evita Peron gjorde i Argentina. Denne helgen velges hans etterfølger.

Nicolas Maduro under valgkampen i Venezuela

Nicolas Maduro ligger foreløpig best an til å vinne presidentvalget i Venezuela, men han får eventuelt en stor og skjebnetung arv å forvalte

Foto: -- / Afp

Haakon Børde, analyse

For noen år siden ble jeg oppmerksom på en gruppe eldre mennesker i fysisk trening på en gårdsplass høyt oppe i en bratt gate i et av fattigkvarterene i Caracas, hovedstaden i Venezuela.

Instruktøren deres viste seg å være en fysioterapeut fra Cuba.

På den andre siden av gata var døra til et legekontor åpen. Inne var en guttunge på undersøkelsesbenken til en kubansk lege. Folk jeg kom i kontakt med i bydelen, sa at de aldri hadde sett en lege før årtusenskiftet. Det var 30.000 kubanske leger og helsearbeidere i arbeid i Venezuela.

På vei ned til sentrum igjen kjørte jeg forbi en skolebygning som var under rehabilitering og en byggeplass der det skulle settes opp en ny skole. Under regnskyll i bratthenget rant en bekk over jordgulvet i Amada Quintanas hus.

Det fikset Chavez, har en amerikansk avis skrevet. En av hans bolivarske misjoner rykket ut, støpte gulv, la nytt tak og tettet sprekkene i veggene.

Forskjellen mellom Cuba og Venezuela under Castro og Chavez har den franske journalisten Renaud Lambert skildret anekdotisk i Le Monde Diplomatique:

«Mens Cuba bygger golfbaner for å tiltrekke seg turister, eksproprierer Venezuela sine for å huse hjemløse».

Verdighet

Dette er noen eksempler på hvordan folk har merket forandringene som er skjedd i Venezuela de 14 åra Hugo Chávez fikk regjere landet – fra 1999 til han døde 5. mars i år. For første gang i historien tok regimet hensyn til fattigfolkets interesser.

De marginaliserte fikk verdighet. Dette er forandringer som vil fortsette å prege landet med verdens største påviste oljeforekomster. Mennesker som har fått hjelp til å bryte ut av fattigdom gjennom pensjonsordninger, som ser at barna deres avlegger eksamen og får legebehandling, vil gjøre sitt for å befeste denne situasjonen. Og de gjør sitt med stemmeseddelen.

Bilde av Hugo Chavez i Caracas

Hugo Chávez er borte, likevel spiller den avdøde presidenten hovedrollen i valgkampen som nå er i gang.

Foto: Carlos Garcia Rawlins / Reuters

Hva som kan skje i en fjernere framtid, er umulig å vite og derfor uinteressant.

I 1999, året Hugo Chávez avla eden som Venezuelas president første gang, ble 49,4 prosent av folket regnet som fattige. I 2010 var de blitt 27,8 prosent. I 2000 fullførte 53,6 prosent av studentene videregående utdanning, i 2011 71,1 prosent. I 1996 var det 18 leger pr. 10 000 innbyggere, i 2012 58.

Presidentvalget søndag skal bestemme hvem som skal prøve å fylle skoene etter Hugo Chávez – opposisjonskandidaten Henrique Capriles eller Chavez’ håndplukkede kandidat og midlertidige president, Nicolas Maduro. Det er fem andre kandidater, men de er trolig sjanseløse.

Valgkamp

«Ikke en dråpe olje vil gå til å finansiere Castroenes regjering», er ett av Capriles’ valgløfter.

Henrique Capriles

Henrique Capriles forsøker, men veien til presidentembete kan bli lang.

Foto: LEO RAMIREZ / Afp

Regningen for å oppfylle løftet hvis han vinner valget søndag, blir sendt til fattigfolket. De kubanske helsearbeiderne er Cubas betaling for 300.000 fat olje hver dag.

«Vi vil ikke forandre noe på de fundamentale delene av Chavez’ politikk», var svaret fra energiminister Rafael Ramirez. Men Venezuelas oljeproduksjon er gått ned med 25 prosent i de 14 Chavez-åra, og en god del betales altså med leger fra Cuba og bønner fra Den dominikanske republikk.

Dermed kommer det mindre penger fra statsoljeselskapet PDVSA til statskassa, og det skjer mens inflasjonen har vært 22 prosent i Chavez-åra og valutaen er devaluert sju ganger. Men det hører også med til historien at inflasjonen var høyere de siste åra før Chavez tiltrådte.

Den tidligere bussjåføren Maduro har ledet stort på 11 av de 12 meningsmålingene mellom februar og april, Capriles på en, og den ble gjort i april.

Venezuela president Nicolas Maduro på valgmøte

Venezuela president Nicolas Maduro leder på de fleste meningsmålingene.

Foto: HANDOUT / Reuters

På internett finnes det også mange eksempler på en skitten valgkamp. Der rapper blant annet Maduro: «Den lille bursjoa-skitten som driter i buksa av frykt når folket hever stemmen og kaller Capriles homofil siden han er ugift. – Jeg elsker så mange kvinner at jeg ikke kan bestemme meg, er svaret. Og: Maduros kone er så stygg – hvem vil være sammen med henne?»

Forutsetninger

Etter at spanjolen Alonso de Ojeda ga det nordligste landet i Sør-Amerika navnet Venezuela – lille Venezia – i 1499 og Spania koloniserte landet utover i det 16. århundret, oppsto et samfunn av en elite – hvite mantuanos – som hadde tilgang til utdanning i motsetning til pardo – flertallet av blandingsrase, indianere og afrikanere. Europeerne hadde hatt med seg føydalske ideer som kunne rendyrkes i det jomfruelige amerikanske terrenget.

Dette samfunnet tok eliten med seg gjennom uavhengighetskampen mot Spania fra 1811 til 1821 og siden i selvstendighetskampen som rev Venezuela ut av Gran Colombia i 1830. Arven etter dette føydale og korrupte samfunnet var målet for Hugo Chávez’ opprør, som han greide å gjennomføre i allianse med fagforeninger, deler av hæren og deler av næringslivet.

Sosialisme for det 21. århundret, kalte Chavez prosjektet sitt. Landet kalte han Den bolivarske republikken Venezuela og sa med det at ledestjernen hans var Simon Bolivar, helten fra frigjøringskampen mot Spania, en general som også gikk inn for størst mulig grad av latinamerikansk samling.

Nicolas Maduro og Maradona klemmer hverandre

Mannen mange mener er verdens beste fotballspiller gjennom tidene, Maradona, har kastet seg inn i valgkampen og støtter Maduro.

Foto: HANDOUT / Reuters


I Hugo Chávez’ bok i det 21. århundret nedfelte samlingskravet seg i nye latinamerikanske samarbeidsorganisasjoner der USA ikke er med, for eksempel ALBA som et latinamerikansk alternativ til det USA-inspirerte frihandelsforbundet FTAA, UNASUR, en union av søramerikanske nasjoner, CELAC med latinamerikanske og karibiske nasjoner og frihandelsforbundet MERCOSUR.

Man kan spørre hvorfor Chavez fant sine politiske venner utenfor Latin-Amerika i Hviterussland, Syria og Iran. Og kanskje kan man svare at det var fordi disse statene var mål for USAs angrep. Oppskriften var kanskje: Mine fienders fiender er mine venner.

Arven

Hugo Chávez’ historiske betydning for Venezuela kan sammenliknes med den betydning ekteparet Juan Domingo og Evita Peron fikk i Argentina i 1940- og 1950-åra. Der, som i Venezuela et halvt århundre seinere, hørte folk for første gang i historien sine ledere forme retorikken sin ut fra fattigfolkets interesser.

Resultatet var stemmerett for kvinner, pensjonsordninger gjennom fagforeningene, regulert arbeidstid og søndagsfri og oppkjøp av utenlandsk eide virksomheter.

I Argentina endte denne nye dagen i militærkupp i 1955, og videre utover i den kalde krig var det mulig for generalene å ta makten igjen og igjen som om de var et politisk parti med oppdrag fra folket. Vernet fra en kald krig har generalene i Venezuela ikke. Det usikre momentet er om arven etter Hugo Chávez kan forvaltes av hans etterfølgere på en måte som tilfredsstiller de 55 prosentene som ga Chavez nytt mandat så seint som i oktober 2012.

I Venezuela som i Argentina var de nye tonene fra lederne også en voldsom provokasjon i deler av folket. Da Evita Peron døde 33 år gammel i 1952, gråt folk i gatene i Buenos Aires. Men i de kondisjonertes villaer smalt champagnekorkene.
Det gjentok seg i Caracas i dagene etter 5. mars – folk gråt i gatene i usikkerhet for framtida, men i bedrestilte bydeler lyste fyrverkeriene opp himmelen.

Den nye lederen i Venezuela får en stor og skjebnetung arv å forvalte – enten han heter Nicolas Maduro eller Henrique Capriles.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt