– Bor du i Norge, eller?

For noen måneder siden lærte jeg et fint, fast uttrykk av en tyrkisk kollega: Når man i Tyrkia møter noen som virker spesielt naiv og godtroende, en som konstant har lave skuldre på grunn av optimisme og en grunnleggende tillit til systemet, har tyrkere svaret klart:

Norveç'te mi yaşıyorsun.

Jeg sliter litt med uttalen her, men meningsinnholdet er umiddelbart forståelig: «Bor du i Norge, eller?»

Man kan høre det etter et innlegg i parlamentet, der en politiker har klaget over økende korrupsjon eller polarisering i samfunnet. Eller se det som mildt nedsettende fornærmelse på sosiale medier, hvis noen har kommet med en rosenrød analyse av et samfunnsproblem i Tyrkia.

Hehe, hva tror du egentlig? At alt virker, at alt er på stell og alle er på dugnad? Bor du i Norge, eller?

Det ligger jo en slags hyggelig anerkjennelse av at ting fungerer i Norge her. Samtidig inkluderer uttrykket kanskje også en skummel advarsel til de av oss som faktisk kommer fra Norge: Resten av verden gjør ikke det. Da gjelder det sikkert å passe på.

Jeg skal komme litt tilbake til dette, men først må vi en tur innom Spania.

Triumf på toppmøtet

Det var en temmelig varm junikveld i Madrid. Ikke klimaangst-varmt som andre dager i sommer, da temperaturen bikket 40 grader, men varmt nok til at jeg ble minnet på hvorfor det gir mening at restaurantene i byen ikke åpner før i nitiden om kvelden. Strengt tatt begynner kelnerne å løfte stolene ned fra bordet først rundt ni, er min erfaring.

På kongens slott i Madrid hadde de nok gjort det på forhånd denne kvelden. Alle Nato-landenes stats- og regjeringssjefer var invitert på middag allerede litt før åtte, kvelden før det store Nato-toppmøtet skulle begynne. Det var mulig å følge middagen direkte på spansk TV, i alle fall via en kommentator på utsiden. Etter hvert fikk vi vite hva som ble servert også.

Gazpacho, kjølig tomatsuppe, det er jo alltid godt når det er varmt. Sfæriske olivener, altså oliven som er presset til en slags puré, før de blir satt sammen igjen til kuleformede olivener, et av molykulærgastronomiens magiske triks, i sin tid perfeksjonert av stjernekokkene på restauranten El Bulli. Marinerte sardiner med en saus av paprika, tomat og mandler. Og så videre.

Det var 13 forretter pluss hovedrett og dessert (kokos-skum med mynte), så jeg skal ikke gå gjennom alt. Jeg var jo ikke der engang. Men – og det er nok viktigere, sett i historiens lys – det var heller ikke Jens Stoltenberg, Recep Tayyip Erdogan, Magdalena Andersson eller Sauli Niinistö.

«Det er bra at Stoltenberg ikke er her», skal kveldens vert, Spanias konge, ha sagt på middagen: «Det betyr at han jobber».

Det betydde det. Memorandumet som ble underskrevet den kvelden fjernet tilsynelatende de siste hindrene som lå i veien for svensk og finsk Nato-medlemskap. Tyrkias president hadde blokkert medlemskapet siden mai, da han hadde gjort det klart at han mente Sverige og Finland er som «gjestehus for terrorister». Etter uker med nervøsitet og forhandlinger på flere diplomatiske nivåer, var en avtale nå i boks, raskere enn de fleste hadde sett for seg.

«Et diplomatisk kunstverk», mente en svensk ekspert dagen etter.

Utfordringen var bare at dette diplomatiske kunstverket, på linje med andre kunstverk, var åpent for veldig forskjellige tolkninger.

Avtaleteksten var presist balansert og varsomt formulert, men den var ikke veldig detaljert når den beskrev hva Sverige og Finland egentlig hadde forpliktet seg til angående hensynet til Tyrkias sikkerhetsutfordringer.

Men det så ut som en suksess, og alle sa det var en suksess, og det ga hele toppmøtet et ekstra historisk sus.

Der Vladimir Putin har forsøkt å splitte, har samholdet i Nato vært en gjenganger i talepunktene på alle Nato-møter i år. Og da statslederne holdt sine avsluttende pressekonferanser på toppmøtets siste dag, var dét budskapet, både fra Macron, Biden, Sanchez og generalsekretær Stoltenberg.

Men så var det dagens siste taler, da.

Erdogans ettermiddag

En pressekonferanse med Erdogan er annerledes enn ideen mange har om en autokrats møte med journalister. Man kunne kanskje tenke seg at han bare svarer på forhåndsgodkjente spørsmål, for eksempel. Eller at det bare er utvalgte, vennlig innstilte reportere som får mikrofonen.

I stedet kan det se ut som han bruker slike sjeldne seanser foran internasjonale journalister til å gjøre det helt motsatte.

I motsetning til tidligere tiders herskere med diktatoriske tilbøyeligheter, er dagens autokratiske ledere nemlig opptatt av å gi et demokratisk inntrykk, heter det i en ny, temmelig interessant bok, kalt Spin Dictators. «Herskere vil få innbyggerne til å tro at mediene er relativt frie», skriver forfatterne. Mediekontroll kan utøves mer subtilt, slik Erdogan er temmelig god på i sitt hjemland. En åpen internasjonal pressekonferanse kan være en praktisk måte å signalisere at man naturligvis ikke er redd for noen spørsmål.

Slik framstår en Erdogan-konferanse i utlandet paradoksalt nok mindre regissert enn en tilsvarende seanse med Joe Biden eller Emmanuel Macron, der ivrige rådgivere filtrerer og ordner med temaer og rekkefølger og utvalgte journalister på en helt annen måte.

Likevel var det selvsagt ingenting improvisert over Erdogans budskap denne ettermiddagen. Han visste han snakket sist av alle, og han visste det ville bli lagt merke til når han nå plutselig sådde tvil om hele avtalen som nettopp var feiret av alle de andre Nato-landenes ledere.

Først hørtes han mildt truende ut: Hvis Sverige og Finland ikke gjør som de har lovet, blir disse landenes Nato-medlemskap aldri tatt opp til ratifisering i det tyrkiske parlamentet, sa han.

Og hva var det de hadde lovet? Å utvise av 73 terrorister, slo Erdogan fast.

Jeg kikket spørrende bort på kolleger som satt ved siden av meg. Det sto da ikke noe slikt tall i avtalen?

«Det har de lovet underveis i forhandlingene», forsikret Erdogan. Det står kanskje ikke i avtalen, men den virkelige avtalen er slik, forsto vi.

Det var et temmelig interessant øyeblikk. Jeg var nesten litt imponert – for en måte å stjele showet på! Da jeg gikk ut av den store konferansesalen rett etterpå, kom jeg tilfeldigvis samtidig med Erdogan og alle hans sikkerhetsvakter. De passerte rett forbi meg, før Erdogan ble geleidet inn i en ventende svart bil.

Jeg sto rett ved siden av, og tok et bilde inn gjennom vinduet. Erdogan stirret rett på meg.

Det var da jeg kom til å tenke på det tyrkiske uttrykket jeg nylig hadde lært.

Norveç'te mi yaşıyorsun. Hvilket land bor du i, egentlig – Norge?

Jagerfly og parlamentsvalg

Tyrkias sterke mann har mange saker på ønskelisten, deriblant amerikanske F16-fly. Trodde jeg virkelig at han ville gi opp et fantastisk forhandlingskort så enkelt? Hvor naiv går det an å bli? Og hva med Stoltenberg og hans delvis norske team, som hadde sørget for å hale det diplomatiske mesterverket i land?

Var de like godtroende som charterturister i en tyrkisk teppebutikk?

Vel. Selv om jeg altså liker uttrykket som antyder at Norge er et litt spesielt blåøyd land, er det sjelden en god idé å tro at munnhell definerer en nasjons sanne karakter.

For det første var det selvsagt ikke nytt for Stoltenbergs forhandlingsteam at avtaler med Erdogan kan være skjøre.

For det andre finnes det nok av eksempler på at norsk petroleumskapitalisme er kynisk nok til å være helt på høyden med det beste fra utlandet.

For det tredje kan det vel hende at det var svenskene som var de mest naive da avtalen ble understreket. Kanskje hadde det kommet løfter om utvisning der i forhandlingenes hete, fordi man visste at et antall mennesker allerede skulle utvises til Tyrkia, men i henhold til rettssikkerhetsprinsipper og faglige, politisk uavhengige beslutninger tatt av svenske utlendingsbyråkrater?

Trodde man i så fall at det skulle skli gjennom svensk offentlig debatt uten at det så ut som et knefall for en autokrat? Trodde de at Erdogan ville hjelpe dem med denne litt kinkige manøveren? Hvilket land bor svenskene i, egentlig? I Norge?

Eller kanskje er det ikke så lett som at noen er naive og andre er sleipe. Kompromisser er vanskelige. Det beste ville vel vært om man kunne lage avtaler utelukkende med folk som er helt like som en selv, men i siste instans vil en organisasjon basert på den modellen bli en ganske ensom affære.

Erdogan fikk et slags siste ord på Nato-toppmøtet. Men siste ord om Sverige og Finlands Nato-medlemskap er ikke sagt. Tyrkias parlament har fortsatt sommerferie, og kan ikke ratifisere Nato-søknadene til Sverige og Finland før pausen er over i oktober. Men skal man tippe, er det slett ikke sikkert det skjer noe særlig før til neste sommer, når det skal avholdes valg i Tyrkia.

Det er ingenting Erdogan har likt bedre rundt valgtider de siste årene enn å vise velgerne at han ikke er redd for å snakke europeiske ledere midt imot. Avtalen fra Madrid kan bli et hett samtaleemne i mange måneder til.