Nå sier statsminister Mikhail Kasjanov et rungende ”njet” til privat eierskap over oljerørledningen.
Det kan man godt forstå utfra flere forutsetninger. For det første velger den russiske stat samme strategi i dette eierskapsspørsmålet som når det gjelder strømnettet. Det energibærende strømnettet i Russland eies av det statlige aksjeselskapet RAO EES.
For det andre står naturligvis oljemagnatene i Russland også med et historisk hovedansvar for 1990-tallets kapitalflukt fra Russland, som varer ved ! 20 milliarder amerikanske dollar smugles årlig illegalt ut av Russland.
Regjeringens nei til privat oljerørledning kommer likevel som et slag for de private, russiske oljeselskapene.I fjor høst sa informasjonsdirektør Hugo Erikssen i Yukos til styret for Sparebanken Nord-Norge at det ikke kom på tale å slippe utenlandsk kapital til på prosjektet med oljerørledningen.
Nå tilbyr statsminister Kasjanov istedet oljeselskapene YUKOS, LUKOIL, Tjumens TNK & Sib-Njeft rabatter på transporttariffene for olje pumpet gjennom fremtidens oljerør hvis disse selskapene likevel betaler oppføringen av statens egen oljerørledning.
Et nytt svar på Midtøsten
Selv har ikke den russiske stat en sjanse til å betale for byggingen av oljerørledningen. Izvestia skriver 13.januar at det blir en alvorlig tautrekking og behov for et tungt kompromiss mellom den russiske stat og de private, russiske oljeselskapene etter Kasjanovs utspill i Murmansk denne helgen.
Oljeselskapene krever såkalte system-garantier fra den russiske stat for at de får tilbake investert kapital. I dette ligger tøffere krav enn løftet fra statsministeren om prisnedslag på pumping av oljen. Oljeledningen vil gjøre russisk olje mye mer konkurransedyktig i USA av to grunner.
I dag må oljen fraktes fra Jamalhalvøyen på små tankbåter frem til Murmansk. For Karahavet øst for Novaja Zemlja og det østlige Barentshav som må passeres, er for grunne til supertankere. Så lastes oljen om i Murmansk før den går på kjøl med 100.000-tonnere fra Murmansk til USAs østkyst. Etter hvert skal skip inntil 300.000 tonn tas ibruk. Oljerørledningen kutter ut kortdistansetransporten på mindre tankskip til Murmansk.
Seilingsdistansen fra Murmansk til USAs østkyst er bare 1/8 av havdistansen fra Den persiske gulf til Mexicogulfen, en fart som i dag er levegrunnlaget for norsk tankfart. I forhold til olje fra Midtøsten blir den russiske oljen mye mer transportkostnadsvennlig for USA.
I tillegg ser USA etter hvert på Russland som en mer stabil oljeleverandør enn Gulfstatene. I denne verden ruller 200 millioner biler, 80 prosent av dem i USA, hvor bensinen fortsatt koster en brøkdel av bensinen i Europa.
Og 80 prosent av Russlands uutnyttede naturressurser ligger nord for polarsirkelen. Det meste er olje, gass og lettmetaller. Den nye amerikanske oljearterien vi passere rett nord for Hammerfest og ”Snøhvitfeltet”.
Den russiske stat er ”blakk”
Statsminister Kasjanovs nei til privateid oljerørledning synder mot det russiske ordtaket om, at ”den som betaler regningen, bestiller også musikken!” For det er utelukket at den russiske stat som sådan har penger til å bygge oljerørledningene.
I disse dager åpnet den russiske tollstasjonen Boris Gleb på russisk side av grensen mot Norge. Prisen var på 2.7 millioner amerikanske dollars, i sin helhet betalt av den norske stat. Selv de 200.000 dollarene til teknisk utstyr for russisk tollvesen betalte Norge. Den nye tollstasjonen Salla på russisk side av grensen mot Karelen betalte EU tilsvarende 5.7 millioner dollar for.
Når den russiske stat ikke sjenerer seg for å la EU og Norge betale for tollstasjoner som gjør at russisk handel kan ta seg opp, blir det komisk å tillegge den russiske stats røst noen vekt i G8-samarbeidet. Russland har mildt sagt liten troverdighet som medlem av gruppen for verdens 8 største og rikeste industrinasjoner.
Bedre enn de fleste vet sjefene for Russlands private oljeselskaper at dette er sant, men deres armslag overfor staten er høyst begrenset. For det første fikk for eksempel Yukos den private eiendomsretten til oljefeltene i Sibir ved et regjerinsvedtak. Bak stod president Boris Jeltsin, kullsviersikker i sin tro på at privat eier alltid var bedre enn statlig. Hans politikk lignet på basis for eiendomsformeringen i den dansk-norske helstaten: Kongen i København slo Løwenskiold på skuldrene og sa ”du er en grei kar, du!” Og vips – Nordmarka var hans!
Som alle andre kapitalistiske toppfolk i Russland har de russiske oljemagnatene også annet å svare for: Yukos-sjefen Mikhail Khodorkovskij har i en alder rundt 40 år om lag 5 milliarder amerikanske dollars på sin bankkonto. Dette er penger tjent opp på 7-8 år i et land der skattenivået lå på 80 prosent frem til sommeren 2001!
Under hele 1990-tallet var illegal kapitalflukt fra Russland på minst 18-20 milliarder amerikanske dollar per år. Det diskuteres ikke engang i Russland at kapitalflukten skjedde gjennom salg av olje, gass og metaller!
Bokettersynet er fortsatt dermed et politisk styringsinstrument i hendene på Kreml! For det finnes fremdeles annet enn olje og gass i Sibir.
Utfordring for Norge.
Norge var tidlig inne i Kina og hjalp med petroleumslovgivning. I Russland er ikke dette så aktuelt.
- Men vi får ikke opp en kubikkmeter gass fra Barentshavet før vi får en oppkopling mot norsk industrikompetanse og internasjonal investeringskapitel, sa Sovjetunionens forhenværende statsminister Nikolaj Rysjkov under en middag i den norske Moskva-ambassade i begynnelsen av 1993.
Karikaturtegning fra Izvestia 6. februar 2002.
- Jeg er den eneste Kreml-leder som har sett en norsk condeep-plattform, og har ledet maskinverkene i Ural med 80.000 ansatte, sa regjeringssjefen for perestroika-årene. Den norske informasjonsdirektøren Hugo Erikssen i Yukos har utelukket at utenlandsk kapital skulle få oppdrag i samband med byggingen av oljerørledningen til Murmansk.
Men fratatt muligheten til eierskap, bestemmer ikke Russlands fire store oljeselskap dette lenger. Den russiske stat ser seg om etter videre strategier. Denne helgen var Japans statsminister på Russlands-besøk, og en av nøkkelfolkene han snakke med, het professor Jevgenij Velikhov, energistrategen som i 10 år ledet konsoritiet for utbygging av kontinentalsokkelen i Barentshavet.
Til NRK har Velikhov sagt om verdens største, kjente gassfelt Stòkmanovskoje for tre år siden: - Får vi ikke utlandsk kapital snart til å investere i Barentshavet, kan Europa om 10 år oppleve den energikrisen som California nettopp har opplevd.
Velikhov la vekt på at europeerne geråder uti en misforståelse om at det alltid vil være god nok tilgang på gass, og at den alltid vil være billig.
Yukos-sjefen Mikhail Khodorkovskij fremholder at russisk olje- og gassindustri snart kan gjøre gassen like attraktiv som motordrivstoff som olje. Kanskje forandrer Yukos sin strategi fordi Khodorkovskij i fjor sa til NRK han ikke ville gå off-shore i Barentshavet før om ti år. Men det vil
kanskje den russiske stat!
-Før vi blir pensjonister!
Slik spøkte statsminister Kjell Magne Bondevik med den 50-årige president Vladimir Putin i Oslo i november da de talte om løsningen på delelinjestriden om kontinentalsokkelen i Barentshavet. Forhandlingene har jo pågått i 30 år så Putin syntes dette var såpass morsomt at han selv gjengav ordene på pressekonferansen etter møtet.
Bedre energipolitisk og nasjonalstrategisk spit på vårt nasjonale ordtak ”kjem eg ikkje i dag so kjem eg i morgon”, kunne Bondevik knapt funnet på. For etter hvert melder det seg stadig flere konkrete tegn på at tidsrammene endrer seg i det russiske nord.
De skiftende norske regjeringer har latt den avgående, kaldkrigsgenerasjonen av embedsmenn i UD formulere norsk, nasjonal strategi i dette største, uløste norske utenrikspolitiske problem: ”Har russerne tid så tar vi oss tid!” Da går det gjerne 30 i år uten at noe vesentlig skjer. Og da er det 10-årige Barentsregionsamarbeidet tatt med i det strategiske regnskap.
På russisk side endrer følgende kriterier seg når det gjelder hele fotsettingen i nord:
- Ny politisk tillit mellom Russland og USA er solid etablert
- Derfor er USA villig til å basere seg på at Russland leverer 1/5 av amerikansk olje
- Leveransene vil skje fra Murmansk og den russiske stillehavskysten
- ”Det nye Midtøsten” på den nordvestlige halvkule blir vårt eget nærområde på Kola.
- 80% av de uttnyttede naturressurser i Russland er nord for polarsirkelen, les: olje & gass.
- Den russiske stat trenger desperat valutainntektene, og viser et i hvert statsbudsjett årlig nå
Da er det åpenbart at nye rammer trenges for tenkningen på norsk side når det gjelder å formulere en norsk, nasjonal strategi i nord. Barentsregionsamarbeidet var ingen nasjonal strategi. Det fremgår av statuttene for Barentsregionsekretariatet. Dette norske initiativet var kun en halvkvedet vise for en uavklart tid i 1993. Barentsregion-tanken var distrikspolitikk – ikke en nasjonal strategi for Kongeriket Norge.
Økt russisk gehør i USA
Tidligere var russerne isolerte, Norge var USAs venn og med i NATO. Nå marginaliseres nordområdene sikkerhetspolitisk. Norge kan ikke regne med det samme gehør i Washington som tidligere, men det kan Russland regne med - i økende grad!
Ved helgens standpunkt har Russlands statsminister Mikhail Kasjanov slått et slag for statlig styring av utviklingen i nord. Trolig kan dette bli en fordel for det norske samfunn. For de russiske oljegigantene har en klar tendens til å betrakte selv Statoil og Norsk Hydro som bagateller.
- Da vi kjøpte 22 prosent av Kværner-aksjene i 2001, gav ikke kjøpesummen så mye som et lite ”blipp på radarskjermen” for kvartalsregnskapet i Yukos, sa informasjonsdirektør i Yukos Hugo Erikssen til styret for Sparebanken Nord-Norge på Moskvabesøk i fjor høst.Da sa Yukos-sjefen det ikke kom på tale å slippe norsk og vestlig kapital til på oljerørledningen til Murmansk.
Legges imidlertid den politiske dimmensjon til, kan perspektivene bli betydelig forandret når den russiske stat tross alt ser ut til å sette seg i forsetet for utviklingen. Fra norsk side må trolig samordning av tankegangen mellom statlig sektor og privat sektor styrkes i betydelig grad før noe ”visittkort” fra norsk side gir konkret og operativ mening øst for riksgrensen i nord.
