Uken før brukte miljøvernminister Børge Brende til å besiktige russernes dystre bakgård. "Den russiske faktor har meldt seg!", sa han til Dagsnytt fredag 27.september.
Både stortingspresident Jørgen Kosmo, miljøvernminister Børge Brende og tre statssekretærer fra Norge har på noen dager her i Moskva nylig erfart det både Georgias president Eduard Sjevardnadze og EU-kommisjonens Romano Prodi også stadig erfarer, nemlig at ”den russiske faktor” spiller en ny og aggressiv rolle i internasjonal politikk.
Nå viser Vladimir Putins omdefinering av russisk utenrikspolitikk seg, for denne skal primært fremme russiske interesser. Egentlig er slikt selvsagt, men i dekrets form fra Putin blir det svært så bokstavelig oppfattet av hans byråkrater.
Mandag skal EUs utenriksministere drøfte striden med Russland som er i emning over russiske krav om visumfri ferdsel til Kaliningrad-enklaven. Om to år ligger trolig enklaven omringet av EU-medlemmene Polen og Litauen.
- EU-kommisjonens tilbud om forenklete visumregler for russere som skal reise til Kaliningrad, er ikke i tråd med Russlands interesser, sa statsminister Mikhail Kasjanov rett før denne helgen. Det danske EU-formannskapet sier at EU ikke endrer sin posisjon.
11. november kommer høyst sannsynlig Kaliningrad-spørsmålet som konfrontasjon rett i fleisen på Vladimir Putin under toppmøtet med stats- og regjeringssjefene i EU i København.
Dagen etter ventes Putin til Oslo, - formodentlig ikke i det beste humør. Og i Kreml er det ingen som tør å si til Vladimir Putin at han kan være i ferd med å overspille sin autoritet – sin hånd – i europeisk politikk.
Storavisen Izvestia trykket en omfattende maktanalyse for seks måneder siden der nettopp dette var konklusjonen: -Hvis ikke presidenten tar en beslutning, er det ingen andre i Kreml som gjør det! Izvestia skrev at Russland har altfor mange utenrikspolitikere, og sukket over at ikke utenriksminister Igor Ivanov nødvendigvis var den mest innflytelsesrike av dem.
Naboloven gjelder ikke
På ti år har de skiftende norske regjeringer brukt en halv milliard skattekroner som bidrag til å forebygge faren for atomforurensninger i nord. Russlands regjering har fortsatt ikke sluttet å kreve skatt på slik humanitær hjelp. Det er ihvertfall ikke hjemlet i vanlig skikk og bruk.
Russland har fortsatt ikke løst spørsmålet om hjelperne kan holdes erstatningsmessig ansvarlig hvis noe går galt under opprydningen av atomsølet som de hverken selv vil bruke penger til, eller evner å gjøre noe med! Dette er et mega-problem også i Russlands forhold til EU.
I Andrejevbukten i Vestre Litsafjord rett øst for norskegrensen i nord på Kola begynner marerittet, tønnelagrene med flytende atomavfall fra atomubåtenes reaktorer. Fortsatt er samarbeidsprosjektet bare på det stadium der man anlegger ny kjørevei og fører vannledninger frem fra norsk side. Fra russisk side skal det bygges plankegjerde rundt slik at ikke nordmenn fra Statens Strålevern kan se over fjorden til gigantubåtene "Typhoon" eller "Akula" som har ligget i opplagsbøyer i ti år der i fjorden.
I vår løy russerne en norsk statssekretær i UD opp i ansiktet da hun var på besøk i Murmansk, skrev avisen Nye Izvestia 5. juli. Da ble det påstått at hun ikke kunne besøke et norsk-finansiert gjenvinningsanlegg for atombrennstoff fra isbryterflåten fordi det pågikk lossing av farlig last akkurat da i mai.
Men anlegget er ikke i drift. - Vi sliter med dette prosjektet, sier miljøvernminister Børge Brende til NRK her i Moskva. Når det gjelder Norges utstrakte hånd til hjelp med å forebygge atomforurensning i nord på Kola og i Kvitsjøen, sier Brende megetsigende:
- Vi har ikke lyktes med alt. Vi var tidlig ute med samarbeid, men det har vært vanskelig. Den russiske faktor har meldt seg! Miljøvernministeren peker på at en avtale nå er klar slik at fartøyet ”Lepse” nord for Murmansk kan ryddes unna med sin livsfarlige last av radioaktive kassetter med drivstoff fra atomreaktorene på isbryterne.
Under sine samtaler fredag 27. september hadde Børge Brende en 18-punkts liste over miljømessige ankepunkt da han møtte Russlands minister for naturressurser. Miljøvernminister Brende var heldig som ikke ble lempet på dør og ga på humoristisk vis inntrykk av at hans lange liste kunne speile et noe inflatert ego fra lille Norges side.
Et lite snev av følelsen av at den gode giver nærmest var lykkelig for at han fikk foretrede for den slemme nabo, meldte seg hos denne signatur under briefingen på den norske ambassade i Moskva fredag 27. september.
Men regjeringens miljøoppsynsmann fremholdt for russerne at forurensningene ikke kjenner grenser, og potensialet for utsagnets tolkningsmuligheter er legio i nord på russisk side nå. Store Russland viser heller ingen overdreven iver etter å etterleve appeller og råd som lille Norge kommer med.
At naboloven i norsk internrett ikke gjelder for forholdet mellom Norge og Russland i nord, kan nok være en misforståelse som mang en nordmann kunne ønske å lulle seg inn i. Nå kommer alvoret. Det vet Børge Brende etter å ha reist rundt i russernes dystre bakgård en uke.
Russlands politikk i nord
Hver gang norske diplomater har anledning, ber de russerne om å nedlegge atomkraftverket på Kola. Norge har bidratt vesentlig til å betale for finansieringen av anleggets modernisering. Derfor kan det drives videre og russerne kommer ikke til å legge det ned. - Det er lov å tro på julenissen, men en fordel om vi avgrenser dette til èn dag i året, sa en norsk delegasjonskilde til NRK her i Moskva i går.
Det politiske Norge er historisk sett mentalt uforberedt på russernes nye politikk i nord. Helt frem til 1994 drev norsk UD primært med EU-forhandlinger. Behovet for å utmeisle en klarere russlandspolitikk led. Yngre UD-embedsmenn som i dag er i 50-årene, ble ikke hørt av de eldre, som i dag går æresrunden før karrieren gjøres opp for godt.
De skiftende regjeringer har de siste 30 år sagt dette: Inntil Norge og Russland har fått til en delelinje av kontinentalsokkelen i Barentshavet, er det ikke rom for et mer omfattende samarbeid i nord mellom oss.
I 1992 snakket tidligere statoilsjef Arve Johnsen i en tale til finansgruppen på Norges Handelshøyskole i Bergen om dette: De neste hundre år kommer Russland til å være verdens største produsent av olje og gass. Enten går vi inn og er med på utviklingen, eller så går andre inn og gjør jobben, mens vi i Norge blir stående på utsiden!
At 80% av Russlands uutnyttede olje- og gassforekomster ligger nord for polarsirkelen kan ingen si er en brått påkommende nyhet. I et par år har faktisk vesentlige volum av olje gått på kjøl fra Jamalhalvøyen. Forekomstene bare i landbaserte kilder er store.
Nå planlegger Russland å gjøre Murmansk til den store utskipingshavnen for olje og gass. Heller ikke det er uventet. Murmansk med 4-500 000 innbyggere er som by en kaldkrigsskavank uten vesentlig sivil, økonomisk anvendelse for seg selv i dag. Dit skal mindre olje- og gasstankere gå med råstoffet østfra over det grunne Karahavet og Barentshavet.
I Murmansk skal oljen lastes over i tankere i 100 000-tonnsklassen, omsider skal 300 000-tonnerne tas i bruk. For norske tankredere som stadig taper terreng mellom Den persiske gulf og Japan fordi landbaserte rørledninger overtar mye av transporten av olje fra Russland og Det kaspiske hav, er dette musikk i ørene.
For miljøvernminister Børge Brende fremstår planene som et mareritt. Russerne setter trolig i gang med å åpne for slik frakt før de har utredet de miljømessige konsekvensene, og før de har noe i nærheten av en adekvat oljevernberedskap hvis en tankbåtkatastrofe skulle inntreffe.
Barentshavet er verdens reneste og mest fiskerike hav. Kaldt vann gir alltid den beste fisken. Nå kan den norsk-arktiske torskestammen åpenbart bli gissel av et ordtak russerne elsker å bruke på seg selv: De saler seint, men rir fort!
Trussel verre enn atombomben i nord
I 1989 sa daværende romfartsprogramsjef i Sovjetunionen Rolald Sagdejev til NRK her i Moskva at miljøbomben truer det sovjetiske samfunnet mer enn atombomben til amerikanerne. Nå har Sagdejev bodd trygt i USA i ti år.
- I ti år var jeg nestkommanderende for Nordflåten, der vi under hele den kalde krigen hadde den dystreste våpenkonfrontasjon med Vesten, sa viseadmiral Igor Kazatonov i januar 1992 ved Svartehavsflåtens hovedkvarter i Sevastopol på Krim til NRK. Da stod norgesvennen Kazatonov mitt i den gryende strid med Ukraina og sa han hadde en dragning mot nord igjen.
I dag er det liten grunn til å drages mot det russiske nord. Langs Kvitsjøens bredder i Severodvinsk og langs Murmanskfjorden ligger anslagsvis 150 gamle atomubåter som skal hugges opp. Tallet på Stillehavskysten er 45.
17. september talte viseminister Vitalij Lebedev i det russiske atomenergiministeriet til en konferanse i Vladivostok. Da røpet han at Russland i år bare stilte 70 millioner amerikanske dollar til sikring av atomreaktorer og radioaktivt brensel fra de opphuggingsklare atomubåtene.
Etter inngåtte nedrustningsavtaler med USA skulle Russland ha stilt 3.8 milliarder dollar! Bare for øyeblikkelig sikring på Stillehavskysten sa Lebedev det trenges 200 millioner dollar.
- Vi må håpe på hjelp fra våre venner i vest nå, sa generalmajor Valentin Junak 23. september til NRK-Kveldsnytt. Han er økologisk sikkerhetssjef i Russlands generalstab.
Men vennene i vest viser tretthetstegn overfor et Russland som stadig svikter sine egne forpliktelser. Å rydde opp i russernes gamle arsenal av kjemiske våpen skulle koste 3 milliarder dollar. I fjor frøs USA, Tyskland og Storbritannia sine bidrag til opprydningen i russernes dystre bakgård fordi Russland ikke stilte fem kopek.
Samtidig står Putin-administrasjonen år etter år og erkjenner at 20 milliarder amerikanske dollar illegalt føres ut av Russland til Vesten. Korrupsjonen er himmelropende.
Russlands riksadvokat fikk i så måte trykket sin utredning om rikets tilstand den 30. april i det russiske regjeringsorganet Rossijskaja Gazeta på side fire. Der dokumenteres omfanget av korrupsjonen i Russland hinsides enhver rimelig tvil!
Hvorfor fortviles general Junak, og hvorfor kaller den russiske marine selv de kasserte ubåtene for ”et Tsjernobyl i sakte film”? I henhold til inngåtte nedrustningsavtaler blir rakettsegmentene i atomubåtene sveiset løs og løftet ut straks fartøyene går i opplag, - dekommisjoneres.
Men de to atomreaktorene i hvert av fartøyene blir værende igjen om bord, innstilt på minimal effekt, men aktive! Ubåtene holdes flytende ved trykkluft. Synker ett av disse fartøyene i Murmanskfjorden, selges det ikke en arktisk torsk lengre i Japan. Og det er det minste problemet.
Russerne har litt i underkant av 200 ubåter å hugge opp per i dag. Det skal skje ved verftet Rusljakòva nord for Murmansk på østsiden av Murmanskfjorden, på Nèrpa-verftet helt ute i nordmunningen av fjorden på vestlig side, ved Zvëzdotsjka-verftet i Severodvinsk innerst i Kvitsjøen, bare for å nevne de stedene denne signatur har besøkt.
Problemet er at ved hvert av disse verftene har russerne bare kapasitet til å hugge opp en til to atomubåter per år. Dette bekrefter generalmajor Valenin Junak overfor NRK. Med dagens kapasitet vil det ta 30 år å bli kvitt de livsfarlige atomubåtene som ikke engang ligger i bøyer, men er kjørt opp på strendene!
- Dette er ille for menneskeheten. sa miljøvernminister Børge Brende om disse ubåtene til NRK-Dagsnytt klokken 1730 her i Moskva 27. september.
Hvor farlig er Russland?
Hvis det ikke var for det at forurensningene ikke kjenner noen grenser, ville det vært lett å si at russerne er farligst for seg selv. I alle år trodde vestverden at Cubakrisen i 1963 var episoden der atomkrigen truet vår sivilisasjon mest akutt. Nyere opplysninger antyder senere muligheter. (Jfr. Slavic Military Studies nr 13, Juni 2000 ss 7-8)
Første september 1983 hadde et sovjetisk jagerfly skutt ned det sørkoreanske passasjerflyet KAL 007 på vei fra Anchorage til Seoul over Sakhalin. Over 300 passasjer døde. Verden var fjetret av uhyggen. Her i Moskva spøkte vi som bodde her med at hvis det hadde vært et amerikansk fly, hadde vi like greit bare gått ned i tilfluktsrommene…
26. september 1983 feilleste to sovjetiske satellitter lysbrytningene fra solen mot toppen av en sky for å være rakettutskytninger. I det sovjetiske varslingsanlegget Serpukhov-15 som skal varsle strategiske atomangrep, gikk alarmen.
Den unge oberstløytnant Stanislav Petrov var jourhavende. Han nektet å trykke på den helt store alarmknappen som ville aktivisert prosedyren for umiddelbar, massiv gjengjeldelse. Petrov nektet fordi ingen landbaserte radarsystemer kunne bekrefte at fem av de verste, mest dødbringende amerikanske Minuteman-rakettene var på vei så raskt at generalstaben i Moskva ble varslet automatisk og direkte.
Flytiden var under 30 minutter. Gjennomsnittsalderen i Politbyrået var på 75 år og stigende. Men Petrov holdt stand. Hårdnakket sa han USA ikke bare ville sendt fem raketter hvis 3. verdenskrig var i gang. Det viste seg at foreldet programvare på de sovjetiske militære computerne var årsaken til den falske alarmen.
I dag er ikke alarmen falsk og trusselen utvikler seg i sakte film. De menneskeskapte katastrofene i Russland er nesten grenseløse. Det katastrofale forliset med atomubåten ”Kursk” prøvde og prøver russiske militære stadig å skylde på en påstått kollisjon med den amerikanske atomubåten ”USS Toledo”. Påstanden er kvalifisert vrøvl.
Det russiske regjeringsorganet Rossijskaja Gazeta trykket fem storformats avissider torsdag 29. august om hva de russiske havarietterforskerne hadde funnet ut. På førstesiden sto dette å lese i ingressen til den omfattende gjengivelsen av konklusjonene til havarikommisjonens arbeid med Kursk:
"Man kan ikke hemmelighetsstemple opplysninger om hårreisende tjenesteforsømmelser og direkte unnlatelser av tjenesteplikt hos embedsmenn. Deres adferd ga i sum anledning til å erklære at grov tjenestelig uaktsomhet var den første årsak til havariet og de menneskeskapte katastrofene som fulgte i havariets kjølvann.”
”Grov tjenestlig uaktsomhet” er begrepet riksadvokat Vladimir Ustinov bruker som sin forklaring på at atomubåten ”Kursk” sank på 100 meters dyp ved stuedøren til basekomplekset på Kola!
Den Gud gir embede, give Han også forstand, heter det i den norske kirkebønnen. Russerne har sin, men de blir sjelden bønnhørt.
Det politiske selvbildet i Russland
Diplomatiets historie kjenner mangt et eksempel på horribel fremtreden av statsledere på offisielt besøk. Ett som fant veien til litteraturen, var tsar Peter den Stores 3-måneders lange opphold i England, som startet 11. januar 1698!
Peter den Store ble innlosjert med sitt tallrike følge på 250 mann i Sayes Court i Deptford, herresetet til John Evelyn, som brukte 40 år på å utvikle sin stolthet av et hjem. Den engelske regjering lånte residensen for å huse Peter den Store og hans store ambassade.
Robert K. Massie vant Pulitzer-prisen for sin biografi om Peter den Store. Massie beskriver tilstanden på Sayes Court slik etter at Peter og hans horder hadde forlatt stedet de overvintret for 300 år siden:
"De fant gulvene og teppene tilgriset med blekk og fett, der nye gulv var lagt til tsarens besøk.
Keramikkflisene var dratt av de hollandske ovnene og messinghåndtakene brutt opp med stenger.
Veggmalingen som var ny, bar preg spark og griseri. Vinduer var knust, og mer enn femti stoler – hver eneste
– hadde simpelthen forsvunnet, antakelig inn i ovnene.
Edderdunsdyner, laken og kanapper var sprettet opp og
revet i stykker som om ville dyr hadde gjort det.
Tjue malerier var ødelagt, trolig brukt som målskiver. Utenfor var parken ødelagt, plenen trampet til mudder og støv ”som om et regiment hadde drevet drilløvelser der iført jernsko!”
Robert K. Massie „Peter The Great“ side 218
Det ville være urettferdig å si at tanken ledes hen på noen av statsbesøkene som Vladimir Putins forgjenger gjennomførte med slik bravur, men edru var ikke president Boris Jeltsin da han 3. oktober 1995 dirigerte et militærorkester i Berlin som spilte ”Kalinka” for ham på femårsdagen for Tysklands samling.
Edru var han heller ikke på avskjedslunsjen en vårdag i Oslo to år senere. Da møtte Jeltsin som vert statsminister Gro Harlem Brundtland og dronning Sonja. De to damene var iført henholdsvis hvit og rød kjole. Begeistret grep den brave Boris dem om midjene deres, smilte strålende til NRKs kamera og utbrøt: ” Åh se – bringebær med fløte!”
De russiske TV-kanalene tryglet dagsrevysjefen, som var denne signatur, om å få overspilt scenen. Det gikk ikke mye bedre i Stockholm under statsbesøket der som Jeltsin avviklet i samme slengen.
Fra Riksdagens talerstol som han måtte hjelpes til å finne frem til for åpne TV-kamera, sa Russlands president: 57 år har gått siden Vinterkrigen ble utkjempet mellom våre to land! Vinterkrigen vet hvert skolebarn i Russland at Stalin førte mot Finland om Karelen. Jeltsin er nå èn ting, men hvem skrev talen, eller leste korrektur på den?
President Jeltsins vel dokumenterte oppførsel kalles forsiktig ”hans inadekvate fremtreden” i russiske, diplomatiske kretser. Dronning Sonja kan ta det aldeles med ro. Vladimir Putin kommer fra et møblert hjem…
Russlands nye autoritære trend
Gjenreisingen av presidentverdigheten har vært en hjørnestein i Vladimir Putins politiske strategi siden han ble valgt for to og et halvt år siden. Nå kan det tørt sies at man kunne se behovet for en smule oppussing av prestisjen etter Jeltsins bravader i embedet som statssjef.
Men Putins omgivelser har feilreagert på et rasjonelt signal. Med tankens tradisjon i Russland kan slikt forstås. For Putins menn har bare aktivisert noe av den gamle personkultus av Putins person og presidentembedets verdighet. Ungdomsbevegelsen som støtter Putin, truer diktere de ikke liker og kalles for Putin-Jugend på folkemunne. Bevegelsen heter ”Vi går sammen”.
I St.Petersburg ble små byster av Putin produsert for skrivebordsformål etter mal fra den selvlobotomerende personkultusen som ble den relativt ubegavete Leonid Bresjnev til del.
Stagnasjonsårene kalte Mikhail Gorbatsjov Bresjnev-æraen som strakte seg over 18 samfulle år fra 1964 til 1982.
Det var den gang den talehemmete og fordrukne gamle kallen Bresjnev sa at ”økonomien må være økonomisk” og alle her til lands gjentok sitatet i rasende fart som om det sto om livet, og uttalelsen sto til en nobelpris i økonomi!
Det er lett å se parallellen til dette i Izvestias maktanalyse av i dag om at ingen i maktapparatet tør gjøre noe før Putin sier noe, eller uttaler seg på et eller annet felt. Det gjelder etter alt å dømme også hans statsminister Mikhail Kasjanov.
Da statsminister Jens Stoltenberg besøkte Putin i juni i fjor, oste angsten fra Putins byråkrater for at ingen norske journalister skulle finne på å spørre Putin om noe.
”Kilroy was there….”
Når angst siver inn mellom Kremlmurens røde teglsteiner etter en glasnostperiode som fikk vare formelt fra 1985 til 2000, er det ikke bra for utviklingen av det sunne samfunn.
Henimot midnatt midt i desember 1990 sto daværende statsminister Nikolaj Rysjkov og ventet på sin limousine foran palasset til Sovjetunionens øverste sovjet, rett vest for Frelserstårnet, - Moskvas Big Ben.
Han vinket meg bort til seg, hans livvakter slapp meg frem uten kamera. Det var bare få dager til hans hjerteinfarkt og avgang, Rysjkov var nesten grønn i fjeset, og jeg spurte om han var trett nå, Nikolaj Ivanovitsj?
Den sovjetiske regjeringssjefen sukket og sa drømmene ut i vintermørket: - Det er èn ting jeg aldri kommer til å fatte, og det er at vi øverste sovjetledere fysisk må oppholde oss på kontorene her i Kreml 17-18 timer i døgnet. For ellers skjer det ikke noen i dette landet.
Rysjkov trakk pusten, hisset seg opp og sa videre: - Se på Italia, der har de hatt 42 regjeringer siden andre verdenskrig, og samfunnet fungerer.
Får man minne om Izvestias maktanalyse av kretsen rundt Putin èn gang til? ”Hvis ikke presidenten tar en beslutning, er det ingen andre i Kreml som gjør det….”
Slikt reduserer ikke betydningen av president Vladimir Putins statsbesøk i Norge 12. november, snarere tvert imot. I Oslo skal Putin også takke for norsk hjelp i forsøket på å redde mannskapet fra ”Kursk”, som dessverre ikke lyktes for to år siden.
Nettopp hjelpen russerne fikk under ”Kursk”-dramaet motiverer Putin til å besøke Holland og Norge i tilknytning til toppmøtet med EU i København.
Statsminister Kjell-Magne Bondevik har mange gode kvalifikasjoner å møte president Putin med når det gjelder ”Kursk”-tragedien. Èn av dem er prestens talegaver.