Den nye tyske Hitler-feberen

Ukens korrespondentbrev er postlagt i Berlin.

Adolf Hitler selger som aldri før, og boken «Er ist wieder da», på norsk «Han er her igjen», har vært bestselger her i Tyskland det siste halvåret, med snart én million solgte eksemplarer.

Da jeg møtte forfatteren Timur Vermes, en hyggelig fyr med ungarske aner, på et debattmøte her i Berlin for noen uker siden, ble han behandlet som en superkjendis og folk sto i kø for å takke for boken og få sin autograf.

HØR SOMMERBREVET FRA ARNT STEFANSEN, VERDEN PÅ LØRDAG 29.06:

«Omvendt» Hitler-feber

Det er mange grunner til den nye Hitler-feberen. En av dem er et historisk årstall.

For 80 år siden grep nazistene makten i Tyskland, og det dystre jubileet er blitt markert vidt og bredt, først og fremst her i Berlin der myndighetene har erklært 2013 som et temaår om nazismen.

Det betyr at vi møter, om ikke akkurat Hitler så i hvert fall temaet nazisme, overalt i byen. Særlig iøynefallende er de høye, runde søylene med bilder av nazismens ofre, som er satt opp på gater og torg i hele Berlin.

Og tallet på utstillinger, seminarer, konserter, foredrag og omvisninger har nærmest eksplodert.« Vi hadde planer om rundt 100 arrangementer, men tallet er nå oppe i nærmere 500», forteller en talsmann for byen.

Og den onde med bart er selvsagt en gullgruve for Berlins turistindustri.

Ved siden av muren og dens historie, er Hitler-turismen det store. Omvisninger på dystre adresser fra 1930- og 40-årene er et must for mange tilreisende – som Hitler-bunkeren, der diktatoren tok sitt eget liv den 30. april 1945. Det eneste som er å se der er riktignok en informasjonstavle, men det er godt nok for de fleste.

«Han er her igjen»

«Han er her igjen» heter altså boken som mer enn noe annet har satt Adolf Hitler på den tyske dagsordenen dette året.

Mange nordmenn har lest boken de siste ukene, og sikkert blitt fascinert av historien om nazilederen som står opp fra de døde og prøver å orientere seg i det moderne Tyskland.

• Les anmeldelsen: Anmeldelse: Han er her igjen

Nazilederen får kontakt med et TV-selskap, som i likhet med alle andre tror han bare er en genial og sær komiker som parodierer Føreren bedre enn alle andre, og han blir dermed TV- og You Tube-kjendis – i rollen som seg selv.

Det nye med Timor Vermes bok er selvsagt ikke at han harselerer med Hitler. Det har humorister gjort helt siden Charlie Chaplin laget sin berømte film «Diktatoren» i 1940. Det nye er at vi ler med Hitler, og ikke bare av ham.

Han er ikke bare en latterlig figur med bart. Han er – riktignok uten å vite det – slagferdig og sjarmerende, med treffende observasjoner og betraktninger de alle fleste av oss kjenner oss igjen i.

Som når han mener å ha forklaringen på at Tysklands lett beryktede tabloidavis Bild-Zeitung kjøpes av så mange: Selvsagt på grunn av at det er så store bokstaver på forsiden. En utmerket ide, som ikke engang den ivrige Gøbbels greide å klekke ut, mener Hitler.

Og vi forstår hans forvirring når han for første gang bruker et TV-apparat med fjernkontroll, og med store forventninger til dette mektige propagandamediet trykker på kanalknappen og ser – av alle ting – et matprogram.

«Jeg kan ikke tro det. En så avansert teknikk blir utviklet og brukt for å presentere en latterlig kokk», sier føreren, før han svitsjer til neste kanal – der han ser – en annen kokk.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Kulturkollisjon for en gjenoppstått Hitler

Boken er altså morsom, og dens store styrke er den bisarre kulturkollisjonen mellom den autoritære og pedantiske diktatoren fra 1930- og 40-tallet og dagens moderne Tyskland.

Vi ler når han valser opp med dagens medier: En journalist er den tunghørte som skriver ned det den blinde beretter, landsbytullingen er redaktør og alle andre medier kopierer, mener Adolf Hitler.

• Les også: – Har funnet Eva Brauns siste brev

Og enda krassere er han mot dem han tror er sine egne – det høyreekstreme partiet NPD.

Da han besøker partihovedkvarteret blir han forferdet over den puslete fremtoningen som tar ham imot.

«Hvordan kan vi bruke en fyr som deg ved fronten?», skriker Hitler.

«Mitt gamle slagord var «rask som en jakthund, seig som lær og hard som stål fra Krupp». Men du er treig som en snegl, skjør som knokene til en olding og myk som smør», tordner føreren.

Manipulerende, sjarmende og slagferdig

– I min bok er føreren Adolf Hitler en sosialt smart fyr. Han er flink til å manipulere folk, sjarmerende, slagferdig og god til å sno seg, sier forfatteren Timur Vermes om Hitler-figuren han har skapt.

– Men er det greit å fremstille en av historiens verste tyranner, mannen som hadde hovedansvaret for folkemordet på seks millioner jøder, på en slik måte? spør jeg.

– Vel, det kan sikkert diskuteres, sier Timur Vermes.

– I boken har han jo fortsatt sine gamle, forskrudde meninger. Alle tror han er en skuespiller som spiller en rolle. Men i virkeligheten har han de samme målene som tidligere. Og det uhyggelige ved boken er at han evner å forføre tyskerne nok en gang, sier forfatteren Timur Vermes.

Farlig eller ikke farlig?

Er det da riktig å gi ut en slik bok? Og bør vi le med despoten Adolf Hitler? Langt fra alle tyskere er overbevist om det, og flere kommentatorer advarer nå kraftig mot å gjøre naziføreren til en slags harmløs kultfigur.

Journalisten Daniel Erk, som har en egen Hitler-blogg i Berlin-avisen Tageszeitung, har gitt ut en bok med navnet «Så mye Hitler har det sjelden vært.»

I boken skriver han: «Denne Hitler-figuren som nå vandrer rundt i alle aviser og fjernsynsprogrammer er et gjenferd som er fratatt alle de egenskaper som gjør ham farlig.»

Men er det så farlig? Er det ikke nå veldig lenge siden krigen? Og har ikke tyskerne lenge nok gått botsgang for Hitlers forbrytelser?

Spørsmålene er berettiget, men hadde vært enda mer på sin plass dersom det ikke nettopp i disse dager står en iskald, ideologisk overbevist nynazist for retten i München, tiltalt for medvirkning til drap på ni innvandrere og en tysk politikvinne.

Adolf Hitlers ideologiske arv dreper fortsatt, 68 år etter hans død, og det er ikke bare nynazistenes forbrytelser som forferder.

For den store tyrkiske befolkningen i Tyskland det kanskje aller verste at den tyske stat sto maktesløs da deres landmenn ble tatt av dage, og at flere av ofrenes familier ble mistenkt for drapene.

En gal manns verk?

Et annet aktuelt tema er Adolf Hitlers beryktede kampskrift «Mein Kampf», som det til nå har vært forbudt å gi ut i Tyskland. Men om et drøyt år utløper rettighetene på boken, som delstaten Bayern sitter med, og dermed kan alle som vil utgi den.

• Les: Tåler tyskerne «Mein Kampf»?

Dette bekymrer mange tyskere, som frykter et oppsving i høyreekstremisme og fremmedhat.

Er det i ferd med å skje noe i viktig Tyskland, mens vi ler med Hitler, og venter på de første utgavene av «Mein Kampf» på tysk?

Går endringene for fort, nå når gjerningsmenn og ofre fra nazismens dager er i ferd med å dø ut? Og hva skjer når tidsvitnene er borte, de som opplevde det ufattelige og som aldri har latt seg lure av omskrivinger og bortforklaringer og av dem som påstår de ikke visste?

Samtidig er Tysklands-bildet i Europa dårligere enn på lenge – i all hovedsak på grunn av den økonomiske krisa i Sør-Europa.

Og her i Tyskland får forbundskansler Angela Merkel kritikk for å være mindre opptatt enn sine forgjengere av det overnasjonale Europa.

Den liberale storavisen Süddeutsche Zeitung oppsummerer Hitler-feberen slik, i en kommentar: «Den maniske fokuseringen på Hitler er farlig, fordi vi dermed underslår et viktig faktum: At nazismen hadde bred støtte i det tyske folk, og at jødehatet var svært utbredt blant tyskerne. Da er det selvsagt bekvemt å kunne sette søkelyset på én, gal mann», avslutter avisen.