Russlands tsjetsjenske utfordring

Kaukasus har vært preget av konflikter som blusser opp og så tilsynelatende slokner. Ofte er vanskelig for utenforstående å forstå hva som skjer.

Angrepet onsdag passer dessverre pent inn i en slik i en slik sammenheng.

• Les også: Norsk journalist angrepet i Ingusjetia

Skremselseffekt viktig

Natt til 17. desember 1996 trengte ukjente menn seg inn på et feltsykehus som Røde Kors hadde opprettet i den tsjetsjenske byen. Brutalt drepte de seks helsearbeidere, blant dem norske Ingeborg Foss og Gunnhild Myklebust.

Ingen tok på seg skylden for angrepet og ingen er straffet for ugjerningen, som gjorde at Røde Kors og nesten alle internasjonale organisasjoner trakk ut alt sitt utenlandske personell fra konfliktområdet.

Felles for disse to hendelsene er at et tilsynelatende tilfeldig og meningsløst angrep har til hensikt å sende ut et signal om å holde seg unna området. Det er skremselseffekten som er viktig.

• Les også: Her er de skamslåtte journalistene på sykehuset

Ukjent motiv

Motivet til dem som gjennomførte angrepet på Røde Kors-sykehuset i 1996 er fremdeles ukjent. Var det islamske fundamentalister som ville ha vekk det røde korset som var tegnet på den slitne internatbygningen der sykehuset hadde etablert seg bare noen uker tidligere?

Eller var dette verket til krefter som ønsket å diskreditere de nye tsjetsjenske makthaverne som nettopp hadde tilført den russiske armeen et ydmykende nederlag gjennom en dristig offensiv mot den tsjetsjenske hovedstaden Groznyj noen måneder tidligere?

Og hva ønsket de å oppnå de mennene som mørbanket norske Øystein Windstad og Sveriges radios Maria Persson-Löfgren?

Ville de bare skremme plagsomme menneskerettighetsaktivister bort fra Tsjetsjenia eller er det noe i det som enkelte i det russiske maktapparatet hevder: At dette ble gjort for å destabilisere situasjonen i Kaukasus for å brede grunnen for radikale islamske grupper som Den islamske staten IS?

Et lappeteppe

Kaukasus er et etnisk, religiøst og språklig lappeteppe. Nord for den mektige fjellkjeden bor de på rekke og rad, adsjarerne, balkarere, kabardinere, ossetere, ingusjerne, tsjetsjenere og det konglomerat av folkeslag som utgjør Dagestan. De fleste er muslimer, men osseterne er kristne. Dessuten bor det mange, om ikke så mange som for 25 år siden, russere her, særlig i den vestlige delen av Kaukasus.

Russerne startet sin kolonisering av området relativt seint. Først på midten av 1800-tallet begynte de å få mer fast fotfeste her, blant annet gjennom flere blodige kriger mot de gjenstridige tsjetsjenerne.

Islam er relativt ny i den russiske delen av Kaukasus. Tsjetsjenerne tok for eksempel til seg denne religionen først på 1700-tallet, og har tatt med seg en del av sine gamle skikker inn i dagens religionsdyrkelse.

• Les også: Det russiske problemet Tsjetsjenia

Mye bitterhet

Da Russland ble til Sovjetunionen på 1920-tallet skjedde det også en langsom omforming og modernisering av de gamle stammesamfunnene i Kaukasus, uten at folkene ga slipp på sin identitet.

Stalins hardhendte kollektivisering på begynnelsen av 1930-tallet, krevde store offer og skapte mye bitterhet, men det kan likevel ikke sammenlignes med det som skjedde mot slutten av andre verdenskrig.

Hitlers angrep på Sovjetunionen i 1941, brakte de tyske soldatene helt til grensen mot Ingusjetia og Tsjetsjenia, og det er neppe tvil om at del av folkene i Kaukasus, som i resten av de områdene der tyskerne rykket fra, håpet at dette skulle befri dem fra en del av de lidelsen som sovjetledelsen hadde tredd ned over dem.

Men likevel sluttet det store flertallet lojalt opp om «Den store fedrelandskrigen» og tusenvis av tsjetsjenere mistet livet i løpet av de fire årene med krig.

Brutale deportasjoner

Men kaukasieren Josef Stalin var en mistenksom mann, og det gikk ut over blant andre tsjetsjenerne og ingusjerne. I februar 1944 fikk befolkningen noen timer på seg til å pakke det nødvendige, og så ble de stuet inn i jernbanevogner og sendt østover til Sentral-Asia.

Titusenvis, kanskje flere hundre tusen mistet livet under den brutale deportasjonen, som fremdeles er et traume for mange, også for generasjonene som ikke opplevde det som skjedde direkte.

Da Sovjetunionen gikk i oppløsning rundt 1990, var det derfor flere folkene i Kaukasus som så muligheten for mer frihet fra Moskva. Men ingen steder var ropene om selvstendighet så høye som i Tsjetsjenia.

Kamp for selvstendig stat

Tsjetsjenerne startet umiddelbart arbeidet for å få til en egen selvstendig stat, under ledelse av den eksentriske sovjetiske flygeneralen Dzjokhar Dudajev, som hadde tjenestegjort i den nå selvstendige sovjetrepublikken Estland.

Det hele endte i en væpnet konflikt med den russiske sentralmakten, som først etter to blodige kriger i år 2000 gjenvant en slags kontroll over området. Titusener av mennesker døde i konflikten og ødeleggelsene av den tsjetsjenske hovedstaden Groznyj kan bare sammenlignes med Stalingrad under 2. verdenskrig.

På slutten av 1990-tallet mer fundamentalistiske grupperinger fått fotfeste i Tsjetsjenia og også andre steder i Kaukasus, og rene terrorhandlinger ble en del av hverdagen, også inne i selve Russland.

Mange støttet Moskva

Mange tsjetsjenere fikk nok av leflingen med denne formen for ekstrem islam og valgte til slutt å støtte Moskva. Blant dem var den mektige muftien i Tsjetsjenia, Akhmet Kadyrov. Han ble valgt til president i republikken i 2000, men ble drept i en eksplosjon under en parade i Groznyj i 2004.

Men da hadde allerede hans sønn, den eksentriske Ramzan Kadyrov stått fram som en skruppelløs kriger som med alle midler forsvarte sin far i kampen mot de mer radikale grupperingene som fortsatte kampen mot Russland fra de skogkledde fjellområdene sør i Tsjetsjenia.

I 2007 overtok Ramzan Kadyrov som president, og han har siden den gangen, med hjelp av store pengeoverføringer fra den russiske regjeringen, klart å gjenoppbygge republikken fra ruinene. Og i praksis er Tsjetsjenia i ferd med å bli den nasjonen som Dzjokhar Dudajev og de andre tsjetsjenske separatistene drømte om på begynnelsen av 1990-tallet.

Selvstyre i fleste saker

Republikken styrer seg selv i de aller fleste saker. Tsjetsjensk språk og kultur har fått sin selvfølgelige og dominerende plass i samfunnslivet. Islam og en tilpasset form for sharia-lovgivning er rettesnoren for dagliglivet og det er knapt en eneste russer igjen i området, bortsett fra de militære garnisonene som det russiske forsvaret opprettholder. Og det som er igjen av den militante islamske opprørsbevegelsen kan snart telles med to tall.

Mange tsjetsjenere er fornøyd med at det nå hersker en slags stabilitet i landet, et tiår med konflikt. Men prisen de må betale er et slags føydalistisk og militarisert styresett der alt bestemmes av en mann, Ramzan Kadyrov.

Han har bygd opp en egen hær som trolig teller flere titalls tusen mann. Disse avdelingene er han ikke redd for å bruke, og de deltok blant annet under krigen i Georgia i 2008 og i krigen i øst-Ukraina de to siste årene.

Personer med bakgrunn fra Kadyrovs militære avdelinger har også vært involvert i flere andre væpnede operasjoner i Russland der det har vært kamp mellom ulike forretningsgrupper.

Selv om dommen ikke er falt, er det heller neppe tvil om at det var noen Kadyrovs tidligere og nåværende soldater som gjennomførte attentatet og mordet på den kjente russiske opposisjonspolitikeren Boris Nemtsov 27. februar 2015.

Aggressiv språkbruk

Kadyrov selv har den siste tiden blitt stadig mer aggressiv i sin språkbruk, blant annet gjennom en omfattende bruk av sosiale medier som Instagram. Det vakte stor oppsikt da han i vinter offentliggjorde et bilde som så ut som et kikkertsikte på et gevær, med en annen opposisjonspolitiker, tidligere statsminister Mikhail Kasjanov midt i skuddlinjen.

Kadyrovs pressesekretær var raskt ute med å si at den tsjetsjenske presidenten ikke hadde med angrepet på journalister og menneskerettighetsaktivister onsdag å gjøre.

Det var nok heller ikke tilfeldig at det ble gjennomført på ingusjisk området, noe som gjør at tsjetsjenske myndigheter inn til videre i alle fall kan si at de heller ikke har noe direkte med etterforskningen å gjøre. Ramzan Kadyrov har tidligere vist at han er villig til å bruke makt hvis politi fra andre deler av Russland prøver å ta seg til rette inne i Tsjetsjenia.

Vanskelig for Putin

Den store internasjonale oppmerksomheten denne saken har fått, gjorde trolig sitt til at pressesekretær Dmitrij Peskov torsdag sa at den russiske presidenten Vladimir Putin har gitt ordre om etterforskningen av det brutale angrepet på Øystein Windstad og de sju andre skal legges direkte under innenriksdepartementet.

Men Putin har få og, dessverre for ham, dårlige valg når det gjelder det som skjer i Tsjetsjenia og Kaukasus. Han har satset alt på at Kadyrov holder orden i eget hus og demmer opp for islamsk fundamentalisme i det uoversiktlige landskapet sør i Russland. Innenfor vide rammer og romslige budsjetter har altså Kadyrov fått frie hender. Men nå sliter russisk økonomi og pengestrømmen til Groznyj må med dette nødvendigvis bli mindre.

Samtidig ser det ut til at Ramzan Kadyrov tøyer grensene blant annet gjennom å se gjennom fingrene at noen av hans landsmenn gjennomfør angrep som det på onsdag.

Velger Putin nå å ta et oppgjør med Kadyrov, kan det betydd en ny og blodig væpnet konflikt. Ramzan Kadyrov tilbød seg riktignok, på årsdagen for mordet på Nemtsov, å gå av som president.

Få tar dette «tilbudet» på alvor, men mange frykter at det som skjedde på landeveien til Groznyj onsdag kveld, ikke blir det siste vi hører om Tsjetsjenia og Kaukasus denne våren.