Den britiske bulldoggen som reddet Europa

Det surrer i stemmer, i mange stemmer, under jorden ved Storbritannias finansdepartement.

I over 20 år har turister og nysgjerrige fra hele verden, kjente og ukjente, besøkt «Churchill War Rooms», de gamle lokalene hvor han ledet sin regjering under andre verdenskrig. Nesten en halv million mennesker i året kommer hit for å lære mer om en helt spesiell statsminister. En statsminister som gjorde V-tegnet og tygget på dyre sigarer på hundrevis av bilder gjennom den siste verdenskrigen. En statsminister som ofte ble referert til som den «britiske bulldoggen» for sin stahet.

En stabeis som nektet å bøye seg for nazistene etter at den hadde valset over resten av Europa. En stabeis som hundset ansatte og partifeller, men som kunne bryte sammen i gråt hvis han ble rørt.

En stabeis som mange mener var den som langt på vei sørget for at friheten til slutt vant under 2. verdenskrig.

Tar arven videre

Da Winston Churchill døde 24. januar 1965, over nitti år gammel, hadde en annen Churchill kommet til verden bare to dager tidligere. Han het Randolph Churchill, eller Randolph Leonard Spencer-Churchill for å være eksakt, men bruker helst kortversjonen.

Han bærer same navn som sin bestefar, og som sin tippoldefar, som igjen var Winston Churchills far. NRK møter ham i anledningen 50-års markeringen for hans berømte oldefars bortgang. Og om den fysiske likheten ikke er slående, er stemmen forbausende lik i det han ivrig begynner å snakke om Norge, om jubileet og om oldefaren.

Når forsto du at du hadde en så berømt oldefar?

– Helt siden jeg var fire-fem år gammel har jeg visst hva min bemerkelsesverdige oldefar fikk til. Til denne dag hyller vi, nordmenn og europeere, vår frihet, og jeg blir alltid møtt med så mye varme og takknemlighet for hva oldefaren min gjorde. Han var en varde for vår frihet som vi må bevare i dag, sier Churchill stolt.

Det mangler ikke på verken historier eller biografier om den berømte statsministeren og alle hans bravader både før, under og etter 2. verdenskrig. Og det er nok å skrive om. Winston Churchill var soldat, krigsfange, krigskorrespondent, politisk aktiv i femti år, la seg ut med partifeller, partimotstandere, skjelte ut medarbeidere for deretter å angre. Var politisk isolert i årevis, for deretter å bli britenes øverste politiske leder.

Berømt for sin nesten grenseløse arbeidskapasitet, uansett alkoholinntak til hvert måltid. Like fullt klarte han også å være familiemann, forsikrer oldebarnet.

– Det er ganske utrolig, men han hadde alltid tid. Han var veldig menneskelig, et følelsesmenneske. Gråt dersom triste ting hadde skjedd, som at noen han hadde kjær var gått bort. Han elsket å gjøre ting, det var poenget. Han var aldri lat, forteller Randolph Churchill.

Selv fikk han selv naturlig nok ikke fikk oppleve dette, men hans egen far (som også het Winston) og andre familiemedlemmer var med på mange sammenkomster og reiser.

Churchill var faktisk en habil murer, og til tross for sitt delvis aristokratiske opphav, var han stolt medlem av murernes fagforening. På fritiden var nettopp muring noe han brukte som rekreasjon, ved siden av maling og skriving.

Skrev mer enn Shakespeare og Dickens

Mens dagens topp-politikere gjerne har en stab av hjelpere og taleskrivere, insisterte Churchill på å skrive sine selv. Lange taler som ble fremført i parlamentet, på radio eller i andre forsamlinger. I tillegg skrev han en rekke bøker. 43 titler bestående av 72 volumer.

Han fikk også nobelprisen i litteratur i 1953. Ifølge biografien Londons borgermester Boris Johnson har skrevet om Churchill, produserte han mer litteratur enn William Shakespeare og Charles Dickens. Til sammen. Etter mange glass med både whisky, konjakk og champagne gjennom dagen kunne han skrive mange tusen ord utover kvelden.

En som vet mer enn de fleste om hva som er skrevet av, og om, Winston Churchill er direktøren ved Churchill-arkivet, Allen Packwood.

– Jeg slutter aldri å bli overrasket over produktiv han var. Dette var en som måtte være i aktivitet. Hvis ikke han holdt på med politikk, skrev han. Når ikke han skrev, muret han, fløy eller malte. Han var engasjert i noe hele tiden. Det drev selvfølgelig omgivelsene til vanvidd noen ganger, men det var denne energien som drev ham til å bli lederen under krigen, sier han.

Men selv om han blir hylle for sitt lederskap, vendte folket ham ryggen rett før krigen var over. Det var parlamentsvalg og de var ferdig med Churchill. I stedet valgte de inn Clement Atlee og det britiske arbeiderpartiet Labour i regjeringskontorene. Churchill fikk likevel fire nye år som statsminister etter valget i 1951.

Forut for 2. verdenskrig hadde han det langt tøffere. Han skiftet parti, ikke én gang, men to. Fra de konservative til de liberale, og så tilbake igjen. Han fikk mye verbal juling fra partikamerater og presse for feilslåtte utspill og beslutninger.

Trengte han 2. verdenskrig for å vise hva han var laget av?

– Jeg tror det. Hvis du husker hans krigsmemoarer står det der at han følte han fulgte skjebnen da han ble statsminister, og han følte at det var dette hele hans karriere hadde bygget seg opp mot, sier Packwood.

Var han en mann laget for kriser?

– Mange anså ham som en mann du ville ha nær deg i krisetid. Jeg tror det er å forenkle det å si at han var bare det. Han var også en mann som interesserte seg for sosiale reformer, velferdsstaten og så videre.

Kongelig begravelse

Da Winston Churchill døde 24. januar 1965, fikk han noe så sjeldent som en statsbegravelse seks dager senere. En begravelse som normalt sette er forbeholdt monarken og enkeltmedlemmer av kongefamilien. Winston Churchill er så langt den siste som har fått en statsbegravelse. Prinsesse Diana, dronningmoren og Margaret Thatcher fikk det som heter seremonielle begravelser. De ligner seremonimessig på statsbegravelser, men krever ikke en egen avstemning i parlamentet, slik en statsbegravelse gjør.

Churchills båre ble den gangen fraktet på Themsen fra St. Pauls katedralen, vestover mot Westminster. Den ikoniske Tower Bridge åpnet seg for å slippe båten gjennom, mens kranførerne på London havn senket hodene til kranene som en siste hilsen til den store statsministeren.

De fleste briter har sitt forhold til Winston Churchill, men vi spør oldebarnet hva han er mest opptatt av.

– Det som gjør meg spesielt stolt er hvordan han reiste seg, mot alle odds, i den mest trengende tid. Han mobiliserte Storbritannia, og sendte henne i kamp. Og de talene …. var rett og slett et måte å mobilisere folk fra London, Washington, Norge og over hele Europa. Beskjeden hans var ganske klar til Hitler: Vi gir ikke fra oss vår frihet. Sier Randolph Churchill og høres nesten ut som oldefaren.

Ville kanskje tvitret

I årene etter Churchills død er hans taler tolket og tatt til inntekt for mye. EU-tilhengere har tatt ham til inntekt for sitt syn ut fra hans positive holdning til den europeiske kull- og stålfellesskapet som Storbritannia aldri ble en del av. EU-skeptikere har poengtert hvordan han uttrykte skepsis til om Storbritannia hadde noe i en slik union å gjøre. Og en mengde andre ting.

Selv 50 år etter hans død går debattene. Nylig har det blitt diskutert hvorvidt Winston Churchill ville klart seg som politiker i dag. Det finnes selvsagt ikke noen fasit på det. Men direktøren ved Churchill-arkivet, Allen Packwood prøver seg likevel.

– Han ville omfavnet ny teknologi, slik han gjorde gjennom hele livet. Han lærte seg å kjøre da biler var ganske nytt, han lærte seg å føre et fly i 1913 da det var en svært farlig ting å gjøre. Han så konstant på mulighetene som ny teknologi skapte. Ville han tvitret selv? Jeg vet ikke, men jeg tror han ville hatt folk til å gjøre det for ham, smiler Packwood.

Et halvt århundre etter at den korte runde mannen med V-tegnet og sigaren gikk bort, fortsetter han å være aktuell. Han som sa de aldri skulle overgi seg, og heller ikke gjorde det.