NRK Meny
Normal

Den berømte replikken under mangotreet

TANZANIA (NRK): En misforståelse førte til at NRKs afrikakorrespondent havnet under et tre med en helt spesiell historie.

Fotograf Robert Lutta måtte stanse bilen da dette motivet dukket opp på veien til Kigoma.

Fotograf Robert Lutta måtte stanse bilen da dette motivet dukket opp på veien til Kigoma.

Foto: Christine Præsttun / NRK

Vinden tar tak i de blanke bladene. Brisen gir et velkomment avbrekk fra den fuktige varmen.

Grenene til verdens mest berømte mangotre kaster en behagelig skygge over åstedet for en av verdenshistoriens mest berømte replikker.

Det opprinnelige mangotreet står her ikke lenger. Da det visnet, ble det laget en statue av lysegrå stein fra Jeriko for å minnes det spesielle møtet som fant sted under treets lange grener.

Mangotrærne som i dag står rundt statuen, er avleggere av det som sto her på 1800-tallet. Det er under disse trærne at guiden nå forteller om hovedpersonen i dramaet som fant sted her:

Henry Morton Stanley

Henry Morton Stanley fant sitt journalistiske scoop under mangotreet.

Mangotreet til Stanley og Livingstone

Der det berømte mangotreet stod er det i dag en skilt som vitner om hendelsen for 147 år siden.

Foto: Christine Præsttun / NRK

– For meg var han en helt, en som fridde afrikanerne fra slaveriets lenker, men han var også en skurk, en som har ansvar for at koloniherrene kom hit og herset med oss, sier Kelvin Nogwi, en ung, belest mann.

En misforståelse

Jeg kunne kommet skinnelangs, en 40 timer lang togtur fra Dar Es Salam ved Det indiske hav til Kigoma. Togstasjonen er et arkitektonisk minne om den tyske kolonitiden, en kremhvit murbygning, med buede vinduer og benker i mørkt tre.

I stedet kom jeg med en bil dekket av det rustrøde, afrikanske landeveistøvet. Det var en tilfeldighet, eller rettere sagt en misforståelse som førte meg hit til mangotreet i den lille landsbyen Ujiji ved Tanganyikasjøen.

Vi skulle til Katanga i Tanzania. Google Maps og det store kartet på kontorveggen i NRKs afrikakontor viste at byen lå en firetimers kjøretur fra Rwandas hovedstad Kigali. Jeg hadde også lest en artikkel som beskrev hvordan stedet jeg skulle besøke nettopp lå i Katanga, i dette nordvestlige hjørnet av Tanzania, mot grensen til Burundi. Jeg hadde også spurt min lokale kontakt om det var en god plan å kjøre fra Kigali. Svaret var ja.

Togstasjonen i Kigoma

Togstasjonen i Kigoma er et arkitektonisk minne om den tyske kolonitiden.

Foto: Christine Præsttun / NRK

Svaret var resultat av en journalistisk feil som en korrespondent ikke skulle begått. Jeg hadde stilt et lukket spørsmål. Svaret kunne bare bli ja eller nei. Hadde jeg spurt hva som var den enkleste måten å reise dit på, ville jeg fått et helt annet svar.

Selv det mest opplagte er ikke alltid opplagt, som for eksempel å spørre om Katanga ligger i Katanga. Lærdommen er at man ikke kan ikke sjekke nøye nok.

En kjærkommen omvei

Kelvin Nogwi er guide ved Livingstone museet i Ujiji

Kelvin Nogwi er guide ved Livingstone museet i Ujiji. Han har et ambivalent forhold til hovedpersonen i dramaet under mangotreet.

Foto: Christine Præsttun / NRK

Nå ble det ni timer ekstra i bil på en svært humpete landevei, en overnatting på et rufsete sted og dårlig med mat, men også en opplevelsesrik tur langs grensen til Burundi i den gylne ettermiddagssolen.

Folk på sykkel, sydende markeder, lekende barn i veikanten. Brautende biler med logoer fra diverse hjelpeorganisasjoner passerte oss som en påminnelse om at tusenvis av flyktninger bor i leire her. De har rømt hit fra despoten i Burundi, han som ble nyfrelst av en norsk predikant og leder Hallelujah Football Club.

Til slutt fant vi den lille landsbyen Katanga som altså lå et helt annet sted enn byen Katanga. Vi filmet og pakket sammen. Å dra samme vei tilbake var uaktuelt for en som lett blir bilsyk.

Den letteste returen var å ta fly fra Kigoma som ligger ved Tanganyikasjøen, en innsjø som grenser til fire land og som regnes som den nest eldste og nest dypeste i verden, bare slått av Bajkalsjøen i Sibir.

Når jeg først var i Kigoma var det bare å svippe innom hit, til landsbyen Ujiji. Slik havnet jeg plutselig her under det berømte mangotreet.

Dr. Livingstone og Henry Morton Stanley-monumentet i Ujiji i Tanzania

Dr. Livingstone og Henry Morton Stanley-monumentet i Ujiji i Tanzania. Der monumentet står sto et mangotre der Stanley 10. november 1871 endelig fant David Livingstone og uttalte ordene: «Dr. Livingstone, I presume»

Foto: Robert Lutta / NRK

Den berømte replikken

«Dr. Livingstone, I presume – Dr. Livingstone formoder jeg?».

Det var her denne knappe, erkebritiske setningen ble uttalt første gang.

For det er slik Henry Morton Stanley skal ha hilst, da han endelig møtte David Livingstone. Det skjedde her, under mangotreet ved Tanganyikasjøen. Datoen var tiende november, 1871. Da hadde journalisten Stanley bak seg 236 dagsmarsjer på jakt etter den skotske legen, misjonæren og oppdagelsesreisende David Livingstone.

Kollega Tomm Kristiansen beskriver i boka «Mørk Safari» hvordan denne legendariske reisen til Stanley troner øverst i gutteboklitteraturens førstedivisjon. Men også hvordan fortellingen endret seg da vår forgjenger som korrespondent i Afrika, fikk historien om Stanley fortalt av etterkommerne til dem som bodde langs veiene Stanley for. Da ble fortellingen annerledes, og ikke noe å fortelle videre til barn.

Stanley som delvis hadde vokst opp på barnehjem og kjent pisken fra bestyreren, nølte ikke med å ta i bruk pisken selv på svarte ryggtavler.

Europa fryktet at doktor Livingstone var død. Det var om å gjøre å bevise det motsatte.

Fra stranden i Ujiji kan man skue åsene i Kongo i det fjerne.

Fra stranden i Ujiji kan man skue åsene i Kongo i det fjerne.

Foto: Robert Lutta / NRK

Hvit mann!

Guiden på Livingstone-museet i Ujiji forteller at det var de to trofaste tjenerne til Livingstone som første hørte Stanley og hans store følge komme. De ropte – mzungo, msungo, mzungo – hvit mann, hvit mann, hvit mann!

Landsbyens tusen innbyggerne var straks på bena. Livingstone kom nysgjerrig ut av teltet sitt og gikk mot Stanley og hans imponerende følge. Det skal ha vært så stille under mangotreet at bare bølgeskvulp kunne høres. Så tok de to mennene hverandre høytidelig i hendene, mens Stanley altså sa: «Dr Livingstone, I presume?»

Dermed hadde verdensreporteren Stanley gjort et journalistisk scoop for sin oppdragsgiver. En hel avislesende verden fulgte med. Eieren av den amerikanske avisen The New York Herald hadde tatt en enorm sjanse da han satset et ufattelig beløp på et høyst usikkert oppdrag. Suksessen var en sensasjon.

Turister ser på bildet av Livingstone på museet i landsbyen Ujiji

: Turister ser på bildet av Livingstone på museet i landsbyen Ujiji der det berømte møtet og replikken fant sted.

Foto: Robert Lutta / NRK

Knust hjerte

Resten er historie. Livingstone døde tre år senere ved Bangweulu-sjøen i Zambia, trolig av dysenteri.

De trofaste følgesvennene hans fjernet innvollene, soltørket liket, pakket det inn i et klede dekket av tjære og bar det selv over 1600 kilometer til Bagamoyo. Navnet betyr «knust hjerte», slavebyen på kysten av Tanzania. Derfra ble kroppen fraktet via Zanzibar til London for en ærefull begravelse i Westminster Abbey.

Oppdagelsene til Livingstone gjorde ham til en helt på hjemmebane. Han var en superkjendis, besøkte dronning Victoria, holdt forelesninger og skrev en bok om reisene sine som gjorde ham rik, berømt og ga ham innflytelse.

Livingstone satte Afrika på kartet for mange europeerne, selv om hans oppdrag mislykkes. Han søkte etter Nilens kilder. De fant han aldri.

Livingstone ville vinne kampen mot slaveriet med kristendom og handel. Guiden under mangotreet forteller at han beundrer doktoren for at han kjøpte fri slaver på sin vei. Og den tidligere presidenten i Zambia, Kenneth Kaunda, beskrev Livingstone som den første Afrikanske frihetskjemperen.

Men oppdagelsene og filosofien til Livingstone var med på å inspirere Europas stormakter til et kappløp om Afrika. Kontinentets ufattelige rikdommer var premien.

– Jeg er ikke sikker på om Livingstone visste hva han gjorde, men han solgte på et vis vår sjel, sier guiden under mangotreet.

Opp Kongofloden

Mangotreet stod da ved vannkanten. Nå har innsjøen trukket seg 200 meter tilbake. Jeg rusler ned til den gule stranden, kjenner sanden kile mellom tærne. Et par fiskere sitter og slapper av på sine kanoer, hugget ut av trestammer nå som da Livingstone var her, og i hundrevis av år før det. En kvinne i fargerik kanga stuper uti, barn ler frydefullt.

Det er lite her nå som minner om at Ujiji den gangen var et senter for den arabiske slavehandelen.

På den andre siden av Tanganyikasjøen kan vi skimte grønne åser. Kongo. Det var dit Stanley senere dro på oppdrag fra Kong Leopold av Belgia. Med fem dampskip, 80 tonns bagasje og 1000 rifler dro han opp Kongofloden, inn i den hete regnskogen.

Oppdraget var å erobre så mye jord som mulig. Det klarte han bra.

Inn til mørkets hjerte

Med på turen var to danske styrmenn og det var starten på en stor nordisk innvandring til Kongo. Snart dominerte nordiske sjømenn elveseilasene i den nye kolonien.

Hjemme i Norden var det stor arbeidsløshet på slutten av 1800-tallet. Fristaten Kongo var mulighetenes land. Men gummien som gjorde europeerne søkkrike, dryppet av de innfødtes blod.

Dermed var også nordmenn med på å bygge opp Kong Leopolds private koloni. En konge som innførte tvangsarbeid og forsynte seg grovt av Kongos ressurser som elfenben og rågummi fra verdens nest største regnskog.

Galskapen til de hvite herskerne fløt fritt i elvebåtenes kjølvann inn til Mørkets Hjerte, det svarteste Afrika, slik Joseph Conrad beskrev det i boka fra 1902.

Kriger og kaos

Kappløpet om Afrika kulminerte i Berlin i 1885 da de europeiske kolonimaktene møttes for å dele Afrika mellom seg, som om kontinentet var en bløtkake. Målet var å unngå krig, ikke i Afrika, men i Europa. Kunnskapen til oppdagelsesreisende som Livingstone og Stanley lå til grunn for strekene som ble tegnet på kartet.

Heller ikke i dag er Kongo én samlet nasjon. I øst er det over 70 opprørsgrupper med våpen og i hovedstaden Kinshasa sitter presidenten ulovlig på overtid. Unge mennesker dør i gatene i kampen mot presidenten og for demokratiet.

Hvordan hadde Kongo vært om Stanley ikke fant Livingstone her under mangotreet?

Hadde kontinents nest største land allikevel blitt kjernen i de ufattelig, voldsomme krigene i nyere tid, som har kostet millioner livet og gjort Kongo til det landet i verden med flest interne flyktninger?

Fra vår plass under mangotreet ser vi sola på vei ned nærme seg åsryggene i Kongo på den andre siden av sjøen. Det samme synet møtte Stanley i 1871.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt