Det har skjedd før. Demokratiske valg har brakt muslimer til makten som vestlige ledere misliker så sterkt at de støtter et kupp eller ikke anerkjenner resultatet.
Da islamistene i Algerie fikk rent flertall ved valget i 1991, støttet USA og flere vestlige land stilltiende et militærkupp. Da Hamas fikk flertall i palestinske valg i 2006, var Norge et av svært få land som sa seg villig til å samarbeide med en regjering som inkluderte Hamas.
Chiles Allende var også valgt, men ble styrtet av en junta som hadde USAs støtte.
Ansvar for Libya
Den arabiske våren var ikke noe vestlig initiativ. Men når det gjelder Libya, bærer NATO-landene et helt spesielt ansvar for utfallet. Dagens valg hadde kanskje aldri funnet sted uten NATO-flyenes bombetokter og enkelte NATO-lands bidrag i form av våpen og kommunikasjonsutstyr til opposisjonen.
Ingen meningsmålinger har så langt kunnet fortelle oss hvor sterkt partiene med en islamistisk profil står. Men mye tyder på at mange av partiene ønsker seg en stat basert på islamsk lov, sharia.
– Lover som strider mot sharia vil bli fjernet, bare islamsk bankvirksomhet blir tillatt og flerkoneri skal gjeninnføres. Det uttalte daværende statsminister i overgangsregjeringen, Abdul-Jalil i fjor høst.
Den libyske grunnloven skal skrives av en komité utpekt av Nasjonalkongressen som velges i dag, så det tar en stund før vi får svaret på hva slags stat Libya blir.
Militær inngripen i Egypt
I Egypt fikk Det muslimske brorskapet og et mer radikalt islamistisk parti over to tredeler av stemmene ved parlamentsvalget i januar. Demokratiet virket, men resultatet uroet mange. Hva med forholdet til Israel, vestlige land og framtidig samarbeid?
Men det islamist-dominerte parlamentet fikk kort levetid. Egypts militærråd grep inn med formaljus og oppløste like godt den valgte forsamlingen.
Da det senere ble klart at kandidaten fra Det muslimske brorskapet kom til å vinne presidentvalget, svarte militærrådet med å frata presidenten en rekke fullmakter.
Hva gjorde så USAs utenriksminister? Jo, Hillary Clinton roste militæret for å ha lagt til rette for frie valg. Oppløsningen av parlamentet har ikke fått konsekvenser, heller ikke for beslutningen om å gjenoppta leveringen av våpen og militært utstyr til Egypt.
Bahrain fikk hjelp av naboer
Bahrain er en historie for seg. I en måned okkuperte demonstrantene en rundkjøring i sentrum av hovedstaden. Titusener krevde politiske reformer, først og fremst rettferdighet for det store shiamuslimske flertallet.
Men det sunnidominerte regimet sa nei, og fikk hjelp av soldater fra Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater til å slå ned opprøret.
USA lot være å protestere, ettersom et demokratisk Bahrain ville blitt et sjiadominert Bahrain, og dermed styrket Irans posisjon i regionen.
Uro i Syria
I Syria kjenner ingen hvordan revolusjonen sluttføres. Sikkerhetsrådet er passivisert av indre uenighet om veien videre.
Høyst sannsynlig må president Assad til slutt gå. Han kan også ende som Libyas diktator, skutt under fluktforsøk, eller drept av sine nærmeste. Men motsetningene internt i opposisjonen virker mer grunnleggende og bitrere enn i noen av de andre revolusjonene.
Et fritt valg vil sikkert styrke sunnienes stilling, men blir det demokratene blant dem som styrkes? Det kan gå måneder og kanskje år før vi kjenner svaret.
Solskinn i Tunisia
Den arabiske vårens vugge, Tunisia, framstår i denne sammenheng som en solskinnshistorie. Det moderate islamistiske partiet Ennahda ble klart største parti valget, men regjerer i koalisjon med to sekulære partier.
Regjeringen har verken påbudt slør eller forbudt alkohol. Kort sagt, en utvikling vi i vesten kan like. Og når jeg sier «vi» i vesten, så mener jeg alle fra hauker i Washington til europeiske sosialister og anarkister.
For slør, sharia og nytelsesforbud liker vi innerst inne dårlig, alle sammen.
