Deilig er jorden?

Juletreet var pakket ut, pynten hengt opp og vi hadde til og med fått fyr i peisen med noen kubber jeg hadde funnet i garasjen. 20 varmegrader ute. Kairojul.

Roen senket seg i huset, nesten som om vi skulle vært mange breddegrader lenger nord, i bakhodet surret melodilinjen til «Deilig er jorden».

Den kommer alltid i slike sammenhenger. Kanskje fordi min mormor likte sangen så godt, eller bare fordi den er den mest sakrale sangen vi har i en høytid som blir mer og mer masete. En sang som både blottlegger røttene til vår julefeiring, og som med sine klare toner bringer tankene til iskalde vinternetter, snødekkede skoger og glitrende stjerner.

Men «Deilig er jorden»? Jeg var i Betlehem for noen uker siden, og i hulen under Fødselskirken, her hvor Jesus etter sigende ble født for snart 2015 siden.

Hit valfarter kristne pilgrimmer år etter år, men det var ikke et sakralt syn som møtte meg der nede. I hvert fall ikke slik jeg forstår det.

Ved Jesu fødested med smarttelefon

Folk stimlet seg rundt det lille stedet. Alle med mobiltelefonen oppe, og hadde det engang vært for å ta bildet av stedet, men nei, de skulle ta bilde av seg selv på stedet. En kvinne hadde tatt den logiske konsekvensen av dette og hadde med seg en selfiestick, men også hun gikk stresset rundt for å finne den beste vinkelen.

Kanskje vil disse bildene, innrammet på en kommode i Sao Paolo eller Seoul være en påminnelse, nesten som et slags relikvie. Kanskje betyr de uendelig mye mer enn jeg forstår, men det var i hvert fall ikke noe spirituelt eller opphøyd ved stemning der nede, og jeg undrer hva Jesus selv hadde ment om showet som utspilte seg der han en gang ble født.

På den annen side, på vegne av Betlehems hardt pressede innbyggere, skal vi kanskje være glade for at det i det hele tatt var noen turister der. Juletid er til vanlig høysesong, og med fare for å gjenta et korrespondentbrev for et par år siden: Dette er en tid hvor turister holder seg unna.

Håpløshet på Vestbredden

Byen ligger omringet av israelske kolonier og av muren som går gjennom store deler av den okkuperte Vestbredden. Og her på utsiden av muren koker det.

Det når ikke lenger nyhetssendinger, men nesten hver dag er det tåregass og kuler mot steiner og brannbomber rundt om på Vestbredden, og særlig i Betlehem og omegn.

Like ved, i flyktningleiren Aida, som ligger klistret opptil muren, ligger et nesten utbrent israelsk vakttårn. Ved en port formet som et nøkkelhull henger et stort bilde av den 13 år gamle gutten Abd el-Rahman Obeidallah som innbyggerne hevder ble skutt uten grunn av israelske styrker under en demonstrasjon.

Porten symboliserer nøkkelen som mange palestinere fortsatt bærer med seg, som et minne om husene de ble fordrevet eller flyktet fra.

Foto-opplæring ved muren

Det var rolig da vi var der en søndag morgen, og noen jenter fra videregående skole brukte fridagen sin der til å få opplæring i foto.

Jeg kom i snakk med læreren deres, og nesten før jeg hadde rukket å introdusere meg begynte han å snakke om den israelske okkupasjonen. At de hadde flyktet en gang, altså i 1948 og 1967, og at nå ville israelerne ha enda mer lan. Enda de engang hadde tatt foreldrenes landsby og kontrollerte alt i området, strøm, elektrisitet.

– Vi er ikke redde lenger, vi har ikke lenger noe sted å rømme, sa han med en frustrasjon og et sinne han ikke kunne holde igjen, men som heller ikke ledet noe sted hen.

Denne desperasjonen og dette mørket støtte jeg på alle sider av konflikten. Bølgen av palestinske knivstikkinger ser ikke ut til å slutte, og med det glir israelere og palestinere enda lenger fra hverandre. Ingen jeg traff så noe politisk lys i enden av tunnelen.

«Deilig er jorden, prektig er Guds himmel.»

Blodet har flytt i disse traktene i menneskets forsøk på å nå eller bestemme over hva Guds rike skal være, og hvem som skal få slippe inn. Som om det var i menneskets makt; fra korsfarerne til i dag og nå, et lite stykke lenger nord, i det som en gang var Syria og Irak, har den hittil mest ekstreme varianten av dette dukket opp i form av organisasjonen Den islamske staten.

IS brutalitet og herjinger

Den kontrollerer et område på størrelse med Storbritannia. Beretningen om dens brutalitet både sjokkerer og tiltrekker. Her snakker vi om halshugginger på åpne plasser. Homofile som blir dyttet ned fra tak. Piskeslag for å drikke alkohol, kvinner som kreves å gå tildekket og som lever i en permanent tilstand av krig.

De slåss mot alle på en gang. Mot kurderne, mot det syriske regimet, mot den irakiske regjeringen, mot franske, amerikanske, russiske og britiske bomber.

De holder stand og fortsetter å tiltrekke seg rekrutter og tilhengere, enten i form av folk som reiser til området for å slåss, eller til å begå terrorhandlinger i hjemlandet slik som vi så i San Bernandino i California. Eventuelt i en kombinasjon som Paris-angrepet var.

Det er åpenbart noe vi ikke forstår her, og som ikke lar seg kategorisere med lettvinte forklaringer. Selv, og dette slo meg særlig i Sousse i Tunisia etter at en ung mann hadde skutt og drept 38 badeturister i kaldt blod på et hotell, tror jeg det er et møte mellom den globaliserte hypermoderniteten og et lokalt politisk sammenbrudd som har åpnet portene for dette monsteret.

Spillereglene er borte

Det er som om noe er brutt sammen, som om spillereglene er borte. Både her i regionen og i Europa, der menneskeliv ikke lenger betyr noe.

Der den andre ikke lenger er et menneske, men en størrelse, i verste fall en fiende. For det skal dere vite, det er ikke det kristne Europa IS bruker sine verste midler mot, eller alltid sin verste ordbruk. Det er mot andre muslimer - mennesker de ser på som frafalne.

Denne fundamentalismen og sterke identitetsbyggingen, koblet sammen med troen på en nært forestående apokalypse i et område der all politisk autoritet har mistet sitt moralsk grunnlag, er en kraftfull miks. Det gjør ikke situasjonen bedre at alle aktørene her i Midtøsten har annet fore enn å prioritere å slåss mot nettopp denne gruppen.

Det som også gjør situasjonen vanskelig å lese og vanskelig å finne gode botemidler mot er måten politikk og religion blandes på. Men velger man i stedet bort religion og kaller det en ideologi, blir bildet tydeligere, og jeg tror det er den mest fruktbare veien.

Guds rike eller sitt eget?

Er det virkelig Guds rike de ønsker å legge til rette for? Eller sitt eget? Jeg tror det er det siste. På samme måte som jeg tror det er riktig å forstå krigen i Jemen som en politisk maktkamp, og ikke som en endeløs konflikt mellom sjia- og sunnimuslimer, som sant nok ikke kan tas bort fra regnestykket, men som heller ikke er det eneste svaret.

Og hva brutalitet angår, IS opererer ikke i et vakuum, men i en borgerkrig der brutalitet er normen, der tortur og henrettelser, kidnappinger og utpressinger, seksuell vold ogydmykelser er normen, ikke unntaket. Eneste forskjellen er at IS gjør et offentlig poeng av det.

Det er da heller ikke IS de fleste flykter fra i Syria. Der er krigen som sådan. Fra Assad-regimets bombinger og utsultinger, fra opprørsbevegelsens kaos og råskap, fra mangelen på en framtid. Og i år, etter snart fem år med konflikt, har alle disse menneskene begynt å nærme seg Europa. I desperasjon legger de ut på ferden over Middelhavet eller Egeerhavet, og selv ikke den farlige vinterstormen på havet stanser dem.

Barn dør fortsatt på havet

Folk forsetter å drukne, men hvor mange av dere har fått med dere bildet av den lille syriske flyktningjenta i lilla bukser? Hun i svarte sko med røde lisser og hvite såler? Hun som har en plastduk med steiner over seg? Som var kanskje fem eller seks år? Hun som ble funnet død på stranda i Izmir for et par dager siden?

Ikke det. Tenkte meg det. Jeg har bare sett bildet på et tyrkisk nyhetsbyrå. Hun må ha vært en av de ni barna som døde på havet i forrige uke.

Alle husker Aylan Kurdi. Han var førstemann, eller førstegutt, eller egentlig, han som først ble tatt bilde av. Du vet, det bilde dere delte på Facebook og Twitter. Han som ble båret livløs opp på en strand. Han var lett å bry seg om, uten at det betyr noe for ham.

Men kanskje han også er glemt nå, sammen med de over 2500 andre som har omkommet på havet bare i år, i forsøket på å komme seg over til Europa og unna kaoset her i Midtøsten hvor ingen spares. Hvor bombene hagler hvis du er på feil side i krigen i Syria, Yemen eller Libya. Hvor fengslene er fulle som her i Egypt eller Irak. Hvor tortur er dagligdags, og hvor du uansett ikke kan ta for gitt at det er noen framtid for barna dine.

Deilig er jorden?

Deilig er jorden? Jeg vet ikke helt. Akkurat i år føles det ikke sånn. Men samtidig, mens jeg skriver dette blir fire modige mennesker tildelt Nobels fredspris for å ha forsøkt og lykkes med å få fiendtlige politiske krefter til å prate sammen.

De er ingen helter, ingen idealmennesker og de løste ikke Tunisias problemer en gang for alle, men de gjorde noe viktig på et kritisk tidspunkt og det gjør verden litt bedre. På samme måte som de frivillige som tar i mot flyktninger på de greske øyene, som stiller opp i hjemkommunene sine eller jobber i flyktningleirene rundt om i regionen.

Og nede fødestedet i Betlehem var det ikke bare selvopptatte mennesker med smarttelefoner. I hjørnet stod også en liten gruppe og sang på et slavisk språk, tror jeg det var. Litt falsk, men helt ekte. Dette er også en del av vårt fellesskap. Kanskje er det nettopp det som holder det sammen. De vi ikke legger merke til ved første øyekast.

Jorden er ikke er perfekt, men menneskelig, og det er verdt å kjempe for.