Korrespondentbrevet er postlagt i Brussel.
– Vi er vinnere, sier han til meg uten tvil i stemmen.
– Jeg tror ikke vi kan endre alt over natten, men det blir et sjokk for Brussel, nærmest lover han.
Den høyreiste mannen har strøket det grå-blonde hår bakover. Han er velkledd i mørk dress. Den ene hånden er stukket avslappet inn i bukselommen. Med den andre gestikulerer han mens han snakker.
– Det vil bli et jordskjelv i Brussel, sier han for virkelig å understreke alvoret.
De som skal utløse rystelsene, er nasjonalistiske partier som hans. Geert Wilders sparer ikke på kruttet. Han ser for seg at partier fra ytterste høyre fløy skal bli en slags trojansk hest som kjemper seg inn i EU-parlamentet for å beseire monsteret, som han har kalt det, fra innsiden. Men det fordrer at de klarer å samarbeide, og det er også hans plan.
Drapet som rystet Nederland
Tre timer tidligere har jeg ankommet Haag. Der venter et sikkerhetsoppbud uten sidestykke før pressekonferansen med den kontroversielle politikeren.
Politi med bombehunder er godt i gang med å sjekke at bygget er trygt, mens andre setter opp en provisorisk sikkerhetskontroll. Når jeg endelig er innenfor sperringene kommer Wilders omringet av fire livvakter.
Sikkerheten rundt ham har sine grunner. I år er det 10 år siden landsmannen og filmskaperen Theo van Gogh ble drept på åpen gate i Amsterdam.
Han ble skutt åtte ganger før drapsmannen skar strupen over på ham og satt to kniver i brystkassa hans. Det makabre drapet ble av domstolen karakterisert som en terrorhandling, og gjerningsmannen ble dømt til livsvarig fengsel.
Theo van Gogh var kjent for å ha kritisert deler av det muslimske miljøet, som han mente rettferdiggjør overgrep mot kvinner.
Wilders måtte gå i dekning like etter drapet grunnet trusler etter nedsettende ytringer mot islam. Siden har han levd med livvakter ved sin side.
Partilederen har ikke vært nådig i sin kritikk av islam, som han har kalt fascistisk. Han har også sammenlignet koranen med Adolf Hitlers «Mein Kampf». 30 ganger er han sitert i Anders Behring Breiviks såkalte manifest. En drapsmann og kriminell han for øvrig har tatt avstand fra.
Ytre høyre på fremmarsj
Men når Geert Wilders nå kaster seg inn i valgkampen, er det EU som er fienden, og han vil beseire den på dens egen banehalvdel.
– Det lønner seg å gå ut av EU, sier Geert Wilders overbevist på pressekonferansen.
Hans Frihetsparti har fått et analysebyrå til å regne ut at ved å tre ut av unionen vil den nederlandske økonomien være 10 prosent større i 2024 enn om landet forblir i unionen.
– Vi vil ikke bare gjenoppstå som en suveren stat, men nederlendere vil også tjene på det, mener Wilders.
Høyrepopulistiske og EU-skeptiske partier er på fremmarsj i hele Europa, fra Sverigedemokratene i nord, ungarske Jobbik i øst til det britiske uavhengighetspartiet i vest.
Selv Gyllent Daggry i sør er tredje største parti på meningsmålingene i Hellas, selv om lederne sitter fengslet anklaget for å lede en kriminell virksomhet og partiet med det er stemplet som en kriminell organisasjon. For to uker siden ble partiet registrert under et nytt navn, Nasjonalt Daggry, i forsøket på omgå et forbud.
Også i Østerrike har det innvandrerfiendtlige partiet etter avdøde Jörg Haider våknet til live etter et solid comeback i fjor da det fikk 20 prosent av stemmene i parlamentsvalget.
Det er disse og flere til Geert Wilders frir til når han forsøker å bli en kraftfull allianse som skal få EUs murer til å sprekke. Hans Frihetsparti leder på meningsmålingene i Nederland slik også Marine Le Pens Nasjonal Front gjør det i Frankrike. De to har allerede sagt at de vil forene krefter.
Bare dersom de klarer å få minst 25 parlamentarikere i ryggen fra minst 7 av medlemslandene i EU blir de godkjent som en allianse i EU-parlamentet. Det vil i så fall bety mer penger, flere seter i komiteene og økt taletid.
Den tradisjonelle politiske eliten i Brussel og Strasbourg frykter at de dermed vil kunne blokkere politiske prosesser.
- Les også:
Bølgen av europeisk misnøye
Partiene på ytterste høyre fløy rir på en bølge av misnøye, som ikke har avtatt selv om EU-politikerne forsøker å overbevise borgerne om at nå går alt så meget bedre.
Tilliten til Brussel har falt fra litt over 50 til 30 prosent under den økonomiske krisen, ifølge Eurobarometeret. Folk tror ikke at EU kan redde dem ut av krisen, men mener heller at unionen er en del av problemet.
Folk er lei av sparekutt, høy arbeidsledighet og innvandring. I dette landskapet har nasjonalistiske partier tilpasset retorikken for å bli partier for folk flest.
– Vi vil bestemme hvordan vi skal passe på grensene våre, bestemme over våre egen penger og budsjett og ha vår egen valuta, er gjenklangen. For en nordmann er det lett å nikke gjenkjennende til dette budskapet.
Å gjøre partipolitikken stueren har ikke minst Marine Le Pen mestret. For tre år siden overtok hun et parti fra faren Jean-Marie Le Pen, som var en uttalt rasist og antisemitt.
Marine Le Pen er langt mer polert. Hun har truet med å trekke enhver som omtaler partiet som høyreekstremt for retten. Samtidig har hun uttalt seg kritisk om muslimer og er imot masseinnvandring.
Da Sveits overraskende sa nei i folkeavstemningen mot masseinnvandring forrige helg, var Marine Le Pen rask med å trykke avgjørelsen til sitt bryst. I en pressemelding hyllet hun det sveitsiske folks tydelighet og oppfordret Frankrike til å gjøre det samme.
Ikke bare det. Nasjonal Front mener dette vil gi dem en opptur i valget. Partiet tror rett og slett at resultatet vil forsterke franskmennenes ønske om å ta tilbake kontrollen over de nasjonale grensene.
Sveits som bjellekua?
Og de er ikke alene om å tro det. Flere mener at Sveits med dette resultatet har vist at det er mulig å stå opp mot EU.
Populistiske partier innenfor EU vil bruke Sveits som et bevis på at et land ikke kollapser om det sier nei til Brussel.
Nå er jo ikke Sveits EU-medlem, men de er bundet av de samme avtalene om fri bevegelse over grensene som ethvert annet EU-land gjennom ulike avtaler. Ved å si nei til én har de satt alle avtaler i spill.
Det var det innvandringskritiske Sveitsisk folkeparti som krevde en folkeavstemning og siden kom seirende ut med knapt flertall. De mente at en millioner EU-borgere i Sveits, er et bevis på at åpne grenser ikke fungerer.
Størst oppslutning fikk det såkalte «Stopp masseinnvandring»-initiativet i de italienske og tyske kantonene. I regionen Ticino ved den italienske grensen stemte 70 prosent av innbyggerne for å stramme inn innvandringsloven. Hver dag er det lange køer ved grensen her av italienere som skal på jobb i Sveits.
Hva som skjer når den nye loven trer i kraft er ennå usikkert. Det som kan fremstå som litt underlig, er at dem sveitserne ønsker er å stenge ute er folk som snakker samme språk som dem.
Ingen dynamisk EU i vente
Geert Wilders vil nok også bruke Sveits som et eksempel til etterfølgelse i valgkampen. Det er en knapp uke siden jeg var i Nederland og hørte på ham.
– Gapet mellom folkemeningen og den politiske eliten i Brussel er for stor, mente han med glimt i øyet og en stor porsjon selvtillit klar til å gyve løs på EU.
Det er langt fra paddeflate Nederland til fjelltindende i Sveits. Når du hører eller leser dette, er jeg der for å prøve å forstå hva som fikk dem til å ta sitt proteksjonistiske valg. Er det ren patriotisme og frykt fra trusselen utenfra eller er det andre vinder som feide over landet, og som også blåser like inn i EU-parlamentet?
Snart kan 380 millioner innbyggere i EU gå til valgurnene for å si hvem de mener skal representere dem der. Det er vanlig at ytre venstre og ytre høyre gjør det godt i valget, som skjer hvert femte år, men etter dette valget kan de bli en virkelig maktfaktor hvis de spiller kortene sine riktig.
Ut fra meningsmålingene vil mellom 20 og 30 prosent av dem som velges inn i EU-parlamentet komme fra partier på ytterste høyre eller venstre fløy. Det skal bli mye tautrekking i Brussel og Strasbourg fremover.
Og ingen tror at det blir lettere å få til noe i EU etter dette.
