Korrespondentbrev

De som protesterer for en bedre fremtid

Demonstrantene i Bagdad feiret da den iranske generalen ble drept av amerikanerne på irakisk jord. Demonstrantene i Beirut blir angrepet av landets iranske støttespillere, Hizbollah. Men hvem er de egentlig?

Demonstrant i Baghdad

Demonstrantene i Bagdad sier de er lei av manglende jobbmuligheter.

Foto: Gunnar Bratthammer / NRK

Når jeg er i protestene i Bagdad, hører jeg:

Vi er de som har kjøpt gassmasker og hjelmer for å beskytte lunger og hode fra tåregass og skarpe skudd.

Vi er de som mistet en bror eller en venn, som var med en fetter da han ble truffet i hodet av en tåregassgranat, som så livet ebbe gradvis ut av ham mens han ropte på sin mor og sin sønn.

Demonstranter i Baghdad

Demonstrantene i Bagdad sier de er lei av en korrupt maktelite, lei av manglende jobbmuligheter, og lei av Irans innflytelse i Irak.

Foto: Gunnar Bratthammer / NRK

Vi er de som danset i gatene når statsministeren gikk av, vi vaiet flagg og sang nasjonalsangen, men vi vet også at det ikke er nok, for en statsminister kan erstattes av en annen, mens våre liv forblir like vanskelige.

Vi er den ferdig utdannede advokaten som ikke har fått jobb på to år og som nå står over Tahrir-plassen med et flagg som er så enormt at det ser ut som vaies i slow motion.

Demonstranter i Baghdad

Over 400 demonstranter er drept i Irak siden protestene begynte. Sikkerhetsstyrkene kritiseres for overdreven voldsbruk.

Foto: Gunnar Bratthammer / NRK

Vi er videregåendeeleven som har sluttet på skolen fordi han vil protestere, for han ser ikke noe poeng med å studere likevel når det ikke finnes jobber. En venn søkte jobber i syv år uten hell, så han har kjøpt et stort irakisk flagg som han har knyttet rundt skuldrene, og han føler seg stolt over dette landet for første gang.

Vi er moren som forsøkte å overtale sønnen til ikke å protestere, mens som fikk til svar at han bare hadde 40 kroner i lomma og ikke penger til klær, bleier eller mat, og at han egentlig ikke hadde noe annet valg enn å demonstrere.

Demonstrasjoner i Baghdad
Foto: Gunnar Bratthammer / NRK

Så, noen timer senere, var vi moren som ringte sønnen og en fremmed tok telefonen og sa at gutten hennes var drept.

Vi er tuk-tuk-sjåførene som blir kalt «revolusjonens helter» fordi vi frakter skadede til feltsykehusene. Noen av dem hinker ut av tuk-tukene våre med bare en vrikket fot, andre må bæres livløse, med hoder og armer som henger og slenger.

Demonstrant i Bagdad

Mange demonstrerer dag og natt, og sier de blir værende i protestene til det blir reformer.

Foto: Gunnar Bratthammer / NRK

Vi er kvinnen som ringte ektemannen da han protesterte for å fortelle at sønnen deres hadde fått en brannskade, men som fikk til svar at mannen ikke hadde penger til sykehusregningen, alt han kunne gjøre var å fortsette å demonstrere.

Vi er mannen som kjempet mot IS i årevis, på noen av de verste stedene i hele Irak, som risikerte livet på vegne av myndighetene, men til slutt var det myndighetene som drepte han med en tåregassgranat som traff ham i hodet.

Demonstranter i Baghdad

Mange demonstrerer dag og natt, og sier de blir værende i protestene til det blir reformer.

Foto: Gunnar Bratthammer / NRK

Vi er de som ikke skjønner hvordan Irak kan ha så mye olje og ikke engang ha nok strøm til alle.

Vi er de som er lei av at andre land blander seg inn i våre affærer, slik de har gjort i flere tiår. Vi er de som er lei av at Iran bare får mer og mer makt i landet vårt.

Vi er han som lovte sin drepte bestevenn å fortsette å protestere helt til det blir reformer, eller til han blir drept, en av de to, avhengig av hva som skjer først.

c0m0whxy1-8
Foto: Hussein Malla / Hussein Malla

Når jeg er i protester i Beirut, hører jeg:

Vi er de som studerer på universitet, vi tar bachelorgrader i markedsføring og biologi, engelsk og fysikk, men vi sliter med å få jobber når vi er ferdige, og vi kjenner alle historier som advokaten som måtte jobbe på Dunkin’ Donuts på Martyrplassen der vi nå står.

Vi er de som er lei av at landet styres av politikere som var krigsherrer under borgerkrigen – eller deres sønner. Folk som bryr seg mer om å sikre sin egen makt og velstand enn å bedre hverdagen for oss.

Demonstrant i Beirut får en klem av sin bror i politiet

Protestene i Libanon forener libanesere.

Foto: MAHMOUD ZAYYAT

Vi er de som fortvilt forsøker å forlate landet, for her finnes ingen muligheter. Vi skaffer oss jobb i Dubai, statsborgerskap i Frankrike eller familiegjenforening i Montreal, bare for å komme oss bort. Hvis vi har penger til det, drar vi til USA for å føde barna våre, så de i det minste skal ha muligheten til å dra.

Vi er de som har satt planer på vent. Planer om familie, planer om å starte egen bedrift eller planer om å studere, for alt er uvisst nå.

Demonstrant i Beirut

Mange av demonstrantene krever at politikerne skiftes ut.

Foto: ANWAR AMRO / AFP

Vi er de som klokken åtte hver kveld går ut på våre balkonger og slår på kasseroller for å vise alle at vi støtter demonstrasjonene, vi skaper vår egen revolusjonssymfoni som strømmer ut fra slitne høyblokker på alle sider av gatene, og vi står der og slår og slår og merker ikke engang om vi blir slitne i håndleddene.

Vi er de som er lei av å betale i dyre dommer for strøm og vann, og ikke engang få strøm og vann.

Vi er de som er lei av å se søppelet hope seg opp i gatene eller dumpes i naturen, for ikke engang søppelet klarer myndighetene å håndtere, også denne sektoren er gjennomsyret av korrupsjon.

Demonstranter i Beirut

Protestene i Libanon har forent libanesere fra alle religiøse grupper i et vanligvis splittet land.

Foto: MAHMOUD ZAYYAT / AFP

Vi er de som står i banken og tigger om å få ut våre egne penger, for vår mor er syk og helsetjenester er dyrt, men bankene er redd for kapitalflukt og holder tilbake kontanter, så vi blir stående og tigge.

Vi er de som er stolt av at vi i gatene er sunni og sjia, maronitter og armenere, vi er alle samlet nå, alle 18 sekter i dette landet som vanligvis er så splittet, nå roper vi at «Alle betyr alle», for alle sekters politikere er like ille, og alle må gå. Vi er de som frykter at dette likevel etter hvert kan bli sekterisk, for det har det alltid en lei tendens til å bli.

Demonstrasjon i Beirut

Mange av demonstrantene krever at politikerne skiftes ut.

Foto: Bilal Hussein

Vi er de som er lei av at politikerne representerer religiøse sekter, ikke landet som helhet. Vi er de som er lei av at presidenten alltid må være en maronitt og statsministeren en sunni, for systemet har ikke tjent oss.

Vi er de som er bekymret, for selv under borgerkrigen var barene og restaurantene i denne byen fulle, mens nå er de ganske tomme. Vi er de som har sett dette landet balansere på kanten av et stup i flere tiår, men likevel aldri falle nedi, men nå har vi mistet troen på at vi klarer å holde balansen mye lenger.

Fra demonstrasjoner i Beirut
Foto: JOSEPH EID / AFP

Vi er de som roper «Folket vil at regimet skal falle!» fordi vi hørte slagordet fra Kairo, Damaskus og Tripoli i 2011. Vi hadde ikke vår arabiske vår da, men nå er det på tide.

Vi er de som så hvor ille det gikk der, men likevel er vi ute i gatene.

Enten jeg er i Bagdad eller Beirut hører jeg:

Vi er de som ikke aner hva 2020 vil bringe, om det vil bli bedre eller verre. Hvis det blir bedre, vet vi at det bare blir litt bedre, mens hvis det blir verre kan alt rakne helt, det kan bli krig og avgrunnen kan komme, men det er en sjanse vi bare må ta, for status quo er ikke lenger levelig.

Vi er de som håper på det beste, men frykter det verste.

Vi er de som bare må.

Vi er.

SISTE NYTT

Siste nytt