Hopp til innhold

De opplevde 11. september 1973

Inès Vargas var visejustisminister, Carl Helge Guldbakke var førstesekretær ved den norske ambassaden. De var i Santiago 11. september 1973 – da general Augusto Pinochets og hans menn slo til.

Presidentpalasset La Moneda brenner, 11. september 1973
Foto: COLECCION MUSEO HISTORICO NACION / AFP

President Salvador Allende tok avskjed med sine tilhengere på formiddagen 11. september 1973, gjennom den siste frie radiostasjonen i landet.

- Jeg sier adjø til dere. Jeg henvender meg til dem som vil bli forfulgt for å si at jeg ikke akter å gi opp. Jeg vil betale for min troskap til folket med mitt eget liv.

- Jeg vil alltid være hos dere. Jeg tror på fedrelandets og dets skjebne. Andre vil overleve dette forræderiets øyeblikk, og før eller siden, helst før, vil det åpne seg store avenyer der frie mennesker vil toge fram for å bygge et bedre samfunn.

- Lenge leve Chile. Lenge leve folket! Lenge leve arbeiderne. Dette er mitt siste ord. Jeg er overbevist om at mitt offer ikke vil være forgjeves.   

Over presidentpalasset La Moneda suste bombeflyene - sendt ut av hans egen forsvarssjef Augusto Pinochet - utnevnt bare noen uker før.

Liket av president Salvador Allende bæres bort
Foto: AP

- Chile går i oppløsning

Inès Vargas var visejustisminister i Allende-regjeringen. Ektemannen Carlos Briones var innnenriksminister. De bodde i en bydel oppe i høyden i hovedstaden Santiago med hennes tre døtre.

- Carlos kom tilbake fra en middag i presidentpalasset. Jeg hadde sovnet i en stol og våknet av at han sto ved siden av meg. Han sa: Her går Chile i oppløsning, og du sover! Litt senere på natten begynte telefonen å ringe. Det ringte og det ringte på den spesielle linjen Carlos hadde, forteller Ines Vargas til NRK.no.

- Det var sivile provinsledere som rapporterte om militære troppeforflytninger. De militære var i bevegelse over hele landet. Hæren, marinen, flyvåpenet.

- Til slutt fikk han beskjeden om at militære hadde inntatt den store, viktige havnen like utenfor Santiago, og var på vei inn i selve byen.

- Da, like før klokken 06, ringte min mann til president Allendes hjem for å informere ham om at Santiago var tatt. Salvador og hans livvakter hadde allerede dratt avgårde til La Monedo. Carlos dro etter. Vi ante ikke om eller når vi fikk se hverandre igjen. Han avskjedsord var: "Vi visste at dette kom til å skje. Ikke vær redd".

Santiago, Chile, 11. september 1973
Foto: HO / AFP

 - Jeg bad en dame vi hadde i huset om å passe godt på barna, deretter tok jeg min private bil - jeg lot den offisielle være - og dro ned til ministeriet. På grunn av min ektemann var jeg bedre informert enn justisministeren.

- Jeg fikk kjøre forbi sperringene, de militære kjente meg ikke igjen. Det var masse folk i gatene, militære og sivile, alt var bare kaos.

Vi er nasjonens kirurger. Vi skal amputere bort marxismen. Vi gjennomfører en kirurgisk operasjon. Vårt arbeide er humanistisk.

Viseadmiral José Toribio Merino

 - I departementet var jeg eneste kvinne, og jeg ble bønnfalt av mine medarbeidere om å dra hjem igjen. De militære hadde ikke inntatt departementet, men sto og tittet inn vinduene til kontoret mitt. På grunn av barna ble det til at jeg fulgte oppfordringen og dro hjem igjen. Heller ikke nå ble jeg stanset, selv om det var soldater og sperringer over alt. De trodde jeg nok var en eller annen gal kvinne.

- Jeg hadde en merkelig ro. Men jeg hadde ingen plan. Da jeg kom hjem, startet jeg å ringe rundt for å sjekke situasjonen, fange opp nyheter og rykter. Laura Allende, presidentens søster, kom hjem til oss og vi utvekslet informasjon. Min eldste datter hadde dratt ut, og jeg dro for å lete etter henne. Ante ikke hvor hun var blitt av.

Portforbud

På radiostasjonene ble folk oppfordret til å forholde seg i ro, etter hvert kom beskjedene om at regjeringen og parlamentet var oppløst og at det var innført portforbud.

Hjemme i boligen til førstesekretær Carl Helge Guldbakke (76) var oppbruddet på gang. Familien var allerede på vei til Norge.

- Jeg skulle avløses som ambassadesekretær og skulle dra 15. september, men min etterfølger var forsinket. Derfor gjorde omstendighetene til at jeg forble i Chile under kuppet. Allerede i månedene før 11. september var stemningen spent. Det var oppmarsjer, demonstrasjoner og bokbål i gatene, forteller Guldbakke til NRK.no.

Militære styrker i Santiago 11. september 1973
Foto: - / AFP

- Den 29. august hadde jeg fulgt den nye ambassadøren Julius Christian August Fleischer til La Moneda, hvor han skulle motta akkreditivene. Der hilste jeg på president Salvador Allende og hans utenriksminister.

- Den 11. september, på vei til ambassaden som lå litt utenfor sentrum, ble jeg stoppet av en bekjent og spurt: Vet du hva som skjer? I dag faller Allende. Kampene er satt inn.

- Inne på ambassaden skrudde jeg på radioen. Jeg fikk med meg siste del av Allendes avskjed, på den eneste frie radiostasjonen. På de andre kanalene ble det opplyst at standrett var innført, at ethvert forsøk på motstand ville bli slått ned på – og at folk burde forholde seg i ro.

- Alt samband med utlandet var tatt, derfor kunne vi ikke ringe hjem for å rapportere om hva som hendte. På den svenske ambassaden hadde de radiosamband, og derfor ble planen å komme seg ned dit med en rapport satt sammen av ambassadøren og meg selv.

Forsvarssjef Augusto Pinochet og president Salvador Allende
Foto: - / AFP

- Underveis traff jeg på en norsk dame, gift med en chilener med en høy posisjon. Hun var fortvilet og kunne fortelle at presidentpalasset brant. Hun spurte hvordan hun skulle forholde seg. Jeg hadde ingen gode råd å gi, bortsett fra at jeg sa at hun på sikt burde komme seg hjem.

- Fra nedi byen kunne jeg høre skuddvekslinger. Jeg kom meg til den svenske ambassaden som lå nærmere sentrum enn den norske.

- Via Stockholm fikk jeg avgårde informasjonen til Oslo. Det gikk mange rykter, ett at Allende var død, et annet at han hadde kommet seg ut bakveien og i sikkerhet. Vi visste ingenting sikkert de første timene.

- Da Utenriksdepartementet kalte opp på radioen, spurte de: Den svenske ambassaden har nå 100 flyktninger, hvor mange har dere? Jeg måtte svare som sant var: ingen.

- Da jeg kom tilbake til ambassaden, tok jeg dette opp med ambassadør Fleischer. Han sa vi skulle slippe inn personer og politikere vi kjente, men at jeg måtte passe på at det ikke kom inn gale personer som kunne sprenge ambassaden i lufta. Det kom mennesker ved porten, men ikke slik påtrykk det var hos svenskene. Den svenske ambassaden lå som sagt nærmere sentrum, og den ivaretok også cubanske interesser.

Til fange

Salvador Allende døde mens presidentpalasset brant. Inès' mann Carlos ble sammen med andre ministre ført fra La Moneda til en militærskole.

Lister over mennesker som skulle arresteres og drepes var sendt ut på forhånd til militære kommandoer i de 25 provinsene i Chile. Operasjon Pinchers ble den kalt.

De militære kuppmakerne hadde på forhånd bestemt seg for å ikke avlive de avsatte politiske lederne. Det ville vekke for stor oppsikt : "... da vil hele verden anklage oss for å være diktatorer. De andre derimot er det ingen som vil spørre etter."

Listene derfor fordelt i to grupper. Den ene gruppen besto av rundt 3000 nasjonalt og internasjonalt kjente personer i viktige eller synlige posisjoner som kun skulle arresteres.

Den andre besto av 20.000 personer som hadde en rolle i fagforeninger, lokalsamfunn, akademia, studentorganisasjoner eller media - "marxismens motorer" som en admiral kalte dem.

100.000 mennesker ble enten drept, fengslet eller drevet ut av landet den første uken etter Pinochets kupp. De virkelige tallene er trolig høyere.

General Augusto Pinochet og hans menn
Foto: AP

Den store Nasjonalstadionen i hovedstaden ble ett av verdens mest berømte oppsamlingssted.

En av dem som tilbrakte sine siste dager her, var den populære visesangeren Victor Jara. På stadion sang han sine frihetssanger for sine medfanger. Først fikk han den ene armen brukket, så den andre, før han ble drept. Død som levende ble han ett av de store symbolene.  

- Da min mann skulle føres ut av militærskolen, ble han bedt om å se rett frem og ikke til siden - noe han selvsagt gjorde. Han ble sjokkert over hva han så, alle de døde som lå på området og ute i gatene, forteller Inès Vargas.

Her var det ikke nok å gi den syke penicillin. Hvis man har koldbrann i hånden eller armen, er man nødt til å amputere armen. Ikke sant?

General Augusto Pinochet, 1968

De arresterte som sympatiserte med Unidad Popular glemte ikke sine ledere.

Da de ble ført forbi av vokterne, istemte medfangene - med hendene løftet over hodet -  hymnen Ode til glede - av Friedrich von Schiller.

- Det var en merkelig stemning disse dagene. Vi bodde i et nabolag som var velhavende, hvor vi var de eneste sosialistene og regjeringsmedlemmer.  En offiser kom for å hente klær, overbringe beskjeder og slikt, så jeg visste at min mann var i live. Han ble etter hvert løslatt, og vi ble satt i husarrest med militære som voktet huset - avskåret fra omverdenen og enhver kommunikasjon. Carlos taklet nesten det dårligere enn å være fengslet.

Dommen hard

22. september forlot ambassadesekretær Guldbakke Chile, med fly, etter å ha fått avløsning. Den norske ambassadøren Julius Christian August Fleischer ble siden kalt hjem, og fikk i en senere rapport sterkt kritikk for ikke ha sluppet dem som flyktet fra de militære inn på ambassadens eiendom.

Etterfølgeren Frode Nielsen derimot ble kjent for sine åpne ambassadeporter og teltleire i hagen.

Inès Vargas forlot Chile 1. juli 1975 sammen med sine barn. Hun var tilbake en kort tur i 1978 før hun ble erklært persona non grata av Pinochet-regimet.

Dommen over Pinochet er hard.

- Vi visste at de militære ville gripe inn på en eller annen måte. Chile var i en politisk og økonomisk krise. Men vi antok at de ville gripe makten, og så utlyse nye valg etter en tid. Det var et systematisk planlagt og godt organisert kupp, det skal de ha, sier hun. 

- Men jeg hadde aldri aldri trodd det ville bli så grusomt, så brutalt, så mange uskyldige mennesker drept. Og jeg hadde aldri trodd at de skulle vare så lenge.

- Pinochet hilste jeg flyktig på en gang. At han var en morder visste jeg, alle diktatorer er mordere, men ikke at han var en tyv også, sier Ines Vargas.

SISTE NYTT

Siste nytt