De er møkk lei av krigen i Colombia

Sara Eva Muñoz Osorio er hardt rammet av krigen i landet. For ett år siden ble faren hennes drept av en bombe som eksploderte i en minibuss like ved huset hans.

Sara bor i den lille landsbyen Toribio i Cauca-regionen sør i Colombia. Dette er ett av de stedene som er hardest rammet av krigen som har pågått i snart 50 år mellom den venstreorienterte FARC-geriljaen og myndighetene:

– Vi blir jo redde fordi vi aldri vet når det er trefninger og hva som kommer til å skje og om vi havner midt i det.

Vi er med Sara når hun går de få hundre metrene fra sitt hus og ned til farens hus som ble sterkt ødelagt av bomben. Taket og veggene er rast sammen på huset som nesten ligger vegg i vegg med regjeringsstyrkenes hovedkvarter i landsbyen.

• Les også: Tidligere president skeptisk til norske FARC-forhandlinger

– Lever i konstant krig

Overalt er det tungt bevæpnede soldater. For i fjellene like bak landsbyen holder geriljaen til og der dyrkes også kokablader til kokainprodusjonen som gir geriljaen penger til krigen.

– Geriljaen forstår ikke hvilken skade de påfører oss. De ødelegger husene våre hus og fratar oss våre kjære. Og her i Toribio lever vi i en konstant krig, sier Sara mens hun holder de to barna på 1 ½ og 4 år tett inntil seg.

I Toribio har det vært 600 angrep fra geriljaen de siste ti årene – det betyr omtrent ett angrep i uka og mange hus bærer preg av skyteepisoder og bombeangrep. Bare et par dager før NRK besøkte landsbyen, var det skyting i området.

Krig mot geriljaen

FARC-geriljaen ble startet i 1964 for å kjempe for jordrettigheter for fattige bønder og sosial rettferdighet.

Men krigen har utviklet seg til en blodig krig med sivilbefolkningen i kryssilden hvor også kampen om den lukrative narkotikahandelen har blitt en viktig del av krigen.

Den forrige presidenten, Alvaro Uribe, erklærte krig mot geriljaen, flere sentrale ledere ble drept og geriljaen ble drevet bort fra de største byene og de mest befolkede områdene.

Men krigen fortsetter på landsbygda flere steder og området rundt Toribio er hardt rammet.

– Det er hardt og forferdelig for det er vi som må betale konsekvensene - vi sivile har ikke noe med den væpnede konflikten å gjøre , og likevel blir vi rammet av den.

Det er vi som må betale prisen med våre barn og våre kjære, sier Sara mens hun ser på det sammenraste huset til faren.

Indianeropprør

På en fjelltopp rett utenfor byen, ligger en militærpost for å overvåke geriljaen. I sommer gikk rundt 1000 indianerne til angrep på leiren og klarte å jage vekk rundt 100 soldater. Det klarte de uten at noen ble skutt eller drept.

Angrepet skjedde etter en periode med mange FARC-angrep i Toribio. Indianerne mener militæret tiltrekker seg geriljaen og de fikk også jaget FARC vekk fra et leirområde i nærheten.

– Vi ønsker at både geriljaen og hæren drar fra området og fra fjellene, sier Maria Ita Ledesma Gonzalez som var med på angrepet og som er med i en indiansk vaktstyrke.

(Artikkelen fortsetter undet bildet.)

Hun sier at alle i området er rammet av krigen.

– Vi er lei av krigen. De tar fra oss ungdommene våre, de dreper barna og voldtar kvinnene våre og hæren sier at vi er informanter for geriljaen. Det er det vi i indianerbefolkningen vil ha en slutt på, sier Maria.

Men øverstkommanderende i regionen forsvarer den militære tilstedeværelsen i kampen mot geriljaen som han mener er terrorister.

– Når det er behov for hærens nærvær i forbindelse med trusselen fra en gruppe terrorister som FARC, vil vi være der. Vår oppgave å gi dem sikkerhet for at de skal kunne bo i et fredelig område, sier oberst Martin Hernando Nieto Melo.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Fire millioner internflyktninger

I åsen noen kilometer ovenfor militærleiren, bor Maria Jesus Ramos i et lite skur. På 8-10 kvadratmenter og to senger, bor hun sammen med de fem barna sine.

Hun har laget huset selv av plast og treplanker. Når det regner og blåser kraftig, er det bare så vidt at hele taket ikke flyr av gårde.

Maria Jesus er den eneste av åtte søsken som fortsatt lever. De andre har blitt drept i krigen.

Hun selv flyktet etter å ha blitt truet av høyreorienterte paramilitære grupper der hun bodde før. Over 4 millioner colombianere er i samme situasjon: de har blitt fordrevet fra sine hjem på grunn av krigen. Mange lever under elendige forhold.
Og heller ikke i det nye huset føler hun seg trygg.

De sikre områdene er dyre - og de fleste internflyktningene er svært fattige:

– Det er farlig her. Man blir redd for kampene og for geriljaen. Det er ikke tull. Her om dagen holdt de på å drepe sønnen min her, forteller Maria Jesus.

Som de fleste andre internflyktninger, får hun lite eller ingen hjelp av myndighetene. Men et par ganger i uka, hjelper hun til med å lage og dele ut mat til andre fattige og internflyktninger i området.

Matutdelingen skjer i regi av den katolske hjelpeorganisasjonen Caritas i samarbeid med den lokale kirken. Og da får både hun og barna gratis mat.

Men hun drømmer om et bedre liv.

– Det jeg trenger mest i øyeblikket og som jeg ber om til Gud, er et ekte hus. Det er det jeg trenger. Et skikkelig hus. Dette huset er laget med mine egne hender, men det er provisorisk og jeg drømmer om å ha noe mer, sier Maria Jesus mens hun kikker opp mot himmelen etter hjelp.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Slum i storbyene

Hovedstaden Bogotá er også sterkt preget av krigen. Mange som har måttet flykte fra gård og grunn på grunn av krigen på landsbygda, kommer til storbyene.

I Soacha rett utenfor Bogotá er det nesten en hel bydel med skur og enkle hus hvor rundt 35.000 internflyktninger bor.

17. oktober starter fredsforhandlingene mellom FARC-geriljaen og den colombianske regjeringa i Oslo.

Kommentatorer mener mulighetene for å få til en fredsløsning er bedre nå enn for 10 år siden da partene forrige gang prøvde å forhandle om fred. Den gang var det mislykket.

Mange mener nå at både geriljaen og myndighetene har innsett at de ikke kan vinne krigen med militære midler.

Tviler på fred

Og selv om de klarer å få til en fredsavtale på papiret, er det fortsatt langt fram før det blir fred i landet.

– Fred avgjøres der ute i lokalsamfunn, på landsbygda. Og det er avhengig av at folk føler seg trygge og at de har tilgang til grunnleggende rettigheter som helse, skole og arbeid. Hvis ikke så vil fred være på papiret, sier Martha Rubiano Skretteberg, som er generalsekretær i Caritas Norge.

Hun er opprinnelig colombianer og har fulgt tett med på situasjonen i hjemlandet.

I Toribio sør i landet er også mange skeptiske til om det er mulig å få til fred nå.

For det har vært flere trefninger og ødelagte hus etter at det ble snakk om fredsforhandlinger. Og mange tviler på at FARC og regjeringshæren vil legge ned våpnene.

En av dem er Maria som var med på indianeropprøret.

– Vi skal kjempe for fred og gjøre det vi kan helt til de væpnede gruppene er ute av vårt territorium, sier Maria og bekrefter at konflikten vil fortsette helt til både regjeringssoldatene og geriljaen er helt ute av indianerbefolkningens område.