Hopp til innhold

David og Goliat

Militært overlegne stormakter kommer slett ikke alltid seirende ut i kampen mot underlegne opprørere.

Amerikanske soldater i Sadr-byen
Foto: FABRIZIO BENSCH / REUTERS

I Det Herrens År 1808 hadde den franske keiser Napoleon skaffet seg herredømme over det meste av det europeiske kontinent. I overmot ønsket han å innsette sin bror Josef Bonaparte som monark i Spania, som hadde vært alliert med Frankrike. Napoleon mente at hans militært overlegne styrke ville bli hilst med jubelrop av spanske kvinner og menn.

Slik gikk det ikke. Godt hjulpet av britiske tropper gjorde spanjolene motstand, oftest i små grupper som angrep de franske soldatene med underlegne, men likevel dødelige våpen.

I 1814 var det hele over, Napoleon tapte både Spania og resten av sitt europeiske imperium. Men krigen på den iberiske halvøy hadde gitt den militære terminologi et nytt ord: Gerilja. 

Mens det tidlig på 1800-tallet var 85 prosent sannsynlig at en stormakt ville vinne en assymetrisk konflikt, er det i dag bare 21 prosent sannsynlig.

Stormakter taper

Det kalles assymetrisk krigføring, en krig der militært overlegne tropper kjemper mot en underlegen fiende som angriper motstanderen punktvis, ofte på de mest sårbare steder. Assymetriske konflikter er like gamle som menneskeheten selv, fra David mot Goliat til dagens blodbad i Irak. Geriljakrigen er den militære overmaktens mareritt.

Og det gjelder mer i dag enn noen gang tidligere. To amerikanske militæreksperter, en ved Princeton University og en ved militærakademiet West Point, har analysert 250 assymetriske konflikter, fra 1808 til 2003.

Mens det tidlig på 1800-tallet var 85 prosent sannsynlig at en stormakt ville vinne en slik konflikt, er det i dag bare 21 prosent sannsynlig.

Med andre ord: Sannsynligheten for at en stormakt vil tape en assymetrisk krig er i dag 4 ganger større enn at stormakten vil vinne krigen.

Vi har et godt norsk uttrykk som heter å skyte spurv med kanoner. De amerikanske forskerne har myntet ut en ny frase: Ikke slipp løs en løve for å fange en mus. Det er katten som fanger mus.

Lett invasjon, vanskelig okkupasjon

Slike erkjennelser synes likevel å ha gått mange av verdens militære planleggere hus forbi, ikke minst i USA, som er de to forskernes hjemland.

Ved invasjonen i Irak for fire år siden - ja det ER fire år siden - kunne en høyteknologisk armé, støttet av et luftvåpen med satelitt- og laserstyrte bomber og missiler, feie all militær motstand til side i løpet av tre uker.

Også Napoleon var i stand til å besette Spania med sin overlegne styrke. Men deretter startet problemene.

I Irak står USA overfor en fiende som aldri oppsøker en frontkrig, men slår til med improviserte bomber og Kalashnikov. NATO står overfor lignende problemer i Afghanistan.

I mellomtiden forbereder stormaktene seg på frontkriger som om assymetriske konflikter ikke eksisterer. USA vil gå i gang med et avsindig kostbart rakettskjold, som man ikke engang vet om vil fungere.

Veibombe i Bagdad
Foto: AHMAD AL-RUBAYE / AFP

Rakettskjold mot hvem?

Og hva skal man beskytte seg mot? Ifølge utenriksminister Condoleezza Rice skal man kunne skyte ned raketter med atomstridshoder fra Iran og Nord-Korea.

Iran og Nord-Korea? Om galskapen skulle være så stor at ett av disse landene, i en nær eller fjern framtid, skulle ha utviklet slike våpen og anvendt dem mot USA, ville det gå mindre enn 24 timer før disse nasjonene var slettet fra menneskeheten.

Den virkelige trussel kommer fra terrorister og ekstremister som får hånd om et kjernefysisk våpen eller en skitten uranbombe, smugler den inn på Manhattan, og fyrer løs. Mot en slik terror finnes ingen beskyttelse i et rakettskjold. Men selv etter 11. september 2001 sitter denne erkjennelsen dypt inne.

SISTE NYTT

Siste nytt